torsdag 12. november 2009

Lås!

Dette er et av de viktigste ordene her, tror jeg. Når jeg sitter hjemme og jobber er ytterdøra låst, det samme er porten - låst med hengelås. Dersom døra er åpen er det snart en eller annen luring som henger på porten for å spørre om den eller den bor her eller der. Uskyldige unger som selger aviser eller voksne damer med kurver med tamales på hodet er ikke farlige, men unge menn med uklare beskjeder får mistanken til å vokse. Det er altså best med døra igjen. Å ha porten oppe er rett og slett dumt ifølge naboer og venner. Vi har gjort det en gang, og da stod det plutselig en alkoholisert fyr utenfor og bad om brød. Det fikk han, ufarlig som han var, men det kunne ha vært en annen med et annet uønsket ærend.

Huset vårt har gjerde gitter mot veien  (riktignok så smalt at Debbie og Camilla på tre år smyger gjennom), nabohuset på den ene siden har det samme. De andre husene er nesten som festninger. De er omgitt av høye murer med knust glass støpt ned i betongen pluss piggtråd og annet som skal stoppe inntrengere. 

Når man kommer inn ba slike festningsverk, finner en imidlertid fantastisk fine boliger. Send gjerne Bonutt-journalister hit for å ta bilder. Utad er de svært spartanske, men innenfor gjerdet er det grønne planter, fargerike vegger, åpent og nydelig.

Vi bor relativt enkelt, men: Man skal lytte til de fastboende når man er ute og reiser, de har som regel rett. Dermed holdes vi også låst!

1 kommentar:

  1. Ja en måp ta skikkene der en kommer, likefullt antar jeg at de sier mi cases es su casa når dere komer på esøk, så kulturelt sett har de gjestfriheten og åpenheten liggende i den kulturelle ryggmargen, men med sosi-økonomiske utfordringer som kriminaltiet og fattigdom må en nok likevel låse godt og sjekke hvem en låser opp for selv om det er en som en tidligere har ytret mi casa es su casa til... Jaja.. intensjoner og drømmer og høflighet er altså langt fra hverdagens virkelighet med låser og nøkler...

    SvarSlett