Vi er egentlig ikke så langt unna.

Når det gjelder kommunikasjonsmuligheter er  oppholdet mitt på Filippinene i 1982/83 utrolig forskjellig fra oppholdet her i Nicaragua. På den tida sendte vi brev, ringte eller sendte kassetter med lyd. Noen ganger kunne brevene gå raskt fra Bataan og hjem, det var når flyktninger dro til Norge og kunne ta konvoluttene med seg og postet dem ved ankomst.

Nå står jeg opp om morgenen, sjekkes e-posten, og hvis vi har avtale om det, kan vi ha en Skype-samtale med folk på jobben. Der kan vi dele skrivebord slik at de som sitter i Norge, og som snart er ferdige med arbeidsdagen, kan se det samme som meg.

Deretter er det jobbing med aktiv bruk av nettet, og alltid er det noe nytt som har dukket opp siden sist. Jeg fant nettopp en mastergradsavhandling om tjukk l som jeg har kost meg med.
Til formiddagskaffen er det et lite sveip over nyhetene, hva har skjedd her og der, deretter tilbake til tastaturet gjerne med 50-tallsjazz på øret fra iTunes.

Plutselig kan det plinge på Skype, svigerfar har koblet seg på. Da kan det fort bli en samtale med full video. Hvis han ikke er på, ringer vi familien på Skype for å høre hvordan det står til.

For å forbedre spansken bruker jeg tilbudene på www.lingq.com og grammatikken på www.studyspanish.com eller verbbøyningen på http://www.elemadrid.com/spanish_verbs.htm

Utpå ettermiddagen går vi på NRK nettradio og hører Dagsnytt Atten, dermed at vi godt oppdatert om hva som skjer i verden. Twitter gir en del informasjon om temaer som er interessante, og Facebook forteller oss hva venner og kjente driver med. Kibsgaardnettet informerer om familiens gjøren og laden. jeg har en elektronisk agent på Google som leter opp artikler med stikker som jeg har angitt. For å infomere andre om hva som skjer her, finnes denne bloggen og et par til som nesten er lagt døde under oppholdet her, pluss hjemmesiden på http://sites.google.com/site/olafhusby/ som også lider under at andre ting må prioritetes.

På iPoden har jeg forskjellig musikk som er lastet ned fra nettet. Der har jeg også en lang rekke radioprogram, f.eks Språkteigen og den svenske varianten, Språket.  I tillegg har jeg nettopp lastet ned nærmere 40 forelesninger på engelsk om psykologi fra iTunesU som jeg hører på når jeg lager mat og vasker opp. Siden personen snakker sakte og tydelig, og siden jeg ønsker å få med meg mest mulig på kortest mulig tid, speeder jeg opp hastigheten til det doble. Denne hastighetsøkningen er digital og ikke mekanisk, Dermed endres ikke stemmen kvalitet til "Donald Duck"-stemme. Den høres ganske natirlig ut, bare dobbelt så rask. Hadde jeg hatt god tid, kunne jeg ha valgt halv hastighet, og med samme resultat. Stemmen holder samme nivå, men det snakkes saktere. I tillegg har jeg like mange forelesninger fra samme kilde om jazzens historie, og en hel haug med innføringer i ulike alfabet.

Sist lørdag opplevde vi et et teknisk framskritt. NRK nett-TV kan normalt ikke ses i utlandet av rettighetsmessige årsaker, men på lørdag la de ut Melodi Grand Prix. Vi oppdaget det ikke før like før pauseinnslaget, men det var like greit, vi hadde hørt den første delen på nettradio. Som bonus fikk vi Kveldsnytt med været før en funksjonær oppdaget at utenlandsknappen stod på, han var snar å slå den av da nattfilmen begynte.


Når vi vil ha musikk henter vi fram Jango eller Spotify. Der finner vi like gjerne musikk fra ungdomstida (Barry McQuire "Eve of Destruction" hadde jeg ikke hørt på 20 år før jeg plutselig kom på den) som det nyeste nye, og vil vi i tillegg se heltene, er det bare å lete på Youtube. Der fant vi nettopp gamle klassikere med Tobben og Ero.

Da jeg tidlig på 90-tallet satt på Dragvoll med e-post, med browseren Mosaic og programmer som Gopher, som kunne laste ned dokumenter og programmer, hadde jeg ingen anelse om hvilken vei utviklingen skulle gå. En kan godt si at jeg var imponert nok. På den tida drev jeg og snoket rundt blant vietnamveteraner og -historikere for å verifisere påstander i Skagens bok Purpurhjertene. Det prosjektet kunne for så vidt fortjene en litt større omtale i et annet forum enn dette. Uansett hadde jeg e-kontakt med forskere på den andre siden av Atlanteren, og fra en dag til en annen kunne jeg få svar på de utroligste spørsmål.

2010: Web 2.0 med rask nettforbindelse i et fattig land i Sentral-Amerika. Og hvis nettet faller ut, kobler jeg bare til internett med det mobile bredbåndet. Dermed når vi alt og alle vi vil i løpet av sekunder. Det som tar tid er å flytte legemet fra A til B. Teleportering får man neppe taket på med det første.