Hovedstad uten sentrum

Managua er en merkelig by. Jeg har kjørt gjennom byen flere ganger, og opplevelsen er den samme: Men hvor er sentrum? Svaret er ganske enkelt, det finnes ikke noe sentrum. Det aller meste av monumentale bygg i bykjernen falt sammen under det store jordskjelvet lille julaften 1972 (samme dag som Braathensflyet styrtet i Asker og 40 personer omkom - dette var den dominerende nyheten i Norge i noen tid etterpå). Skjelvet ble fulgt av store branner som bl.a. ødela alle sykehus og ens tor mengde skoler. I Managua ble 5000 av byens 400000 innbyggere drept, 20000 ble skadd og 250000 mistet alt de eide.  Sentrum i byen ble totalt rasert, og den delen er aldri gjenoppbygd slik den var før skjelvet. De få større byggene som en kan se nå, var enten bygd slik at de kunne motstå skjelvet, noen få, som Teatro Rubén Darío er gjenreist, eller så er de oppført etterpå. Ruinene av den gamle katedralen står igjen som et monument over jordskjelvet, en ny katedral er ført opp et annet sted i byen. 

Etter at restene av de sammenrasede bygningene ble fjernet, dvs. kjørt ut i Managuasjøen (en innsjø som nå er totalt forurenset), bygde folk enke bygninger som de nå bor i. De to øverste bildene viser utsikten mot sjøen  fra Sandino-statuen i Tiscapa-parken, en høyde midt i Managua. Det siste bildet er tatt motsatt vei, over et gammelt krater som ligger inne i parken. Utsiktspunktet er stedet hvor president Somoza hadde sin residens, i berget under huset er fengslene hvor politiske motstandere ble internert. 

Etter jordskjelvet ble det igangsatt en stortstilt internasjonal hjelpeaksjon. Presidenten hadde fingrene langt inni banken og forsynte seg grådig av hjelpen som kom. Ledende figurer i Nasjonalgarden fikk raskt bygd luksuriøse hjem, fattigfolk fikk i stor grad klare seg selv.  Mange mener at dette bidro i stor grad til Somazas fall i 1979.

Mer om jordskjelvet her.