Vår mest bråkende nabo

Vi har et forsamlingslokale for pinsevennene i nabokvartalet. Åpningen vender mot oss, og siden de har gått til innkøp av et aldeles utmerket forsterkeranlegg er det ikke til å unngå at vi blir sterkt berørt av menighetslivet. Forsangeren er mer inspirert enn kvalifisert, så det hender at hun klarer å feie innom to toner i harmoni etter hverandre. Stort sett er det skjærende falskt og ulidelig høyt.

Tungetale hører selvsagt med, men det skal ikke stor lingvistisk innsikt til for å skjønne at det som sies har mye sterkest røtter i det menneskelige. Det briljeres i liten grad med avanserte konsonantkombinasjoner og eksotiske diftonger. Det hele serveres med et avgrenset sett av vokaler og konsonanter, og naturlig nok hentes det aller meste fra talerens egentlige morsmål, altså spansk. Det er få y'er og u'er å høre, iallfall. En kveld var det nesten bare a'er og l'er som hadde blitt utdelt av den hellige ånd, og da endte det hele opp som "alalalala". Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var en muslimsk menighet som holdt til der borte. I dag morges var det stort sett b'er og å'er, så det var mye "båbåbåb". Men uansett hva som sies og hva det betyr, så er de like avhengig av forsterkeranlegget. Der sparer man ikke på strømmen.

At denne form for atferd ligger noe fjernt fra det vi vanligvis kaller språk, har vært kjent lenge. Det har vært gjort en del interessant forskning, for eksempel Goodman (1969) som gjennomførte fonetiske analyser av tungetale. For de som er spesielt interessert, ligger en lengre artikkel om tungetale her.

Jeg gikk bortom en kveld for å observere nærmere, da var det over 100 decibel utenfor døra og 20 mennesker inne.