Slår man opp "vaskebrett" på Google, får man fort opp bilder av stramme mannemager, men det er ikke det jeg tenker på. Da jeg var barn, før familien fikk en halvautomatisk vaskemaskin av merket "Service" rundt 1960, var vaskebrettet noe som ofte var i bruk. Skulle klærne bli reine, måtte de gnikkes og gnus mot vaskebrettet som gjerne var plassert med føttene i en vannfylt balje med varmt eller kaldt vann. I en liten hylle øverst på brettet var det plass til Sunlight-såpa som fikk skitten bort. (Og såpa het "sunnlikt". Lukta av den har jeg godt.) I dag har vi et slikt vaskebrett hjemme i Norge. Det ble gavmildt overrakt Sonja av Ruth Olsen. Hvor ofte Ruths har gnidd våte klær mot den ruglete overflaten av glass, vet bare hun.
Vaskebrettet er også i bruk i Nicaragua. Det er laget av betong og har en litt annen utforming i og med at det står på fire føtter med en kum på siden. Her kalles det lavadora. Vi har en lavadora på vaskerommet i tredje etasje. Her legges klærne bløt i en kumme, før det gnis til det er reint. At det går med krefter for å gjøre dette, vises etter noen gangers vask. Denne måten å vaske på sliter langt mer på klær enn hva en moderne vskemaskin gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar