søndag 14. februar 2010

Gangarlag

Dette har jeg egentlig sett før, men det ble veldig tydelig der jeg satt på fortausrestauranten Sesteo i sentrum av León og så utover torget der folk gikk forbi i formiddagsheten.

I seg selv kan man jo si at det å gå er et under i seg selv. En fot settes foran den andre, tyngdepunktet plasseres rett, kroppen skyves framover og dermed beveger man seg i den retning man vil. Små barn bruker tid å energi på å tilegne seg disse ferdighetene, og når de endelig mestrer det rundt ettårsalderen, er det stor stas.


Men tilbake til "en fot foran den andre". Det jeg så på Cuba for mange år siden, og som ble så tydelig fra ukikkspunktet på Sesteo, var at det er mer med gåing det enn som så. Noen går jo mer elegant enn andre, noen stamper forbi, andre glir. Detaljen jeg igjen så var knyttet til vinkelen i kneet  på den foten som er løftet opp og fram og som skal settes i bakken, dvs vinkelen i kneet i det øyeblikket at tyngdepunkten forflyttes framover over det som jeg vil kalle standbeinet.  Når jeg går settes den fremste foten i bakken med et lett bøyd kne. Denne lille knebøyen oppretholdes når kroppen skyves framover, og jeg retter ikke ut kneet før foten er bak tyngedepunktet, dvs. når foten er bak kroppen. Dette gir et lett fjærende "fotisett". (For meg er det en naturlig og behagelig måte å bevege meg framover på. Slik gikk mange av de forbipasserende (se bildet til venstre).

Alternativet til dette er å holde den fremste foten helt rett år den settes i bakken (bildet til høyre). Noen retter opp foten når den settes i bakken. Andre gjorde det litt forskjellig. De satte foten i bakken med bøyd kne, rettet ut kneet og skjøv kroppen framover. Skrittene blir litt kortere på den måten. Siden det ikke fjæres i kneet, vil hoftepartiet over standfoten løftes opp når kroppen skal over den rette foten. For å unngå en gangen preget av at kroppen går opp og ned, lar disse personene hoften svinge utover mens neste fot føres fram og settes i bakken, for så å utføre prosedyren på nytt.

Hvem det er som går slik? Jeg så iallfall ingen menn som brukte varianten med stivt kne, korte skritt og litt mer vrikk i hoftene. Det vokste altså fram en hypotese om kjønnsspesifikt gangarlag. Hypotesen ble ikke avkreftet den halvtimen jeg så og så på forbipasserende. Når begynner jentene med dette? Empirien er ikke omfattende, men jeg her sett 7-8 år gamle jenter i sakte rusletempo sammen med mor mestre dette til fulle. Mor gikk gjerne på samme møte. Jentenes fedre og brødre satte foten i bakken med lett bøyd kne.

1 kommentar:

  1. Men Olaf, har ikkje dette berre med sko å gjere? At dersom damene skal klare å gå i høghælar så må dei svinge på hoftene, og siden menn (og damer) synes det er såpass flott, så svinger dei litt ekstra med hoftene, berre for å sette prikken over ien.
    Damer rundt meg er relativt dårlege på hoftesving. Dei kompanserer med å lene seg framover når dei går, trampe heile foten ned i stort klabeis og ser rett og slett rare ut med det stive beinet og butte gangen. Bråker gjer det også.

    SvarSlett