torsdag 25. februar 2010

Opp til Tårnet

Siden jeg veltet på sykkelen for noen måneder siden og pådro meg en meniskskade som merkes hele tiden unntatt når jeg sykler, har høyden vest for byen ligger som et mål. På lørdag var det klar himmel og etter frokost ble kursen satt vestover. Etter to timer var jeg på toppen.

Høydeforskjellen er ca 800 meter, selve toppen ligger på 1600 meter. Oppover blir det bratt, så blir det brattere, så blir veien dårligere, og så blir det enda brattere. Med en sykkel som ikke er laget for den typen terreng må en da bare å hoppe av og skyve sykkelen oppover.  Vekta merkes godt, den er iallfall dobbelt så tung som terrengsyklene jeg har hjemme. Og når stigningen mot slutten er på 15% kjenner en det nesten mer i armene enn i beina. På toppen ble jeg møtt av et par soldater som raskt fant ut at jeg ikke utgjorde noen fare for de svære antennene så jeg fikk gå rundt og se litt. Deretter gikk det hump i hump nedover i god fart, og jeg var i byen tre kvarter senere. Da var hender og armer temmelig mørbanket. Hadde jeg hatt fløte i sykkelskjortelommene da jeg startet nedoverturen, hadde jeg kunnet selge smør før jeg var halvveis nede. Det er egentlig et under at sykkelen tåler all julingen den får. Den kostet bare 400 kroner.

Firefelts vei?


Nei, det er ikke nødvendig. Når en kommer med båt til Little Corn står stedets transportører og venter med trillebår. Bagasjen lastes på, dersom man ønsker det, og så går det i luntetempo til stedet der en skal bo. Transporten føregår på en betongvei som er noen hundre meter fra ende til annen, og stort sett bare en meter bred. Ved avkjørslene, dvs. ved innganger til hus, kan det være dobbel veibredde, to meter. Det er liten trafikk, de fleste som befinner seg der er fotgjengere, en og annen syklist lurer seg forsiktig forbi, en kan møte en annen med trillebår. En hund har gjerne slengt seg ned i skyggen, kanskje betongen føles litt kaldere? Hundene er vant til rolig tempo og forsiktig kjøring og flytter seg ikke før de ser at et hjul eller et par bein har retning rett mot dem.

For å være sikker på at lav fart opprettholdes, er det lagt ut flere fartsdumper underveis. På bildet nedenfor kan man se en slik  forgrunnen. For meg fungerte disse dumpene heller som snublesteiner. Når en har kommet inn i øyas bedagelig tempo, er det lett å subbe vel mye med sandalene, og da kan det være fare på ferde. kanskje de er lagt der for at man ikke skal drømme seg bort totalt?

Grønn lunge

Little Corn ligger et stykke ute i havet, og kan med rette få betegnelsen sydhavsparadis. Det er stille der, lite stress, muligheter for dykking og en kan gå på tur. Ikke så langt riktignok, det er bare litt over to km fra nord- til sørspissen. På en slik tur beveger en seg gjennom ulike landskaper, palmeskog, tettere vegetasjon, mer åpent landskap ut mot strendene, og nesten overalt hører en suset fra bølgene som slår mot land.


Øya bindes sammen av en palett av grønnfager som kontrasteres mot blomster, trestammer og blåfargen i havet og på himmelen. Ingen planter uten blomstring naturlig nok, og enkelte steder kommer en over store mengder planter med sterke farger som står i kontrast til det grønne. Her er det mye som behager øyet og sinnet.










Dyreliv

Little Corn er ei bittelita øy, men den er rik på vegetasjon og dyreliv. I sjøen utenfor kan man se alskens. På den siste dykketuren til Stanley Reef så vi hai, piggrokke, "puffer", hummer og mye annet som jeg ikke kan navnet på, men som jeg hadde sett i svarthvitt på fjernsynets pauseprogram for lenge siden. På land lever det iguanaer, en av dem svinset forsiktig rundt hytta vår. Da mørket falt på, kom jordkrabbene fram. Enkelte ser ut som vanlige krabber, de stopper opp når en kommer imot dem, og løfter klørne opp og fram for å forsvare seg. Andre har huset med seg, og krabber raskt inn i det når farer truer. Insekter er det naturligvis massevis av. Når dagen gryr sirkler sommerfuglene rundt og tar til seg næring. En stor kakkerlakk som måtte bøte med livet, resirkuleres til føde for en flokk småmaur.

Farger på Little Corn Island

Fargebruken her i Nicaragua er langt friskere enn hva vi finner i Norge. Husene framstår i de forskjelligste kulører og og man er ikke redd for å bruke dristige kombinasjoner. Stedet der vi spiste middag var malt i grønt, lilla oransje og blått, og det er kanskje bare på disse traktene at slikt er pent. I Norge skal man ikke langt utenom allfarvei før det blir bemerket. Eieren av ei hytte malt i rosa og og pastellgrønn ville trolig få henvendelser fra naboen, kanskje til og med bygningsrådet. Slik er det ikke her. Og merkelig nok er dette behagelig for øyet også.

Det kan bare bety at noen av fordommene jeg hadde da jeg kom hit, har brynt seg på virkeligheten. Og den er fargerik, til og med settet med smakfulle sauser som følger middagen ser ut til å være tilpasset resten av miljøet der ute. Det er altså ikke bare store flater som bærer uvanlige farger og fargekombinasjoner. Detaljer i dørblad, listverk, porter og gjerder er dekorert på samme måte.

Heimefiske

Det er ulike måter å drive fiske på. Normalt er jo metode og redskap tilpasset det som skal fanges. Slik var det også her, på havna på Big Corn Island.  Tre mann gikk til under armene i vann og dro med seg en liten båt der fjerdemann stod klar med et kastenett. Det gikk sakte framover, så sakte at stimene med småfisk ikke gadd å stikke av. Dermed kunne fjerde slynge ut nettet med en elegant bevegelse, vente til ytterkantene hadde sunket ned, og så snurpe igjen bunnet med en tauende han hadde i handa. Fangsten var ytterst sparsommelig. Av og til var det mulig å se at det blinket i blank småfisk når han ristet nettet over stampen i båten. Og småfisk er virkelig småfisk, det var neppe større enn 6-7 cm.  Fra utkikksposten vår gikk diskusjonen om dette var agnfisk eller matfisk. Teorien om ang ble forlatt da vi så hvor mye det ble etter hvert. Spørsmålet er så hvem som skal spise den og hvordan den skal tilberedes. Jeg tipper på at morten friteres hel, og spises direkte.

onsdag 17. februar 2010

Vifter

Når temperaturen er nærmere 40 enn 30 grader, er det tre måter å forholde seg til den på:

- akseptere temperaturen
- senke den ved å slå på aircondition
- sirkulere lufta ved hjelp av vifte
    Det første skjer oftest, gjerne med det resultatet at tempoet settes ned. Det andre alternativet krever at en har  aircondition tilgjengelig, og det skjer bare unntaksvis (men jeg har hatt aneldning til å  eksperimentere meg fram til at 24 grader er den ideelle temperaturen). Når det gjelder det tredje valget, har en to alternativer. Det finnes litt hissige bord- og golvvifter som går raskt og som kan dirigere luftstrømmen fram og tilbake. I tillegg til å kjøle ned kroppen,  blåser de bort insekter og annet om natta. Det andre alternativet er de mer gammeldagse og koselige takviftene som sakte og med vuggende gange sender luft mot en varm kropp, men akkurat så lite at det så vidt hjelper.


    Kontoret i skogen



    Innerst, der stien tar slutt på eiendommen til Casa Iguana, ligger cabaña nr 3. Det ble min arbeidsplass mens jeg var på Little Corn Island. Fra hengekøya kunne jeg se mildt tempererte bølger slå mot land, og når det ble for varmt, var det fort gjort å få seg en dukkert for å klarne hodet. Når mørket falt på rundt sekstida, kom mygga fram, da var det bedre å trekke innomhus til Macen gikk tom for strøm. På vei til middag i hovedhuset kunne en se den mest fantastiske stjernehimmel. Orion dominerte himmelen, der han stod rett over oss.

    Helg på Little Corn Island

    Et stykke ut i havet på den nicaraguanske nordkysten ligger Corn Islands, to øyer, en stor og en liten. Først fly i en time, deretter en halvtimes båttur, er man ute på den minste øya. Noen hundre innbyggere, noen titalls turister, ingen biler, noen sykler. Stille og rolig. Helga gikk med til bading, bridgespilling, rusling i skogen, dykking på rev og i huler og tunneler (kom ganske nær piggrokker og hai). Badetemperaturen var 28 grader, og det var ikke mye kaldere på 15 meters dyp. Hvis jeg en gang forsvinner uten å etterlate meg spor, er det store sjanser for at jeg er på Little Corn Island for å finne flere kokosnøtter.

    tirsdag 16. februar 2010

    Deltidsjobb i Nicaragua


    Pga. av ulike omstendigheter er jeg plutselig havnet i den heldige situasjonen at jeg skal undervise i norsk som andrespråk her i Nicaragua. Kulturstudier tilbyr faget "Flerkulturell pedagogikk" i León, og siden Sonja har arbeidet der i flere år, var hun raskt ute og spurte meg, og jeg var like rask med å svare ja. Forelesningene går uka etter påske, det er nærmere 30 norske studenter som tar emnet. Bildet er tatt under informasjonsmøtet på stranda. Seminarene går ute ved Stillehavskysten, 20 km fra León.

    Dette gleder jeg meg til!

    søndag 14. februar 2010

    En enkel hummer, takk.

    Utenfor León ligger hotell Suyapa, et enkelt hotell hvor man kan overnatte for 30 dollar natta. Det er ikke noe spesielt med hotellet bortsett fra at det ligger rolig til, avstanden til Stillehavet er 20 meter (bølgesusen høres inn på rommet og det siste inntrykket som sitter i øret før man sovner), og det har en overdekket strandrestaurant hvor det serveres kald pils og fersk sjømat.  En kveld bestilte jeg hummer thermidor, som  ikke var én, men tre hummere tillaget på beste måte til en pris av rundt 80 kroner. En av reisefølget, som kanskje begynte å bli matlei, ønsket enklere bevertning og ba om "en vanlig hummer".  Den enkle hummeren, som også kom i et antall av tre, er avbildet nederst.

    Gangarlag

    Dette har jeg egentlig sett før, men det ble veldig tydelig der jeg satt på fortausrestauranten Sesteo i sentrum av León og så utover torget der folk gikk forbi i formiddagsheten.

    I seg selv kan man jo si at det å gå er et under i seg selv. En fot settes foran den andre, tyngdepunktet plasseres rett, kroppen skyves framover og dermed beveger man seg i den retning man vil. Små barn bruker tid å energi på å tilegne seg disse ferdighetene, og når de endelig mestrer det rundt ettårsalderen, er det stor stas.


    Men tilbake til "en fot foran den andre". Det jeg så på Cuba for mange år siden, og som ble så tydelig fra ukikkspunktet på Sesteo, var at det er mer med gåing det enn som så. Noen går jo mer elegant enn andre, noen stamper forbi, andre glir. Detaljen jeg igjen så var knyttet til vinkelen i kneet  på den foten som er løftet opp og fram og som skal settes i bakken, dvs vinkelen i kneet i det øyeblikket at tyngdepunkten forflyttes framover over det som jeg vil kalle standbeinet.  Når jeg går settes den fremste foten i bakken med et lett bøyd kne. Denne lille knebøyen oppretholdes når kroppen skyves framover, og jeg retter ikke ut kneet før foten er bak tyngedepunktet, dvs. når foten er bak kroppen. Dette gir et lett fjærende "fotisett". (For meg er det en naturlig og behagelig måte å bevege meg framover på. Slik gikk mange av de forbipasserende (se bildet til venstre).

    Alternativet til dette er å holde den fremste foten helt rett år den settes i bakken (bildet til høyre). Noen retter opp foten når den settes i bakken. Andre gjorde det litt forskjellig. De satte foten i bakken med bøyd kne, rettet ut kneet og skjøv kroppen framover. Skrittene blir litt kortere på den måten. Siden det ikke fjæres i kneet, vil hoftepartiet over standfoten løftes opp når kroppen skal over den rette foten. For å unngå en gangen preget av at kroppen går opp og ned, lar disse personene hoften svinge utover mens neste fot føres fram og settes i bakken, for så å utføre prosedyren på nytt.

    Hvem det er som går slik? Jeg så iallfall ingen menn som brukte varianten med stivt kne, korte skritt og litt mer vrikk i hoftene. Det vokste altså fram en hypotese om kjønnsspesifikt gangarlag. Hypotesen ble ikke avkreftet den halvtimen jeg så og så på forbipasserende. Når begynner jentene med dette? Empirien er ikke omfattende, men jeg her sett 7-8 år gamle jenter i sakte rusletempo sammen med mor mestre dette til fulle. Mor gikk gjerne på samme møte. Jentenes fedre og brødre satte foten i bakken med lett bøyd kne.

    tirsdag 9. februar 2010

    Mer solnedgang

    León ligger ca 20 km fra kysten. Drar man dit ut, kan man se de virkelig solnedgangene når Stillehavet sluker den illrøde kula. Dette bildet er tatt søndags kveld.

    Utsikt fra nr. 14


    Sonja har jobb i León, og nå starter hennes tre uker her. Favoritthoteller er Los Balcones, og hun - noen ganger vi - bor alltid på nr. 14. Fra balkongen (nettopp!) rett utenfor døra, er det utsikt vestover mot katedralen i Leon, en av de største i hele det spansktalende Amerika. Når dagen er over, og sola går ned mot horisonten, kan en se fargespill som får roen til å senke seg.  Ikke to kvelder er like.

    På ski i Nicaragua?

    I baren på hotel Los Balcones i León henger det et par ski. En kunne jo tro at det var et trofé eieren hadde brakt med seg fra mer snørike deler av verden for å dekorasjonens skyld. For man går vel ikke på ski her?

    Jo faktisk, men snøbrett og akebrett er mer utbredt. Utenfor byen ligger vulkanen Cerro Negro (helt ny, faktisk, den er resultat av et utbrudd i 1850). Vulkansidene består av koksaktig sand som egner seg godt for  utforkjøring. Her ligger en video som viser hva man kan gjøre.

    Cerro Negro byr også på andre muligheter. Se videoen av Eric Barone som forsøker å sette hastighetsrekord på sykkel. Videoen varer fire minutter. Se hele.

    Enkel formel

    Vi er i Leon, det er formiddag og de er steike varmt - 36 grader i skyggen. Vi traver gatelangs og føler oss litt :(


    Vi har et problem.

    Vi rusler rundt, og der står Victoria.

    Vi føler oss  :)

    Victoria lager ølet, i baren fabrikkeres smilet.








    Ballett

    Hver onsdag og lørdag, ca kl 0600, passerer den en godt koreogafert forestilling forbi huset vårt. Det er søppelet som blir hentet. En åpen lastebil kjører sakte gjennom gata. På hver side av bilen går det en eller to personer som tar søppelet som er satt ut kvelden før eller samme morgen, og kaster det opp i bilen. Der står det et par karer som tar imot og plasserer søppelet. De fleste har legger søppelet i poser, men noen har søppelbokser. Disse kastes tilbake fra bilen, tas i mot av mannen på fortauet og settes rett ned. Siden bilen har beveget seg noen meter under denne prosessen, blir boksen stående utenfor naboen. Eieren står imidlertid på lur og kommer raskt og henter boksen - noen sender barna ut. Venter man for lenge, kan det hende at naboen får seg ny søppelboks.

    Sett bakfra eller ovenfra er dette en flott forestilling. Store sekker og bokser flyr opp i luften og faller ned, nesten som om en så en klovn som jonglerer med baller. De som arbeider på bilen må inneha rikelig av det en kaller "taus kunnskap". Hele prosessen går ganske lydløst for seg. Hver av dem har de andre medarbeiderne og de flyvende søppelsekkene og -boksene i øyekroken. de vet når de skal kaste og når de skal ta  imot. Slikt blir det ballett av.

    Skolestart

    Skolen startet tirsdag i forrige uke. Elian, sønnen til Carmen og William, de som "passer på" oss, skulle begynne i 1. klasse og vi ble invitert til åpningen kl. 0700 om morgenen. Stemningen var akkurat som i Norge, mange forventingsfulle førsteklassinger som stod stivpusset i skole-uniformen ved siden av litt kulere og erfarne femteklassinger som kanskje hadde sett at skoleferien hadde vart lenger. Skolen, som hører inn under SOS barnebyers paraply, er et tilbud til familier med minst ressurser i Estelí, skolen ligger da også på østsiden av hovedveien, som også fungerer som et fysisk klasseskille gjennom byen. Elian var var godt foreberedt. Han er en skleflink liten fyr som hadde avskjedstalen og deklamert dikt av nasjonslaskalden Rubén Darío da han var ferdig med barnehagen. Nå stor han stram og klar med skolesekk som han hadde fått av Sonja.

    Det var oppstilling, appell, sang, flaggheising og taler som under-streket at dette var en viktig dag.  Rektor understreket i sin tale at skolen hadde satt seg høye mål: 98% av de barna som begynte på skolen, skulle fullføre skolegangen. Dette er et tall som er langt over landsgjennomsnittet, ett av tre barn fullfører ikke skolen. Dette kom tydelig fram i avisene dagene etter. I El Nuevo Diario kunne man lese et intervju med en trebarnsmor: "Man kan ikke lære på tom mage. Når en også mangler penger til skolesaker, må ungene bli hjemme." Elian er heldig. Han bor like ved skolen, han er motivert for å lære og har foreldre som følger ham opp. Vi regner med at han kommer til å fullføre grunnskolen og mer til. Jeg synes det lyser entusiasme ut av ansiktet i midt i bildet øverst til venstre.

    Busstur

    Buss er et pålitelig og billig transportmiddel. En tur fra Estelí til Leon, dvs. 140 km på vel to timer, koster mindre enn busstransport mellom to nærliggende busstopp i Trondheim, prisen er 70 cordobas, dvs ca 20 kroner. Det gjelder å være litt tidlige ute, ellers kan mn bli sittende på den sida hvor sola skinner inn, og det blir varmt etter hvert. Setene er akkurat passe brede til to personer, men er man herfra betyr det fort fire, det gjelder bare å presse seg godt sammen. Stor bagasje lempes på taket, liten bagasje tas inn.

    Før avreise er det full trafikk av selgere. En kan kjøpe frukt, is, maislefser, godterier, vann og mer til, alt annonsert med høye stemmer og til lav pris. Noen tiggere kommer også gjennom bussen og får sine cordobas, dette er folk som har ulike former for handikap. Uvanlig, men likevel en måte å skaffe penger til livets opphold. Like før avgang ropes de siste etternølerne inn i bussen, sjåføren kommer, korser seg, og så kan turen begynne.

    Det er varmt, folk går av og på, går fram og tilbake, selgere kjører fram med en buss og tilbake med neste og selger ditt og datt fra kurver som bæres på hodet eller lirkes fram og tilbake mellom stående passasjerer i den trange midtgangen. Den siste bussen vi reiste med, som langt fra var ny, hadde fått installert dvd-spiller og et utrolig bra lydanlegg. Vi så ingenting av filmen - Die Hard 4 - men hadde sterkt følelsen av å være under konstant beskytning eller i slåsskamper. Filmen varte omtrent like lenge som reisen.

    søndag 7. februar 2010

    Hovedstad uten sentrum

    Managua er en merkelig by. Jeg har kjørt gjennom byen flere ganger, og opplevelsen er den samme: Men hvor er sentrum? Svaret er ganske enkelt, det finnes ikke noe sentrum. Det aller meste av monumentale bygg i bykjernen falt sammen under det store jordskjelvet lille julaften 1972 (samme dag som Braathensflyet styrtet i Asker og 40 personer omkom - dette var den dominerende nyheten i Norge i noen tid etterpå). Skjelvet ble fulgt av store branner som bl.a. ødela alle sykehus og ens tor mengde skoler. I Managua ble 5000 av byens 400000 innbyggere drept, 20000 ble skadd og 250000 mistet alt de eide.  Sentrum i byen ble totalt rasert, og den delen er aldri gjenoppbygd slik den var før skjelvet. De få større byggene som en kan se nå, var enten bygd slik at de kunne motstå skjelvet, noen få, som Teatro Rubén Darío er gjenreist, eller så er de oppført etterpå. Ruinene av den gamle katedralen står igjen som et monument over jordskjelvet, en ny katedral er ført opp et annet sted i byen. 

    Etter at restene av de sammenrasede bygningene ble fjernet, dvs. kjørt ut i Managuasjøen (en innsjø som nå er totalt forurenset), bygde folk enke bygninger som de nå bor i. De to øverste bildene viser utsikten mot sjøen  fra Sandino-statuen i Tiscapa-parken, en høyde midt i Managua. Det siste bildet er tatt motsatt vei, over et gammelt krater som ligger inne i parken. Utsiktspunktet er stedet hvor president Somoza hadde sin residens, i berget under huset er fengslene hvor politiske motstandere ble internert. 

    Etter jordskjelvet ble det igangsatt en stortstilt internasjonal hjelpeaksjon. Presidenten hadde fingrene langt inni banken og forsynte seg grådig av hjelpen som kom. Ledende figurer i Nasjonalgarden fikk raskt bygd luksuriøse hjem, fattigfolk fikk i stor grad klare seg selv.  Mange mener at dette bidro i stor grad til Somazas fall i 1979.

    Mer om jordskjelvet her.