Hanekamp

Før jul ble jeg invitert på hanekamp, en viktig "sport" her  Nicaragua. Det er nærmere 30 år siden jeg så det forrige gang, da på Filippinene, så jeg hadde noen minner om blodige fjærballer som føk rundt mellom tilskuere som heiet på sin favoritt.

Slik også denne gangen. Jeg var knapt kommet innafor døra i den spesialbygde arenaen før det første haneliket ble båret ut. "Rett i suppa", tenkte jeg, men "rett i grønnsakene" sa nicaraguanerne. Kampreglene er ganske enkle. To og to haner slåss. Kampen varer 15 minutter. Enten vinner den ene ved at den andre ender i grønnsakene, eller så blir det uavgjort. Kampen foregår i en ring, ca 5-6 meter i diameter, inne i ringen står de to eierne og dirigerer hanen, en ringdommer følger også med. Rundt ringen sitter publikum og heier på sin favoritt, som de naturlig nok har veddet på vil vinne. I den ene handa holder man pilsflaska, i den andre pengene til veddemålet. Her er det intet tak på veddemålet, du trenger bare å finne en person som vil vedde imot. Jeg satset flere ganger 50 cordobas på noen haner som så ut til å være ordentlige vinnertyper, men de kampene endte uavgjort, så da fikk jeg pengene tilbake. For meg var det like greit, for hanene enda bedre.

Prosedyrene er som følger: Før kampen møtes haneeierne utenfor arenaen for å finne haner som passer til hverandre, en champion ikke kan møte en førstereisgutt, en stor skal ikke møte en liten. Deretter monteres det en liten barberbladskarp kniv på venstre fot på hver av hanene. Dette må skje under kontroll slik at kniven ikke settes inn med gift eller at det ikke er for stor kniv. Størrelsen avpasses etter styrkene på hanene, dess tøffere hane, dess mindre kniv.

Så tas en og en hane inn i ringen. Den spankulerer rundt og inspiserer arenaen før eieren begynner å løpe etter den slik at den får varmet opp lårmuskulaturen. På samme måte som man styler biler, styler man hanene. De er frisert etter alle kunstens regler, glattbarberte lår, glattbarbert rygg, noen uten hår på brystet, noen så ut til å ha fartsstriper på sidene. Når lårene er varme, hentes det fram en "provokasjonshane" fra en kasse. Denne hanen holdes opp foran hanen som skal i kamp slik at aggresjonsnivået skal skrus opp, her skal det adrenalin ut i systemet! Den stakkars hanen fra kassen holder kamphaneeieren i beina og halen i hånd og den blir slengt fram og tilbake i luften foran den andre som blir mer og mer forbannet og virkelig begynner å glede seg til kveldens match. Deretter tas kamphane 1 ut av arenaen og kamphane 2 får samme oppvarming.


Så går dommeren gjennom reglene sammen med eierne, omtrent som før en boksekamp. Hanene settes ned i ringen, men på hver sin side. Selvfølgelig kikker begge etter den ekle jævelen som noen viftet med for noen minutter siden. Dermed får de øye på hverandre, og noen tideler av et sekund seinere begynner det å snø fjær og dun. Det var utrolig å observere aggresjonsnivået.  Folk rundt ble elleville og spratt opp og stod på stolene. De som satt nærmest ringen, slo nevene i veggen. Støynivået var øredøvende og hanene ble mer og mer oppjaget. De føk mot hverandre, hakket med nebbet, sparket, slo med vingene og og kaster begge beina opp i luften foran seg slik at sporene, som de naturlig er utstyrt med, skulle treffe den andre hanen. I stedet kunne det skje at det det kniven som traff, og dermed begynte motstanderens lår og bryst å ligne på blodig hakkemat.

Hanene hadde nok dårlig treningsgrunnlag. Jeg vet ikke hvor mange kilometer de hadde løpt før de skulle i kamp, men kondisen var ikke overbevisende. I tillegg til høye tempoet og den intense kjempingen ble de nok svekket av blodtapet. En hane mistet plutselig et øye og fikk problemer med å koordinere sparkene, en annen kom i klem under den andres høyrevinge slik begge vraltet rundt i klinsj slik boksere gjør.

Til slutt segnet en, kanskje begge, om av mangel på oksygen. Da ble det pause - 20 sekunder - hvert sekund signalisert med pling på ei bjelle. Eierne grep hanene sine, sjekket dem raskt, og skaffet oksygen ved å stikke hele hodet til hanen inn i egen munn for å blåse luft (og liv) i hanen. Det var nesten som å se på noen som blåste opp en blodig ballong med fjær på. Prosedyren med munn-over-hode (for det var verken munn-mot-munn eller munn-mot-nebb) fortsatte til pausen var over. Eieren spyttet ut blod fra munnen, tørket seg om den blodige kjeften sin med skjorteermet og satte ned hanen sin midt i ringen på den ene siden av et lite skjermbrett som dommeren holdt. Den andre hanen ble plassert på den andre siden av brettet. Dommeren løftet brettet, hanene fikk øye på hverandre, og dermed var kampen i gang igjen. Så fulgte noen minutter med mer blod og mer fjær i lufta før det ble behov for mer pustehjelp. Dersom begge hanene var i live etter 15 minutter, endte kampen uavgjort selv om den ene av kamphanene hadde ligget under det meste av tiden.

Hanenes kampstyrke og atferd skal nok si noe om eierne, så det er stor skam å bringe en hane som viser seg å være feig inn i ringen. En hane som kjemper til han dør står det mer respekt av.  En hane innså tidlig at han ikke hadde en sjanse mot den andre, dermed begynte han å løpe rundt i ringen,  og den andre illsinte fjærballen fulgte etter. Feigingen ble med hånlatter og slibrige tilrop da den fortvilet forsøkte å hoppe over det meterhøye gjerdet rundt ringen. Det lyktes nesten. Plutselig fikk den andre hanen inn et velrettet spark, kniven kuttet halspulsåren, og 30 sekunder senere var det eneste sporet av feigingen restene av blodspruten på den hvite arenaveggen.

Etter kampen stelles hanene. Sår desinfiseres og sys uten bedøvelse. De pakkes så i en kasse og fraktes heim til fincaen slik at de kan komme seg. Dersom de gjorde en respektablel innsats, vanker det sikkert en kamp til når sårene har grodd og lårstyrken er trent opp igjen. Jeg spurte en sidemann hvor mange kamper en hane kunne gå i løpet av karrieren. "Maks fire", sa han, "men noen går bare én. Rett i grønnsakene, he-he."