onsdag 30. juni 2010

Pulpería

I ethvert nabolag i Estelí finner en et pulpería. I ordboka oversettes ordet med landhandel, men her i byen blir det kanske litt misvisende. For å bruke et moderne norsk ord, kan en si at en snakker om en slags storkiosk, eller ei svært lita Brustad-bu. Her finner en basisutvalget for vanlig dagligliv: frukt, drikke, brød, toalettpapir, sukkertøy, kanskje nål og tråd, vaskepulver og engangstallerkener. Noen pulpería har langt bedre utvalg. Om morgen når vi lager frokost, kan det hende at det ikke er egg i kjøleskapet. Selv om klokka bare er sju,  er det bare å smette på seg skoene og  løpe til naboen hvor eggene er en krone stykket, og vips så blir det eggerøre. Må vi ha melk eller grønnsaker må vi rundt hjørnet og et kvartal bortover. Åpningstiden er høyst variabel, og er det stengt, banker vi på bakdøra.

Hydrant

Brannhydranter ble jeg først kjent med gjennom Donald Duck, tror jeg. Det tok en tid før jeg forstod hva de røde skulpturene som Carl Barks og andre hadde tegnet inn på gatehjørnene skulle brukes til. Senere fikk jeg se dem på kino. Når Helan og Halvan (var det dem eller var det noen andre?) mistet kontrollen på bilen de kjørte, kunne det ende med at de kræsjet inn i en hydrant slik at vannspruten stod til høylytt barnelatter i kinosalen.
Nå har vi en riktig fin hydrant rett i nabolaget. Jeg har ikke sett den i bruk, og jeg håper jeg slipper. Den står der iallfall og venter på brannfolkene. Så får vi bare håpe at vannforsyningen virker.

Frimerker

Jeg har en viss kontakt med Postverket i Nicaragua, Correos de Nicaragua. Av alle aviser jeg abonnerer på i Norge, var det bare én som ville sende utgaver hit for en rimelig pris, nemlig Dag og Tid.
Jeg har også mottatt andre sendinger til min poste restante-adresse. Svigerfar har sendt aviser, det tok nesten en evighet før de kom fram. Jeg har også fått mer offisielle dokumenter fra Norge. De har ikke tatt kortere tid.
Det sendes selvfølgelig post herfra også. Hver gang jeg skal hente noe, står jeg i kø 5-10 minutter mens det fylles ut skjemaer med tre-fire kopier før pakken sendes. De fleste pakkene er ganske store, og det skjønner jeg godt. Skal man sende noe til andre land, blir det dyrt, og da gjelder det å ha en stor pakke slik at det blir plass til alle frimerkene.

tirsdag 29. juni 2010

Lærernes dag - og andre merkedager

I dag har alle studenter, skoleelever og barn i barnehager i Nicaragua fri. Det har alle lærerne også - fordi det er Lærernes dag i dag. I går kveld var vi på stor feiring på universitetet, og i dag ble ønsket til lykke av barna i gata når vi kom ut. Dette er noe vi ikke har maken til  i Norge.
Vi har også feiret andre merkedag. En av de siste var morsdag, som er en kjempeviktig dag her. Da er det fri fra skolen, og store offentlige arrangementer i byen. det var oppkjøring mot morsdag flere uker i forveien med bannere, plakater og tilbud i butikkene. I forige uke var det farsdag, da var det verken skolefri eller store arrangementer, men oppe på universitetet var det seminarer hvor manns- og farsrollen ble tatt opp til diskusjon. Det ble stilt spørsmål i plenum om hvordan de mennene blant tilhørerne tedde seg hjemme med husarbeid, omsorg for barna, engasjement i skolearbeid og fritidsaktiviteter. Kun få av dem som var til stede kunne svare positivt på spørsmålene ved å reise seg. De aller fleste menn, unge som gamle ble sittende. Det var en ganske talende gallup. Deretter var det en paneldiskusjon om hvordan det var å være mann i Nicaragua i dag, og om hva en kunne gjøre for å bekjempe mannsjåvinismen og å få menn til å engasjere seg mer for barn, familie og samfunn.

Stamkneipe

Vi går ganske fast på Mocha Nana Café. Den ligger tre og et halvt kvartal unna, borit hovedgata, og der kan en slappe avmed avis, kaffe, pils og litt mat. I helgene er det konserter der. Etter hver har vi sett de fleste av dem som opptrer i byen på scenen der, tror jeg. Noen av konsertene har vært veldig bra. De fleste synger eldre eller yngre mange nicaraguanske slagere. Det er sjelden en hører noe sunget på engelsk der. Vi er blitt kjent med eieren, Carlos, og det er alltid hyggelig møter når vi kommer dit.
 Nå er det fotball-VM som gjelder. Noen få hadde samlet seg der søndags formiddag for å se Argentina slå Mexico. Stemningen var god, de få tilskuerne til tross.

Norskkurs

Det er en viss interesse for å lære fremmede språk her i Estelí. I praksis vil det si engelsk. Så da det kom bud fra universitetet om at det var et par som ville lære norsk, ble jeg positivt overrasket og skrev ut tekster fra data-maskinen, kjøpte tusjer og dro oppover. Det var opprinnelig to som skulle til Norge på ett års opphold fra august av, men den ene hadde kommet i bedaring. På den annen side stilte det to som ikke skulle reise før i januar, så dermed var det tre i klassen. Vi gikk gjennom alfabetet, tallene og enkle dialoger. Dermed var første dobbelttime over og alle så forholdsvis kokt ut.
Det er en del forskjeller mellom spansk og norsk uttale, men når en kjenner begge systemene og de to ortografiske systemene kan innlæringsprosessen gjøres litt lettere. Hvis man skriver "jeg" til en spansktalene, får en gjerne uttalen "heg", men hvis en skriver "yei" eller "yey" høres det plutselig litt mer norsk ut. Spansk har jo ikke en h-lyd slik som vi har i norsk, men ved å bruke den spanske bokstaven "j", får en noe som ligner. Et ord som skrives "jan", uttales noe i nærheten av "han" dersom en legge spanske skriveregler til grunn. I tillegg er det jo en del ord som er felles for de to språkene med bare noen små forskjeller. På norsk heter det "problem", på spansk "problema" og så videre. Dermed er vi godt på vei. Alle er glade når de hører at i norsk finnes det bare noen få verbformer (skriv, skrive, skriver, skrev, skrevet) der det i spansk finnes titalls former. De som blir nevnt, men ikke undervist, er de  sidene ved norsk som er mye mer komplisert enn i spansk. Slikt kan man gjøre på et innføringskurs på noen få timer.

mandag 28. juni 2010

Venting

Jeg hadde en avtale på univesitetet en dag. Klokka fire skulle vi møtes. Jeg syklet oppover i god tid for å sikre meg at det meste av svetten skulle være fordampet før vi møttes. Avtalen var at v skulle møtes utenfor konoret til Sonja (dermed blir det dagens illustrasjon).
Og der ble jeg sittende og fordampe svette. Jeg ble faktisk helt tørr, men da klokka passerte kvart over fire begynte jeg å svette igjen. Delvis av at sola kom fram, delvis av ren og skjær irritasjon. Dette var ørtende gangen at nicaraguanere ikke holder avtaler. Jeg hadde heller ikke tatt med meg noen bok, så dette var absolutt bortkastet tid, og irritasjonen tillot meg ikke å nyte den heller. Jeg bestemte meg for å sitte til halv fem, og jeg satt akkurat og talte ned sekunder - fem - fire - tre ... da vedkommende kom, som om ingenting hadde skjedd. Marginen var hårfin. Men vi fikk ordnet det vi skulle.

Gode hjelpere

Insekter er det mye av her, og konsekvensene har vi merket. Men vi har noen gode venner som gjør sitt beste for å holde bestanden i sjakk. Små firfisler med stort hode piler fram og tilbake over vegger og tak ute og inne.

En av dem satt på vinduet rett foran meg en kveld det yret av småkryp i lufta. Dermed fik jeg bilde av kvitsida.

Disse insekteterne mangler iallfall ikke mat, det ser ut til at det er det livet handler om for det meste. En og annen gang signaliserer de til hverandre med tynne pip, men hva det betyr vet jeg ikke. Sannsynligvis handler det om sex: "Kom hit min søte så skal du få se på insektsamlinga, og etterpå så kan vi  ... " eller så handler det om vold: "Å dra deg bort ditt j.... krek, dette er mitt område!"

søndag 27. juni 2010

250 tekster!

Dermed passerte denne bloggen 250 tekster - og det på 268 dager. Hvis en trekker fra dagene jeg har vært i Norge siden 2. oktober 2009, er det gjennomsnittlig én tekst pr dag. Det betyr at jeg har klart å holde målsettingen jeg satte meg da jeg startet opp dette prosjektet. Og ennå er det masse å skrive om. Det vil fortsette å komme små observasjoner fra Nicaragua, men i perioden 11. juli - 28. juli tas bloggen med til utlandet igjen, da skrives den fra Peru.
Den eneste lille bekymringen jeg har, er hvordan jeg skal få tekstene mellom to permer en gang i framtida. Flere andre blogger har en enkel funksjon som konverterer hele bloggen til én fil, med hvert innlegg som eget kapittel (slik som svigerfar har ordnet det, men han skriver ut side for side). Dersom noen vet hvordan det kan gjøres på blogspot.com, er jeg takknemlig for hint.

Takk til dere som har fulgt med så langt!

Matprogram

Nicaragua er det fattigste landet i Sentral-Amerika. Av den grunn finnes det en rekke hjelpe-programmer i de fattigste delene av landet. Noen av disse styres av nasjonale organisasjoner, andre av internasjonale. For en tid siden var vi på tur og da fikk vi se en gruppe barn som var så heldige at de var kommet inn under et slikt program. Vi var langt ute på landet, nesten i Hondura. Ytterdøra til den lokale skolen gikk opp, og ut kom hele klassen i rekke, omtrent som B-gjengen med begge hender på skuldrene til eleven foran. På denne måten ble det sikret at ingen lot lysten til å løpe rundt ta overhånd. Elevene gikk tvers over gårdsplassen og inn i et annet bygg der de pent og pyntelig stilte seg opp i kø foran matluka. Der fikk de mat og drikke som de bar inn i spisesalen hvor de satt like rolige og spiste sunn og god kost. Denne energitilførselen sikrer at læringen skjer under optimale forhold.

lørdag 26. juni 2010

Fisking

Det er flere typer av fisking, en av dem kalles phishing og gir helt annen fangst enn en sprellende sei. Historien er som følger: Opphold i USA krever at en etter søknad får en godkjennelse som tillater en å oppholdet seg i landet. Da jeg reiste til Norge, var jeg innom USA, men kun i transit, dermed trengte jeg ikke å søke - og dermed ble hele prosedyren pakket inn i glemselens ugjennomsiktige slør. Jeg burde ha visst bedre, jeg var i USA i fjor.
Da jeg kom til Gardermoen og skulle få boardingkortet til Continentals rute til Newark, spurte funksjonæren om jeg hadde søkt ESTA om innreisetillatelse, hun kunne ikke finne noe på nettet. Det var mindre enn en time igjen til avgang, så jeg kjente kaldsvetten piple fram med en gang. "Har du med datamaskin?", spurte hun. Jo, jeg hadde da det. "Da er det bare å søke etter ESTA på Google, og når du finner den, er det bare å fylle ut søknaden. Du får svar med en gang." OK, da var det jo enkelt, jeg hadde jo tid til å søke ti ganger før flyet skulle gå.
Google-søket gav raskt svar, jeg hentet opp siden og gikk i gang med å fylle ut navn, adresse, telefonnummer, passnummer - men så stusset jeg. Jeg ble også bedt om å fylle ut mitt MasterCard-nummer. Og oppe i hjørnet stod det at søknaden kostet 49,50 dollar. I fjor var den jo gratis? Jeg ilte bort til funksjonæren for å spørre. Hun bekreftet at tjenesten var gratis. Jeg gikk tilbake til Google-siden og så at jeg hadde fått opp ESTA med flere ulike adresser. Jeg prøvde en annen, og dermed var jeg inne på den siden hvor jeg skulle være. Det tok et par minutter å fylle den ut, og noen sekunder senere satt jeg med innreisetillatelsen. Det hele var gratisl, og det var langt over en halvtime til avgang. Funksjonæren i disken gikk inn på sin maskin og så at jeg var klarert, og dermed fikk jeg boardingkort og ønske om god tur.
Men hva skjulte den første lenken jeg prøvde? Det var en falsk side. Den utgir seg for å være offisiell, men er det ikke. Hvis man er så uheldig at man sender inn opplysninger om MasterCard, VISA eller annet, er det helt sikkert at en blir svindlet for 49,50 dollar, og det er mer enn sannsynlig at de som sitter med siden vet å utnytte kredittkort mye bedre enn som så. Og innreisetillatelse får en ikke. Nettsiden har adressen http://www.esta.us/. Bilde av den står nedenfor.


Det er morsom å se at det etter "Warning" på første linje står at en skal passe seg for skurker som kan bruke den private informasjonen. 


Den ekte siden har adressen https://esta.cbp.dhs.gov/ og den øverste delen ser slik ut som bildet nedenfor . Her er alt gratis, og dersom en har rent mel i posten, kommer svaret fort (vel, det er vel ikke lurt å ha mel eller noe lignende i posen når en skal ut og reise). 



Så hva er phishing? Wikipedia definerer det ganske enkelt:

"Phishing, nettfiske eller phiske er en betegnelse på digital snoking eller fisking etter sensitiv informasjon, som passord eller kredittkortnummer."

Noen setter altså opp en falsk nettside, et agn, og biter du på det og oppgir sensitive data som passord eller kredittkortnummer, kan du være ille ute.

Fluefanger

"Som flua på fluepapiret," heter det, og bildet viser hva det er snakk om. Da jeg var barn og besøkte bestefar ute på landet om sommeren, kunne jeg se at det hang lange, brune spiraler med klissete papir både i fjøsen og inne i huset. Han kjøpte en gul sylinder og ut av den trakk han papiret som formet seg spiralaktig når det ble hengt på en bjelke eller i taket. Det gikk ikke lang til før flygende insekter ble lokket til papiret av den litt søtlig lukta det avgav. Og det var det siste de gjorde. De brune 6-7 cm brede og halvmeter lange strimlene så ikke særlig appetittelig ut, særlig ikke når en satt ved matbordet og kunne gløtte opp på dem med munnen full av brødskive med syltetøy på.

Da vi fikk besøk en type insekter som vi ikke ønsket å ha her, gjaldt det å finne måter å holde dem borte på. Vinduer og dører bør være lukket, en kan kle seg i lange bukser og skjorter med lange ermer,  innsmøring med myggmiddel hjelper, og kanskje fyre på en myggspiral hvs en sitter ute. Om natta ligger en under myggnettingen som er spent over senga. En annen løsning er selvsagt fluepapiret som jeg kom over på butikken. Her er det en en tynn plastfilm på 20x5 cm som limes opp på veggen eller hvor det skal være. Vi har satt opp fire stykker ved på et av vinduene som står litt åpne om natta. Og sannelig har de ikke fungert. Appetittelige er det ikke, så selv om insekter inneholder proteiner, er ikke dette noe å koke suppe på.

Muring

I nabohuset går det stadig framover til tross for regnet. Arbeiderne er nå i ferd med å ferdigstille den nyoppførte delen. De har akkurat hevet deler av det opprinnelige huset med vel en halvmeter. Når golvet skal opp, må også vinduer og dører heves. Dag etter dag har det vært dunking av hammer mot meisel når gammel mur skulle fjernes slik at murstein kunne tas ut. Deretter ble det støpt på nytt,det ser en tydelig på bildet der det er et grått felt over vinduet. Så ble vegg og vindusfag ble pusset. Men huset oppgraderes også visuelt. En av murerne har spesielle ferdigheter og nå har han akkurat avsluttet dekorasjonene rundt dør og vinduer. Dette er små detaljer, men det tar tid. Det er vel derfor vi ikke ser så mye slikt i Norge i dag. Når tid er penger, blir det store flater og rette vinkler.

Festmåltid

Da jeg var i Norge nylig, kjøpte jeg noen godsaker, og det gikk ikke mange dagene før Sonja heiv seg rundt og stilte med nybakt grovbrød. På en eller annen måte fikk den litt motvillige gassdrevne steikeovnen til å fungere optimalt, og skorpa ble akkurat så sprø og aromatisk som den skal være. Fløtemysost var med i bagasjen fra Norge, og det lokale supermarkedet leveree ordentlig smør og helmelk. For et kveldsmåltid! Noe slikt hadde jeg ikke smakt på lenge! Det fikk så være at ostehøvelen er forsvunnet og at brunosten måtte skjæres med kniv, men på den annen side kan det ikke bli for mye brunost, det kan bare bli for lite brunost!

fredag 25. juni 2010

Vaskebrett

Slår man opp "vaskebrett" på Google, får man fort opp bilder av stramme mannemager, men det er ikke det  jeg tenker på. Da jeg var barn, før familien fikk en halvautomatisk vaskemaskin av merket "Service" rundt 1960, var vaskebrettet noe som ofte var i bruk. Skulle klærne bli reine, måtte de gnikkes og gnus mot vaskebrettet som gjerne var plassert med føttene i en vannfylt balje med varmt eller kaldt vann. I en liten hylle øverst på brettet var det plass til Sunlight-såpa som fikk skitten bort. (Og såpa het "sunnlikt". Lukta av den har jeg godt.) I dag har vi et slikt vaskebrett hjemme i Norge. Det ble gavmildt overrakt Sonja av Ruth Olsen. Hvor ofte Ruths har gnidd våte klær mot den ruglete overflaten av glass, vet bare hun.



Vaskebrettet er også i bruk i Nicaragua. Det er laget av betong og har en litt annen utforming i og med at det står på fire føtter med en kum på siden.  Her kalles det lavadora. Vi har en lavadora på vaskerommet i tredje etasje. Her legges klærne bløt i en kumme, før det gnis til det er reint. At det går med krefter for å gjøre dette, vises etter noen gangers vask. Denne måten å vaske på sliter langt mer på klær enn hva en moderne vskemaskin gjør.

torsdag 24. juni 2010

Fotball

Fotball er like viktig i Estelí som i resten av verden. Laget her i byen vant den nicaraguanske serien, men etter det jeg forstår får de ikke delta i internasjonale turneringer med borte- og hjemmekamper siden hjemmebanen ikke er av den kvaliteten som kreves.

Nabolandet Honduras er i Sør-Afrika for å spille VM, eller var i Sør-Afrika skulle en kanskje si, det gikk skeis, dessverre. Siden det er stor tidsforskjell rekke de ivrigste fotballtilhengerne her å spille litt selv. Dermed kan de sette seg foran TV'en med litt bedre samvittighet. I tillegg har hesten også fått seg en treningsøkt.

lørdag 12. juni 2010

Kinin - medisin

Vi har nettopp hatt sykdom i huset, alvorlig sykdom, men etter kyndig hjelp fra helsepersonell og sykehus gikk det bra. Det merkelige er jo at vi er to som stort sett lever samme liv, og så er det bare den ene som blir syk.

Men hvorfor gikk det bra med meg? Det kan jo være så enkelt som at jeg ikke ble bitt av denguemyggen. Det finnes ingen vaksine mot dengue, så slik sett hadde jeg ingen beskyttelse. Det finnes imidlertid noen kjerringråd en kan følge. Et av dem er knyttet til beskyttelse mot malaria, men kan vel være like godt (!) mot dengue for det, tenkte jeg. Mygg er jo mygg. Stikkordet er kinin. Men siden kinin ikke er lett tilgjengelig, må en finne stoffer hvor kinin er en bestanddel. Dermed blir Indian Tonic Water viktig, og da jeg fant den varianten som Canada Dry produserer, følte jeg meg mye tryggere. At tonicen må suppleres med en dæsj gin, er underordnet. Det er kininen som er viktigst! Det er som fornavn+etternavn, etternavnet er viktigst: Gin tonic.

fredag 4. juni 2010

Trafikk i gata

Gata vi bor i er ikke spesielt stor, men og og til passerer det likevel tungtrafikk her. Svære lastebiler siger sakte framover mens en hjelpegutt løper foran for å se om bilen klarer å lure seg under spaghettien av strøm- og telefonkabler som går fram og tilbake. Jeg står ofte på altanen i 2. etasje og ser på når de passerer med en hastghet på 2 km/t. Taket på tilhengeren passerer like ved siden av rekkverket, enkelte ganger så nært at jeg kan sette kaffekoppen fra meg på taket. Av og til er andre biler parkert slik at det hele stopper opp. Da henger de seg på (det kraftige) hornet helt til en eller kul fyr kommer for å flytte hindringen. Sjåførene er tålmodige og dyktige, og jeg har ennå ikke sett at noen kabler er blitt revet ned, men de har vært like før flere ganger. Hvorfor de må kjøre denne veien skjønner jeg ikke. Neste kvartal har like mange kabler som vårt, og tverrgatene er så trange at lastebilen må få problemer når den svinge i en eller annen retning.

tirsdag 1. juni 2010

Vi er egentlig ikke så langt unna.

Når det gjelder kommunikasjonsmuligheter er  oppholdet mitt på Filippinene i 1982/83 utrolig forskjellig fra oppholdet her i Nicaragua. På den tida sendte vi brev, ringte eller sendte kassetter med lyd. Noen ganger kunne brevene gå raskt fra Bataan og hjem, det var når flyktninger dro til Norge og kunne ta konvoluttene med seg og postet dem ved ankomst.

Nå står jeg opp om morgenen, sjekkes e-posten, og hvis vi har avtale om det, kan vi ha en Skype-samtale med folk på jobben. Der kan vi dele skrivebord slik at de som sitter i Norge, og som snart er ferdige med arbeidsdagen, kan se det samme som meg.



Deretter er det jobbing med aktiv bruk av nettet, og alltid er det noe nytt som har dukket opp siden sist. Jeg fant nettopp en mastergradsavhandling om tjukk l som jeg har kost meg med.
Til formiddagskaffen er det et lite sveip over nyhetene, hva har skjedd her og der, deretter tilbake til tastaturet gjerne med 50-tallsjazz på øret fra iTunes.

Plutselig kan det plinge på Skype, svigerfar har koblet seg på. Da kan det fort bli en samtale med full video. Hvis han ikke er på, ringer vi familien på Skype for å høre hvordan det står til.

imgres.jpgFor å forbedre spansken bruker jeg tilbudene på www.lingq.com og grammatikken på www.studyspanish.com eller verbbøyningen på http://www.elemadrid.com/spanish_verbs.htm

Utpå ettermiddagen går vi på NRK nettradio og hører Dagsnytt Atten, dermed at vi godt oppdatert om hva som skjer i verden. Twitter gir en del informasjon om temaer som er interessante, og Facebook forteller oss hva venner og kjente driver med. Kibsgaardnettet informerer om familiens gjøren og laden. jeg har en elektronisk agent på Google som leter opp artikler med stikker som jeg har angitt. For å infomere andre om hva som skjer her, finnes denne bloggen og et par til som nesten er lagt døde under oppholdet her, pluss hjemmesiden på http://sites.google.com/site/olafhusby/ som også lider under at andre ting må prioritetes.

På iPoden har jeg forskjellig musikk som er lastet ned fra nettet. Der har jeg også en lang rekke radioprogram, f.eks Språkteigen og den svenske varianten, Språket.  I tillegg har jeg nettopp lastet ned nærmere 40 forelesninger på engelsk om psykologi fra iTunesU som jeg hører på når jeg lager mat og vasker opp. Siden personen snakker sakte og tydelig, og siden jeg ønsker å få med meg mest mulig på kortest mulig tid, speeder jeg opp hastigheten til det doble. Denne hastighetsøkningen er digital og ikke mekanisk, Dermed endres ikke stemmen kvalitet til "Donald Duck"-stemme. Den høres ganske natirlig ut, bare dobbelt så rask. Hadde jeg hatt god tid, kunne jeg ha valgt halv hastighet, og med samme resultat. Stemmen holder samme nivå, men det snakkes saktere. I tillegg har jeg like mange forelesninger fra samme kilde om jazzens historie, og en hel haug med innføringer i ulike alfabet.

Sist lørdag opplevde vi et et teknisk framskritt. NRK nett-TV kan normalt ikke ses i utlandet av rettighetsmessige årsaker, men på lørdag la de ut Melodi Grand Prix. Vi oppdaget det ikke før like før pauseinnslaget, men det var like greit, vi hadde hørt den første delen på nettradio. Som bonus fikk vi Kveldsnytt med været før en funksjonær oppdaget at utenlandsknappen stod på, han var snar å slå den av da nattfilmen begynte.


Når vi vil ha musikk henter vi fram Jango eller Spotify. Der finner vi like gjerne musikk fra ungdomstida (Barry McQuire "Eve of Destruction" hadde jeg ikke hørt på 20 år før jeg plutselig kom på den) som det nyeste nye, og vil vi i tillegg se heltene, er det bare å lete på Youtube. Der fant vi nettopp gamle klassikere med Tobben og Ero.

Da jeg tidlig på 90-tallet satt på Dragvoll med e-post, med browseren Mosaic og programmer som Gopher, som kunne laste ned dokumenter og programmer, hadde jeg ingen anelse om hvilken vei utviklingen skulle gå. En kan godt si at jeg var imponert nok. På den tida drev jeg og snoket rundt blant vietnamveteraner og -historikere for å verifisere påstander i Skagens bok Purpurhjertene. Det prosjektet kunne for så vidt fortjene en litt større omtale i et annet forum enn dette. Uansett hadde jeg e-kontakt med forskere på den andre siden av Atlanteren, og fra en dag til en annen kunne jeg få svar på de utroligste spørsmål.

2010: Web 2.0 med rask nettforbindelse i et fattig land i Sentral-Amerika. Og hvis nettet faller ut, kobler jeg bare til internett med det mobile bredbåndet. Dermed når vi alt og alle vi vil i løpet av sekunder. Det som tar tid er å flytte legemet fra A til B. Teleportering får man neppe taket på med det første.

På sykehuset

Så ble det sykehusbesøk til slutt. Bygningen ligger ved innfarten til Estelí, og vi drar forbi hver gang vi drar ut av byen i retning León eller Managua. Dr. Espinoza hadde vært på besøk (det tok fem minutter fra vi ringte og til han ringte på) og konstatert at Sonja med stor sannsynlighet hadde dengue. Det gjenstod en del prøver før det hele var sikkert., og vi møtte opp kl. 8 om morgenen. Vakten i porten slapp oss inn med legens navn som passord. Vi var heldige og traff dr. Espinoza da vi kom inn, og dermed kunne konsultasjonen starte. På en benk gjaldet en radio som ikke var helt stil på stasjon, ute i gangen pratet folk - noe som var lett å høre siden det var mer gitterverk enn vegg ut mot gangen. Pasienten så han ikke på, det var meg han tok  i handa (Sonja fikk et klapp på skuldra). Deretter var det et svært skjema som skulle fylles ut, igjen så han på meg, og spurte meg. Sonja svarte.  Så var det tid for ulike blodprøver. Mens vi ventet på å slippe inn på laboratoriet, passerte to vakter med gevær over skuldra. De promenerte uanfektet mellom syke barn, bekymrede foreldre og tålmodige eldre.
Legen mente at Sonja burde være på sykehuset en hel dag til observasjon og for å få intravenøs næring. Hun kunne få ligge på en fellessal på det store sykehuset, eller på en privat klinikk på enerom. Så dårlig som formen var, var det ikke vanskelig å velge det siste alternativet. Dermed tok en taxi oss til Hospital Adventista, to-tre kvartaler fra huset vårt. Der ventet dr. Espinozas kone, hun var sykepleier, og snart lå Sonja med drypp i armen.
Prøvene på det offentlige sykehuset kunne hentes etter noen timer. Jeg stod i kø og fikk etter hvert utlevert parirene. "Hva koster dette?" spurte jeg. Damen bak glassveggen så på meg. Jeg kikket tilbake og så at det ikke var noen form for kasse eller betalingsterminal der. Dermed ble spørsmålet: "Hvor kan jeg betale?". Hun kikket tilbake på meg. "På dette sykehuset er det ingen som betaler. Her er alt gratis." Jeg visste ikke hva jeg hadde forventet å betale, totale kostnader eller en egenandel. Uansett var dette det svaret jeg ventet minst, men det ble bekreftet da jeg kom ut. Med store bokstaver var det malt på sykehusveggen: "På dette sykehuset betaler ingen pasienter for noen tjeneste". Altså gratis for alle og ingen bestikkelser, regner jeg med.
Så ned til Hospital Adventista med papirene.Vi ble værende der hele dagen og møtte en del av de ansatte. Plutselig kunne det komme en fyr inn i dongeribukser, t-skjorte og caps. En rørlegger kanskje, tenkte vi, det dryppet litt på badet ved siden av senga. Nei, det var røntgenlegen som ville ta bilde for å forsikre seg at hosten ikke skyldtes lungebetennelse. En time senere kom en rørlegger til, dvs. det var en lege som skulle ta blodprøver for å sjekke antall blodplater. Den eneste som delvis var kledd som sykepleier var dr. Espinoxas kone. Når en ser hospitalet utenfra, er dette kanskje ikke så rart. Det ligger i et kryss ikke langt fra huset vårt. På den ene siden er det et lite apotek, på den andre selges det klær. Inngangen er under det største skiltet på bildet.
Vi ble der hele dagen. Dette var denguefeberens femte dag, og den mest kritiske. Det er da det blir klart hvilken type det. Dr. Espinoza kom med resultatene før vi dro. Sonja hadde en dengue classico og kunne forvente at det kom til å gå framover etter denne dagen.

Slik feiret vi vår 36 års bryllupsdag. Det var ikke store feiringen, og lite å skåle med, men det var godt å være sammen, også på den13148. dagen av vårt liv som ektepar. Det kommer nok til å gå over 13150 dager før vi får feiret ordentlig.