På sykehuset

Så ble det sykehusbesøk til slutt. Bygningen ligger ved innfarten til Estelí, og vi drar forbi hver gang vi drar ut av byen i retning León eller Managua. Dr. Espinoza hadde vært på besøk (det tok fem minutter fra vi ringte og til han ringte på) og konstatert at Sonja med stor sannsynlighet hadde dengue. Det gjenstod en del prøver før det hele var sikkert., og vi møtte opp kl. 8 om morgenen. Vakten i porten slapp oss inn med legens navn som passord. Vi var heldige og traff dr. Espinoza da vi kom inn, og dermed kunne konsultasjonen starte. På en benk gjaldet en radio som ikke var helt stil på stasjon, ute i gangen pratet folk - noe som var lett å høre siden det var mer gitterverk enn vegg ut mot gangen. Pasienten så han ikke på, det var meg han tok  i handa (Sonja fikk et klapp på skuldra). Deretter var det et svært skjema som skulle fylles ut, igjen så han på meg, og spurte meg. Sonja svarte.  Så var det tid for ulike blodprøver. Mens vi ventet på å slippe inn på laboratoriet, passerte to vakter med gevær over skuldra. De promenerte uanfektet mellom syke barn, bekymrede foreldre og tålmodige eldre.
Legen mente at Sonja burde være på sykehuset en hel dag til observasjon og for å få intravenøs næring. Hun kunne få ligge på en fellessal på det store sykehuset, eller på en privat klinikk på enerom. Så dårlig som formen var, var det ikke vanskelig å velge det siste alternativet. Dermed tok en taxi oss til Hospital Adventista, to-tre kvartaler fra huset vårt. Der ventet dr. Espinozas kone, hun var sykepleier, og snart lå Sonja med drypp i armen.
Prøvene på det offentlige sykehuset kunne hentes etter noen timer. Jeg stod i kø og fikk etter hvert utlevert parirene. "Hva koster dette?" spurte jeg. Damen bak glassveggen så på meg. Jeg kikket tilbake og så at det ikke var noen form for kasse eller betalingsterminal der. Dermed ble spørsmålet: "Hvor kan jeg betale?". Hun kikket tilbake på meg. "På dette sykehuset er det ingen som betaler. Her er alt gratis." Jeg visste ikke hva jeg hadde forventet å betale, totale kostnader eller en egenandel. Uansett var dette det svaret jeg ventet minst, men det ble bekreftet da jeg kom ut. Med store bokstaver var det malt på sykehusveggen: "På dette sykehuset betaler ingen pasienter for noen tjeneste". Altså gratis for alle og ingen bestikkelser, regner jeg med.
Så ned til Hospital Adventista med papirene.Vi ble værende der hele dagen og møtte en del av de ansatte. Plutselig kunne det komme en fyr inn i dongeribukser, t-skjorte og caps. En rørlegger kanskje, tenkte vi, det dryppet litt på badet ved siden av senga. Nei, det var røntgenlegen som ville ta bilde for å forsikre seg at hosten ikke skyldtes lungebetennelse. En time senere kom en rørlegger til, dvs. det var en lege som skulle ta blodprøver for å sjekke antall blodplater. Den eneste som delvis var kledd som sykepleier var dr. Espinoxas kone. Når en ser hospitalet utenfra, er dette kanskje ikke så rart. Det ligger i et kryss ikke langt fra huset vårt. På den ene siden er det et lite apotek, på den andre selges det klær. Inngangen er under det største skiltet på bildet.

Vi ble der hele dagen. Dette var denguefeberens femte dag, og den mest kritiske. Det er da det blir klart hvilken type det. Dr. Espinoza kom med resultatene før vi dro. Sonja hadde en dengue classico og kunne forvente at det kom til å gå framover etter denne dagen.

Slik feiret vi vår 36 års bryllupsdag. Det var ikke store feiringen, og lite å skåle med, men det var godt å være sammen, også på den13148. dagen av vårt liv som ektepar. Det kommer nok til å gå over 13150 dager før vi får feiret ordentlig.