Siden jeg veltet på sykkelen for noen måneder siden og pådro meg en meniskskade som merkes hele tiden unntatt når jeg sykler, har høyden vest for byen ligger som et mål. På lørdag var det klar himmel og etter frokost ble kursen satt vestover. Etter to timer var jeg på toppen.Høydeforskjellen er ca 800 meter, selve toppen ligger på 1600 meter. Oppover blir det bratt, så blir det brattere, så blir veien dårligere, og så blir det enda brattere. Med en sykkel som ikke er laget for den typen terreng må en da bare å hoppe av og skyve sykkelen oppover. Vekta merkes godt, den er iallfall dobbelt så tung som terrengsyklene jeg har hjemme. Og når stigningen mot slutten er på 15% kjenner en det nesten mer i armene enn i beina. På toppen ble jeg møtt av et par soldater som raskt fant ut at jeg ikke utgjorde noen fare for de svære antennene så jeg fikk gå rundt og se litt. Deretter gikk det hump i hump nedover i god fart, og jeg var i byen tre kvarter senere. Da var hender og armer temmelig mørbanket. Hadde jeg hatt fløte i sykkelskjortelommene da jeg startet nedoverturen, hadde jeg kunnet selge smør før jeg var halvveis nede. Det er egentlig et under at sykkelen tåler all julingen den får. Den kostet bare 400 kroner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar