Treet

Det er et tre jeg husker spesielt godt, et mangotre. Det er nærmere 30 år siden jeg så det første gang, og i 2001 så jeg det igjen. Jeg arbeidet i flyktningeleiren PRPC på Bataan-halvøya på Filippinene i 1982-83. Flyktninger fra Vietnam, Laos og Kambodsja kom, og dro videre. På det meste kunne det være 17000 mennesker i leiren, i tillegg kom filippinske funksjonærer og internasjonale staber - et samfunn på nærmere 20000 mennesker et godt stykke fra sivilisasjonen.

De som skulle reise videre ut i verden, og skape sin egen framtid i Nord-Amerika eller Europa etter å ha forlatt stedene de vokste opp, og etter å ha overlevd en dramatisk flukt som berøvet mange livet, samlet seg på en åpen plass i leiren, busser rullet inn, navn ble sjekket etter lister og de gikk ombord og reiste inn i sin framtid. Denne prosessen tok lang tid, hele dagen, og mens vi ventet, satt vi som var lærere og våre elever under skyggen av det svære mangotreet og pratet om hva som hadde skjedd og hva som skulle skje. Kanskje kom vi aldri til å møtes igjen? En ung gutt på 15, Tung, uten foreldre, men sammen med en yngre bror, gav meg en liten metallfløyte  gjennom bussvinduet idet kortesjen startet i retning Manila og sa: "Når du blåser i denne, vil du huske meg." Jeg har den fløyta ennå, og egentlig trenger ikke å blåse iden, men jeg gjør det fra tid til annen.  For 12-13 år siden var han på besøk hos oss, da som veletablert ingeniør på rundt 30 år.

Da jeg var tilbake i det som var igjen av den nedlagte PRPC i 2001, var det meste av leiren borte, naturen hadde tatt over det meste. Men midt i det store villnisset stod fremdeles det svære mangotreet som et monument over de som hadde berget livet og bare var ett trinn fra å etablere seg på nytt.

Så var jeg på sykkeltur en morgen her i Estelí og kom rundt en sving på vei ned fra Miraflores - og plutselig så jeg treet på bildet rett foran meg. På et sekund kom hele alle de gamle historiene fra PRPC for meg, jeg var i 1982, det var busser, styr og ståk, venner som skulle reise, omfavnelser, tårer og lykkeønskninger.

Dette treet er et helt annet tre, det har en annen form, jeg er nå i en annen tid og på et annet sted, men treet som stod i utkanten av tobakksåkeren gav samme inntrykk av trygghet, varme og beskyttelse.  Jeg gleder meg til å ta samme rute en gang til. Jeg kommer til å stoppe og tenke litt da også.

En liten sjekk på Google Earth viser at treet på Filippinene er så stort og tydelig at en lett kan lokalisere det:

E: 120° 18' 15,67''
N:  14° 43' 11,60''

Og det er nesten direkte på andre av jorda fra der jeg er nå (riktignok på den nordlige halvkule). Google-bildene fra Nicaragua er foreløpig av for dårlig kvalitet.