Livet i Estelí

søndag 19. juni 2011

Farvel Estelí!

Klokka 1030 kommer Santo. Vi lemper bagene inn i bilen, klemmer alle som er kommet for å si farvel - og drar mot Norge. Nesten to år i utlandet.

Sonja og jeg har vært sammen i mye av tida her - og det har vært ei skjønn tid. Takk for at du tok meg med hit, Sonja!

Takk til alle venner i Estelí. Takk til alle jeg har møtt i Nicaragua! Dere har alle en plass i hjertet mitt.

Det siste jeg ser når jeg kjører ut av byen er skiltet som vil ønske oss velkommen når vi kommer tilbake.


Og til leserne av denne bloggen. Takk for at dere har hengt med. Etter 623 innlegg er det slutt. Så langt ligger jeg på 2279 plass på  Bloggurats oversikt med46 lesere og 5497 sidehenvisninger.

Neste prosjekt for min del blir å rydde litt og så få alt mellom to permer ved hjelp av blurb.

Siste tak

Etter frokost ryddet vi det siste. Folkene fra La Quinta kom for å hente det siste, naboer og venner kom for å si farvel. Mange hadde med mat.  Søppelet bar vi ut på gata i påvente at søppelbilen som kommer onsdager. Plutselig satt det en kar og sorterte søpla, brukte strømper, undertøy  og t-skjorter for seg, plast og metall for seg. Alle poser ble gjennomsøkt, inklusive de innhold vi helst ikke vil nevne.


Dette er en annen side av Nicaragua - det nest fattigste landet på den vestlige halvkule. Han som rensket søpla har jeg møtt tidligere. Det er en hjemløs ungdom som har banket på en og bedt om å få pusse skoene mine. Som tidligere fikk han litt mat  - det som naboene nettopp hadde gitt oss, drikke og penger. Dette livet kjenner vi egentlig lite til, og vi kan reise fra det så lett som bare det.

Tirsdag 14. juni 2011 - siste frokost


Uten møbler, men vi holder fast ved de gamle frokostritualene: nypresset juice, ristet brød, kaffe og te oppe på terrassen. Maten smaker fortreffelig - men jeg kjenner en liten bismak av vemod når jeg tar en siste kikk utover Estelí. Her har vi bodd siden oktober 2009. Nå er det slutt.










Siste gang vi besøkte familien i La Quinta bestemte vi oss for at det meste vi eide skulle gis bort til dem. Dage før avreise, lenge før det avtalte klokkeslettet - og følger totalt ikke-nicaraguansk - ringte det på døra. Bestemor Chile ble så overveldet over alt som ble henne og familien til del, at hun holdt hendene over oss og takket høyere makter for at vi hadde blitt sendt slik at vi krysset hennes vei. Dette er andre gangen i mitt liv jeg er blitt velsignet slik. Forrige gang var på Filippinene i 1982 da en amerikansk muslim med opphav fra Uganda tok meg i handa og sa "May Allah go with you". Det var fort sagt, Chile brukte flere minutter. Deretter for alt ut i lastebilen, og siden det ikke var plass, måtte de komme tilbake neste morgen like før avreise. Vi er allerede invitert på middag neste gang vi kommer til Estelí.

Farvel, Victoria!


Jeg har møtt Victoria over ganger, og en kjapp utregning tilsier at jeg har kjent hennes fuktige, kalde ytre mot håndflaten mer enn 1000 ganger i løpet av oppholdet i Estelí.

Jeg gleder meg til neste møte, Victoria. 

Danser med Sonja

De siste ukene har vi vært på brannstasjonen flere ganger hver uke. Der driver Frank danseskole, og gjennom hard trening og utallige repetisjoner har jeg fått litt sving på salsafoten, særlig når Sonja teller høyt og tylder 1 - 2 -3. Frank kan en utall "giras" - vendinger. Problemet er selvsagt å få den ene til å gli sømløst inn i den andre og så komme ut på rett fot og i takt. Og om ikke øving gjør en til mester, så gjør den iallfall en litt bedre. Her er vi et meget heldig 1/125-dels sekund.

Å knuse en gris


Sonja ønsket seg en bursdagsgave - tilskudd til å kjøpe en stor gryte til prosjektet Barielete i León. Der har Maria omsorg for en stor gruppe barn, og kokkearbeidet ville bli lettere dersom maten kunne lages i en ordentlig stor gryte. På bursdagen sto grisen framme og ventet på tilskudd, og en av de siste dagene ble grisen tatt av dage og pengene talt opp. 

Strikking


Camila er barnebarnet til Sonjas kollega Leana. Hun er snart et år, og er en kvikk liten jente. Sonja har strikket henne kjole, lue og pulsvarmere, og like før vi dro kom hun for å takke for gaven.

Vi har en skapdør som er speil hele veien opp, og det var der hun likte best å stå. Hun var nemlig kjempefin! Strikking er nok ikke så vanlig i Estelí, så denne gaven var litt spesiell!