Bydelen La Toma utenfor Estelí er egentlig verd en større reportasje i seg selv. Et slikt samfunn vil en trenge lang tid på å komme inn i, tror jeg. Vi var der i dag sammen med Rudy, loddselgeren vi kjenner. Området er er relativt nytt, og det sm slår en når en går inn i området, er hvor fattigslig alt er. Standarden er langt under det en finner inne byen. Boligene her er av svært dårlig kvalitet, men de står i områder hvor en også finner finere hus.
Området ligger litt i høyden, det er åpent der, så det er frisk bris og god utsikt slik bildet øverst til venstre viser. I La toma så vi bare 3-4 murhus, resten var av tre, dvs. grovskåret treverk som var lagt vannrett på veggen på en slik måte at vannet ikke skulle trenge inn i husene. Det er ikke kloakk der oppe, men en del av husene har vann. En felles kran kunne stå midt i en husklynge, og så skrudde man sin slange på når man trengte vann. Slangene lå som farget spaghetti ut fra husene. Det er heller ikke politi i området, så lov og orden opprettholdes av tilltsvalgte. På kvelds- og nattestid er det ikke tilrådelig å være der, særlig siden det mangler elektrisitet, men siden var var sammen med en lokalkjent, følte vi oss trygge, og de personene vi snakket med, virket på ingen måte truende. Riktig var det ei ung mor som hadde fingrene nedi Sonjas hofteveske og stod mer nystjålne 20 cordobas da Sonja oppdaget henne. Pengene måtte hun gi tilbake.
Gatene i området er rette, og de enkelte tomtene er inngjerdet med piggtråd. En skole er oppført der, en ny er under konstruksjon, det er også en barnehage der, men ellers er det få tilbud organisert av kommunenen. Samarbeidet med myndighetene er anstrengt, etter det Rudy forteller. Vi møtte noen barn som var på søndagsskole, og vi gikk forbi en gjeng som skulle organisere hanekamp. De som bor der var stort sett yngre folk eter det vi kunne se, men det var også en og annen bestemor og bestefar som gikk rundt.
Bydelen La Toma utenfor Estelí er egentlig verd en større reportasje i seg selv. Et slikt samfunn vil en trenge lang tid på å komme inn i, tror jeg. Vi var der i dag sammen med Rudy, loddselgeren vi kjenner. Området er er relativt nytt, og det sm slår en når en går inn i området, er hvor fattigslig alt er. Standarden er langt under det en finner inne byen. Boligene her er av svært dårlig kvalitet, men de står i områder hvor en også finner finere hus.
Området ligger litt i høyden, det er åpent der, så det er frisk bris og god utsikt slik bildet øverst til venstre viser. I La toma så vi bare 3-4 murhus, resten var av tre, dvs. grovskåret treverk som var lagt vannrett på veggen på en slik måte at vannet ikke skulle trenge inn i husene. Det er ikke kloakk der oppe, men en del av husene har vann. En felles kran kunne stå midt i en husklynge, og så skrudde man sin slange på når man trengte vann. Slangene lå som farget spaghetti ut fra husene. Det er heller ikke politi i området, så lov og orden opprettholdes av tilltsvalgte. På kvelds- og nattestid er det ikke tilrådelig å være der, særlig siden det mangler elektrisitet, men siden var var sammen med en lokalkjent, følte vi oss trygge, og de personene vi snakket med, virket på ingen måte truende. Riktig var det ei ung mor som hadde fingrene nedi Sonjas hofteveske og stod mer nystjålne 20 cordobas da Sonja oppdaget henne. Pengene måtte hun gi tilbake.
Gatene i området er rette, og de enkelte tomtene er inngjerdet med piggtråd. En skole er oppført der, en ny er under konstruksjon, det er også en barnehage der, men ellers er det få tilbud organisert av kommunenen. Samarbeidet med myndighetene er anstrengt, etter det Rudy forteller. Vi møtte noen barn som var på søndagsskole, og vi gikk forbi en gjeng som skulle organisere hanekamp. De som bor der var stort sett yngre folk eter det vi kunne se, men det var også en og annen bestemor og bestefar som gikk rundt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar