Machu Picchu - inkaruinene

GeoTagged, [S13.16346, E72.54526]

Så kom den store dagen- turen i ruinene. Vi var oppe 0300 til havregrøt, pannekaker og kokate. Deretter i rask marsj mot trappene opp. Sonja dro til busstasjonen. I stupmørke kl 0400 startet en av de tøffeste treningsøktene jeg har hatt på lenge, 1600 trinn bakkeløp. Flere hundre var på vei opp og hodelyktene dannet en lysende sti opp. Premien var å være blant de 400 første i køen på toppen. Da slipper man videre og får gå opp på Waynapicchu, den store toppen på bildet. Der er det 400 trinn til og mye brattere. Racet opp gikk bra. I den interne konkurransen i vårt reiseselskap jeg ble knapt slått av to ungfoler fra Tasmania. Av resten av feltet var det bare to som passerte. Sonja kom 0630, da hadde billettene allerede blitt stemplet for Waynupiicchu. Portene åpnet 0700.
Synet som møtte oss har jeg egentlig ikke ord for. En kjempestor inkaby opp på en fjellrygg. Det kommer mer senere.
I morgen drar vi på en firedagers tur i Amazonas.

Machu Picchu

GeoTagged, [S13.18584, E72.58463]

På den fjerde dagen har vi gått opp fra 2000 til 3000 meter ( ute av soveposen 0430). Idet vi kommer ut av skogen ved en inkaruin kan vi se ned på Machu Picchu som er målet for turen til Høyre for de to små toppene midt i bildet. I kveld overnattet vi nede i dalen, og da treffer jeg Sonja igjen. Hun tar buss innover. I morgen tidlig starter vi turen opp til MP kl 04, trapp ned 1600 trinn.
Jeg har vært uten forbindelse oppe i fjellet, derfor ingen rapport. Det kommer mer senere.

Kvalifisert steinhogging

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

Murerne nå til dags jobber med steinblokker som enten er firkantede eller som har en form som gjør at de kan slettes inn i hverandre. Her ser vi stadig vekk murer der steinene er tilhogd slik at de skal passe inn i hverandre. Det så presist gjort at det ikke er mulig å få et barberblad inn mellom steinene. Det hender også at vi går i trapper som er hoff ut av et stykke. Og dette er gjort uten at man hadde metallredskaper når en skulle forme den vulkanske steinen.

Fruktbarhetskultus

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

Et stykke utenfor Puno ligger Choquito, som tidligere var sentralt økonomisk og religiøst. I dag drar folk dit for ae på fallostemplet, og her er størrelsen en helt annen en den lille knotten fra Dønna. Mye var selvsagt ødelagt av de katolske kolonidatorene, men rekonstruksjonen viser mye av det originale. Oppstillingen var gjort med referanse til astronomiske fohold, og det kommer noen hit på sommersolverv for å se sola stå opp i øst rett i forlengelsen av hakket på den største penisen.

Cuy

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

De er gode på marsvin her i Peru, eller: marsvin er gode her i Peru. (Det blir akkurt det samme, som han sa Knut Mathisen). I dag var jeg på tur ute på en liten gård lengre opp i fjellet, og der hadde de marsvin som husdyr. Ikke til kos, men til mat. Og da vi gikk ut for å spise, var det naturlig å smake på lekkerbiskenen. Ikke så mye kjøtt, men sprø svor over kyllinglignende kjøtt. Et godt krydret hode var også med i tillegg til to små lår og to boger. De små ørene var like sprø som resten, og da skallekjøtt og -fett ble konsumert gikk øynene med i samme dragsuget (jf. auårskolt eller smalahoved for de som liker det). Og mens jeg koser meg med de siste delene, er Sonja nedi gata og får påfyll av oksygen. Hver sin smak.

Hjemme hos

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

På vei fra Sillustani ble vi invitert inn til en familie for å se hvordande hadde det i over 4000 meters høyde. Natta før hadde det vært -20 grader, og jeg kan ikke helt forstå hvordan det må føles i de steinhusene de bor i. (Vi bor på hotell og fryser). Husene var omkranset av et steingjerde. Utenfor gikk lamaer og alpakkar. Innenfor bestemte en hund over noen marsvin. De er en viktig del av kostholdet. Jeg smakte flere typer potet, ulike arter korn, ost og leire. Den gikk tilskudd an mineraler.
Folk gjør det beste ut av situasjonen de er i, selger souvernirer og ber de besøkende om et lite økonomisk bidrag, men dette var frivillig. De som organiserer turene passer på besøkene roterer mellom flere familier. På låvetaket stod det to keramikkokser som skulle symboliserer rikdom og framgang. Jeg håper de hadde nok styrke i seg til at det ble virkelighet.

Sillustani

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

I ettermiddag besøkte jeg Sillustani, en gedigen gravplass ved Umayo-sjøen. Her var det opptil 12 meter høye tårn der avdøde med eiendeler og eventuelt tjenerskap var begravd. Steinblokkene, som veide flere tonn, var perfekt tilpasset hverandre. Værforholdene skiftet dramatisk mens vi var oppe på høyden, og bidraget fra sol, vind og regn laget en spesiell stemning.

Slik bygger man ei øy

GeoTagged, [S15.82065, E69.96879]

Følelsen var ganske rar. Vi satt på ei lita øy, kanskje en meter over vannflata og hørte på guiden som fortalte om livet her ute på Los Uros noen kilometer fra fastlandet. En båt gikk forbi, og da bølgene slo mot øya, forplantet bevegelsen seg innover land sik at den lille sletta vi satt på bølget opp og ned. Jeg gikk opp mens hun som satt og laget mat 10 meter unna, gikk ned i en liten bølgedal.
Øya vi satt på var bygd for hånd. Opprinnelig hadde disse samfunnene utviklet seg vet at flere sivbåter ankret opp sammen. Når det så ble behov for mer plass, bygde man ut. I dag hentes et metertykk lag av råttent siv, nærmest torv, fra spesielle områder i Titicaca hvor det er grunt. Store flater på opptil 10x10 meter sages ut med ei svær håndsag, deretter kuttes denne i kvadratmeterstore biter som fraktes til øya. Det slås det små påler i hjørnene på stykkene og de gjøres fast til hverandre, og til hovedøya, med tau. Så legges det flere lag av siv på kryssog tvers for å binde det hele bedre sammen. Deretter ble øya fortøyd til bunnen med tau og stein.
På hver lillle øy bor det fem-seks familier. Det moderne samfunnet nærmer seg langsomt. Nå kan barna gå på skole, de får strøm fra solcellepaneler, og de lærer å snaake spansk. Selvsagt betyr turisme en del også. Folk som har vært her før, sier at antallet øyer heller øker i takt med turismen enn befolkninga-grunnlaget.

Sivet er et kapittel for seg, det brukes til, bygningsmaterialer, brensel, og når det er ferskt, til dyrefor og mat for folk. Vi fikk et tre meter langt strå som var hvitt i den tykkeste enden som var et par cm tykk. Det ytterste laget kunne skrelles av, jf. banan, og så var det bare å spise. Ikke aromatisk akkurat, men noe i nærheten av ihjelkokt potet.
Besøket ble avsluttet med en rotur i en tradisjonell sivbåt. Noen husker kanskje Heyerdahls Tigris. Det var her oppe han hentet spesialistene som bygde båten. Jeg kjøper ikke souvernirer så ofte, men en 60 cm lang modell av en tradisjonell sivbåt kunne jeg ikke motstå.

Inca Kola

GeoTagged, [S15.82065, E69.96879]

Selvsagt drikker vi Inca Kola, en nær slektning av god gammeldags sitronbrus. Her selger den kanskje like godt som Coca Cola, som da den ble laget etter de eldste oppskriftene brukte kokain som en av ingrediensene. Den gaar ogsaa under navnet "Gylden Cola". Dette er en storselger i Latin-Amerika, men har knapt funnet noe marked i resten av verden. Jeg har aldri sett den i Norge. Den er markedsleder i Peru, og derfor eier naa den stoerste konkurrenten, Coca Cola, 50% av firmaet. Det staar litt mer her.

Strikkende karer

GeoTagged, [S15.76555, E69.70762]

Vi har vært på Taquile, ei lita øy i Titicaca-sjøen, der det har vært bebyggelse i over 6000 år. I dag er kulturen og de 2000 innbyggerne der influert fra ulike hold, bl.a.fikk en spansk guvernør innført regler for bæring av hodeplagg. I dag er det ulike farger for ugifte og gifte, menn og kvinner. Luenestrikkes, og her må karene også til pers. De må strikke sine luer selv. Resultatet er selvsagt viktig. Dess finere strikking og mer intrikat mønster, dess høyere anseelse far en ugift kar og mer attraktiv blir han. Vi møtte en strikkende ungdom da vi var på vei opp i landsbyen. Jeg ser ikke bort fra aen tferd som så ut som en tilfeldig strikking i trappa opp til toppen hadde forbindelse med det faktum at det nettopp hadde kommet turister til øya.

Høy sjøgang

GeoTagged, [S15.76555, E69.70762]

Og da mener jeg høy sjøgang i dobbel forstand. Vi er på ganske nøyaktig 3910 meter over havet, og så høyt har jeg aldri opplevd sjøgang før. Vi krysser et åpent stykke på Titicaca-sjøen og opplever st det også er bra kraft i tynn luft. Turistbåten har plass til 32 passasjerer, men er ikke mer enn et eggeskall når bølgene går hvite og er et par meter høye og slår over båten. Det går sakte siden skipperen lirkes oss framover slik at vi kan komme i le under fastlandet. Vi er del av en konvoi, men her er der ulike strategier, så båtene er ganske langngt fra hverandre. Tre timer skal turen ta. (Og det gikk bra.)

Soloppgang over Titicaca

GeoTagged, [S15.82065, E69.96879]

Akkurat klokka 6 kom sola opp. Jeg åpnet vinduet på hotellrommet for å kjenne på morgen-temperaturen, og den var frisk! Nede på gata var vannpyttene frosset til is.

Kaldt

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

Hutre er ordet. Så snart sola går ned synker temperaturen til like over null, så nå er det kjøpt både strikkelue og hansker, lange underbukser, gensere og leggings. Rundt hushjørnet pisket en kald vind, ikke ulik den en finner på Menighets-kulen, og da vet kjentfolk hva jeg snakker om. Butikkene er kveldsåpne med dørene åpne ut mot gata. Ekspeditørene ser vi bare øynene på. Inne på hotellet er det iskaldt, så vi trives best tett ved siden av hverandre under tre ulltepper med ei bok i handa. På dagen er det fin temperatur. Sola er sterk, så høy faktor er nødvendig.

Barnehagenes dag i Puno

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

Da vi kom ned bakken i formiddag, var det samlet masse folk ved Plaza de Arma. Ungene var kledd i fargerike klær, og de var kjempespente for dette hadde øvd på lenge. Snart begynte et militærorkester å spille, og avmarsjen begynte. Alle hadde øvd på hanemarsj, noen fikk det til, hos andre gikk armer og bein i surr, men så var de bare 3-4 år. Ute fra øyne var det kommet folk i tradisjonelle drakter, og de lyste opp på torget foran den store katedralen.

Oksygen

GeoTagged, [S15.82117, E69.97524]

Sonja fikk, som 20% av turistene som kommer hit, problemer med den tynne lufta. En tur opp trappa til tredje etasje ble et pes, og blodtrykket steg betydelig. Vi søkte derfor hjelp på legevakten og straks ble det bedre. Der får man den hjelpen man trenger, f.eks oksygendoser. Folk her har ikke slike problemer. De har større lunger som gir bedre kapasitet, (og er derfor bredere over skuldrene). De voksne har også to liter mer blod enn folk i lavlandet. Det, på sin side, fører til andre problemer som hodepine. Derfor er det mange blodgivere her. Etter oksygenkuren var blodtrykket 120 over 80, helt perfekt. Første gangen var det 170 over 110.

4338 meter over havet

GeoTagged, [S14.48339, E70.98908]

Vi gjør en kort stopp på det høyeste punktet på turen, og selvsagt er utsalg der også. Mens tonene fra "El condor pasa" høres i bakgrunnen frambyr overivrige selgere klær, souvernirer, instrumenter og smykker.

Typen til Sonja

GeoTagged, [S14.17415, E71.37129]

Under en stopp på turen mellom Cuzco og Puno kom en kar bort til Sonja for å selge bilder. Det er mange selgere her, men denne karen hadde funnet en mysende turist som viste seg å være typen til Sonja. Så slik var det han så meg. Jaja. Ganske treffende, sier Sonja.

Turister, vi?

GeoTagged, [S14.48339, E70.98908]

Vi vil jo egentlige ikke være turister, men heller reisende på jakt etter autentiske opplevelser. Det er derfor vi observerer, med en viss overbærenhet, japanske turister som går på linje og som med begeistrede tilrop tar oppstilling ved siden av en alpakka for å ta gruppebilde.
Så er bussen vår klar til avgang og plutselig står vi på linje for å stige inn. Vi er nok helt vanlige turister, vi også.

Akklimatiserer på markedet

GeoTagged, [S13.52285, E71.97189]

Idag har vi daffet rundt og hatt ferie. Mye marked og butikk, og der er det mye fint. Smykker i sølv og klær i av alle slag i sterke farger. Mye fint å se og mye fint å kjøpe. En og annen vennlig lama rusler rundt i gatene. Jeg fant ei innføringsbok i quechua som er det opprinnelige språket her. Når to quechuatalende møtes, hilser de naturlig nok. "Ama llulla", sier den ene. "Qanpas hinallataq", sier den andre. Eller på norsk: "Ikke vær en løgnhals", og "I like måte".

Du store alpakka!

GeoTagged, [S13.51643, E71.97828]

Plutselig kom Sonja til et paradis for klesinteresserte. Peruanske klær er fargerike, har snitt som skiller dem fra andre, er av utmerket kvalitet, mye er av myk og behagelig ull. Og prisene er behagelige. Nå leter jeg etter en butikk hvor man selger kofferter.

Inka

GeoTagged, [S13.51643, E71.97828]

Jeg satt på trappa foran den gamle katedralen i Cuzco da hun kom forbi. Ei bittelita dame i fin hatt og tradisjonelle klær. Litt hjulbeint stoppet hun en turist og bød fram håndarbeid.

Ahhh!

GeoTagged, [S13.51643, E71.97828]

Vi er litt matleie etter 9 måneder i Nicaragua, så da vi oppdaget en indisk restaurant gikk det ikke mange minuttene før vi satt med tallerkene fulle av aromatiske, sterke smaker. Fra kjøkkenet kom det varmt, nystekt brød. Det hele toppet seg med den første munnfullen av pils! Ahhhh!

Jordskjelvsone

GeoTagged, [S13.51643, E71.97828]

Vi er i en sone hvor det er jordskjelv fra tid til annen. Det er ikke lenge siden det var det en stor katastrofe i nabolandet Chile. For å være på den sikre siden er det skiltet med en stor S hvor man kan oppholde seg hvis det begynner å riste litt ubehagelig. Jeg fant en slik sone i dag. Den er nok litt hemmelig, bare halvparten av de som bor her, kan vite om den.

Cuzco - 3326 moh

GeoTagged, [S12.12436, E77.01203]

Ut fra overskyede, fuktige, kalde Lima, over til fantastisk fine Cuzco hvor vi ble hentet på flyplassen og kjørt til Inka Inn, et lite og koselig hotell til $28 pr natt. Dette blir en flott tur! Svimmel? Ikke ennå.

Coca-te

GeoTagged, [S12.12436, E77.01203]

Knapt inne på rommet før verten banker på og serverer coca-te som skal være bra medisin mot den plutselige høydeforandringen. Vi har kjøpt noen piller også, men det beste er nok å rusle rundt og akklimatisere seg. Kanskje er det lurt å pakke bladene opp i kinnlommen slik at kinnet buler skikkelig ut? Vi får se hva som skjer når vi kommer opp i fjellene.

Lima, Peru

GeoTagged, [S12.12436, E77.01203]

Oppe tidlig, to timer i bil til Managua og på turen fikk vi snakket med Yrja som fyller 9 år i dag. Det var så hyggelig å høre henne fortelle om ferien og bursdagen.
Slike lange turer gjør veldig godt for spansken. Først fly nordvestover til El Salvador, deretter sørøstover til Lima. Et eller annet sted over Stillehavet kom beskjeden om at Spania hadde vunnet VM. Applaus i flyet. (Det var det etter landing også. Trodde de ikke at vi kom trygt ned?) Raskt gjennom pass og toll. Hotell var bestilt, og en særdeles hyggelig sjåfør kjørte oss. Tidsforskjellen er en time i forhold til Nicaragua, så nå er det egentlig sendetid etter klokka her. Rommet dufter deilig av myggmiddel som har rent ut av flaska og ut i klærne. Det blir nok ikke myggstikk i natt.

Bloggeren forflytter seg til Peru

Fra i morgen av og fram til 28. juli er bloggeren og bloggen i Peru. Følg med!

Vi overnatter i Lima på vei til Cuzco der vi blir i noen dager. Planen er så å dra sørøstover til Titicaca-sjøen, så tilbake til Cuzco hvor vi går "Deep Peru" (opp til 4550 meter over havet) og ender opp i Machu Picchu. Deretter er litt uklart hva som skjer, kanskje østover i landet?

Turen over Andes

En mer detaljert beskrivelse av turen med kart, ruter, bilder og albumer finnes her.

Lærernes dag 2

Det var ikke måte på hvilken stas det ble gjort på lærerne forleden. Universitetet inviterte til middag på restaurant utenfor byen. Maten som fulgte var tradisjonell og god, og i rikelige mengder. Helsstekt gris med sprø svor til, grønnsaker, ris og salat.


Oppe på FAREM hang det oppslag som løftet lærerstanden fram i lyset. På oppslagstavlene hang det dikt som æret læreren, som den som tror på mennesket, og som sår kunnskap som andre kan høste av.

I Nicaragua er den store dagen den 29. juni. I andre land feires den på ulike datoer. En kikk på Wikipedia viser at dette er en dag som i all hovedsak feires i Latin-Amerika. Norge er ikke på lista, men det visste vi jo. Til gjengjeld har lærerne ferie den dagen.


På et av nettstedene som hyller lærerne, står det: "Uten lærere, hvor ville vi ha vært? Mens læreren jobbet hardt i jobben din, ta hun og han vare på dine dyrebare barn ved å gi dem de ferdighetene de trenger for å lykkes i livet. Lærere tjener ikke mye, valgte de sitt yrke for kjærligheten. Ingen vet hvor hardt arbeidet er med mindre de har prøvd det selv. Lærerne fortjener vår takk hver eneste dag. Det er lærerne dag, la oss gi dem noe spesielt ved å vise vår takknemlighet for alt det de gjør!

Nye leieboere

Det er jo rikelig med insekter her, det har jo ikke minst Sonja fått merke. Det siste som har skjedd er at noen veps begynte å bygge bol i dørkarmen til entredøra. Det var interessant å observere hvordan de la an prosjektet, men det ble tydelig at dette ikke var rette stedet, iallfall ikke for oss. Jeg kostet derfor ned alt, men neste dag satt de der like fornøyet. Det nye bolet ble påbegynt eksakt der det forrige hadde stått. Dessverre måtte jeg ty til sterkere midler den tredje gangen. Det blir ingen fjerde gang, håper jeg. Beklagelig egentlig, men i inngangen - nei.

Regntida

Vi begynner å bli litt lei av regnet. Annenhver dag er det sol og pent, men bare noen timer. Så trekker det opp, det blir mørkt, lyn og torden i det fjerne og så heidundrende regnvær en time eller to. De andre dagene regner det på samme måten, men da har vi ikke glede av sola.
Det er egentlig fascinerende å følge med hva som skjer når regnet kommer. En plutselig flom av vann fra tak, i rennesteiner og sprut fra passerende biler.  Hundene i gata er plutselig borte, og etter hvert blir gata folketom. Og plutselig befinner en nydusjet rose seg rett foran nesen!

Universitetets hane

Jeg har besøkt en del universiteter, men dette er det eneste med egen hane. Reviret hans er ikke fakultet og akademiske kontorer, men området nær kantina. Han spankulerer rundt, oftest i bakgrunnen, sparker i jorda og leter etter noe å spise. Av og til nærmer han seg kantinegjestene, og jeg er sikker på at det var på pur djevelskap han satte i et forferdelig skrik like bak ryggen på meg første jeg kom i kontakt med ham. Hårene reiste seg på ryggen og kaffen gikk rett i vranghalsen det lille sekundet det tok å orientere seg og fastslå at dette ikke var et angrep av et eller annet slag, men heller en høylydt og ganske sedvanlig revirmarkering.

Leonel Rugama

I forrige uke var de stor festivitas på FAREM under innvielsen av et monument over studenten og poeten Leonel Rugama. Han ble født i Estelí 1949 og døde i 1970 i Managua da han ble skutt av Somozas nasjonalgarde  sammen med tre kamerater. Rugama, som er regnet som en av de viktigste poetene i Nicaragua, viet livet sitt til å bekjempe diktaturet, og det måtte han betale for, 21 år gammel.

Bilder av den bebrillende Rugama ser man ofte, hans ansikt er ofte del av murmalerier, til høyre sammen med andre revolusjonshelter. Da jeg gikk på bokhandelen for å kjøpe en diktsamling, viste det seg at det var kommet en ny utgave i år, utgitt med støtte av Den norske forfatterforening (men han er ikke oversatt til norsk etter det jeg kan se). Nederst i denne teksten finnes et av diktene på norsk (oversatt av amatøren bak denne bloggen) og originalen.

Hans mest berømte ytring er den han meddelte da han ble bedt om å overgi seg etter å ha blitt omringet av nasjonalgarden. "Que se rinda tu madre". Det er litt vanskelig å oversette den til norsk ettersom vi ikke utnytter referenser til mor (madre) på samme måte som man gjør her. Kanskje kan dette være en måte å si det på: "Overgi seg, ikke faen". Svaret utløste en drepende skur av salver fra automatvåpen. Ytringen har fått plass på plaketten under statuen.

Jorda er månens satelitt

Leonel Rugama

Apollo to kostet mer enn Apollo 1
Apollo 1 kostet mye. 


Apollo 3 kostet mer enn Apollo 2
Apollo to kostet mer enn Apollo 1
Apollo 1 kostet mye. 


Apollo 4 kostet mer enn Apollo 3
Apollo 3 kostet mer enn Apollo 2
Apollo to kostet mer enn Apollo 1
Apollo 1 kostet mye. 


Apollo 8 kostet enormt mye, men de følte det ikke
fordi astronautene var protestanter
og fra månen leste de høyt fra Bibelen
de forbløffet og gledet alle kristne
og på hjemreisen gav pave Paul VI dem sin velsignelse.

Apollo 9 koster mye mer enn alle til sammen
inkludert Apollo 1 som kostet masse


Oldeforeldre til folk i Acahualinca var mindre sultne enn besteforeldre
Oldeforeldrene døde av sult
Besteforeldre til folk i Acahualinca var mindre sultne enn foreldrene
Besteforeldrene døde av sult
Foreldrene til folk i Acahualinca var mindre sultne enn barna
Foreldrene døde av sult
Folk i Acahualinca er mindre sultne enn barn av befolkningen der
Barn av folk i Acahualinca blir ikke født på grunn av sult
De sulter etter å bli født, bare for å dø av sult
Salige er de fattige for de skal arve månen





La tierra es un satélite de la luna


El apolo 2 costó más que el apolo 1
el apolo 1 costó bastante.

El apolo 3 costó más que el apolo 2
el apolo 2 costó más que el apolo 1
el apolo 1 costó bastante.

El apolo 4 costó más que el apolo 3
el apolo 3 costó más que el apolo 2
el apolo 2 costó más que el apolo 1
el apolo 1 costó bastante.

El apolo 8 costó un montón, pero no se sintió
porque los astronautas eran protestantes
y desde la luna leyeron la Biblia,
maravillando y alegrando a todos los cristianos
y a la venida el papa Paulo VI les dio la bendición.

El apolo 9 costó más que todos juntos
junto con el apolo 1 que costó bastante.

Los bisabuelos de la gente de Acahualinca tenían menos hambre que los abuelos.
Los bisabuelos se murieron de hambre.
Los abuelos de la gente de Acahualinca tenían menos hambre que los padres.
Los abuelos murieron de hambre.
Los padres de la gente de Acahualinca tenían menos hambre que los hijos de la gente de allí.
Los padres se murieron de hambre.
La gente de Acahualinca tiene menos hambre que los hijos de la gente de allí.
Los hijos de la gente de Acahualinca no nacen por hambre,
y tienen hambre de nacer, para morirse de hambre.
Bienaventurados los pobres porque de ellos será la luna.

Anekdote

Fram til 1979 var Nicaragua et dktatur som hadde vært styrt av familien Somoza i årtier. Fram til 1967 til 1979 satt Anastasio Somoza Debayle som president, og som sine slektninger, regjerte han landet som om det var hans private eiendom.
Jeg er ofte ute og sykler, gjerne på landeveien. Underlaget der er oftest brostein lajeg iget av betong. Mil på mil av den kan en kjøre over, og innen i byer og tettsteder er dne særdeles vanlig. Hvorfor den er å foretrekke framfor asfalt, vet jeg ikke, en sak kan være at det er lettere å reparere skader på veidekket.
Da Somoza var president, kunne han sikkert stikke fingrene rett i statskassen og forsrt,yne seg med det han trengte. Slike ran kunne imidlertid gjøres mer elegante, og anekdotene jeg har hørt, viser en  måte elegansen kom til uttrykk på. Siden innbyggerne krevde bedre veier, burde de få det (gode veier gjorde det også lettere å frakte mlitære styrker). Gode veier var synonymt med brosteinslegging. Staten hadde ingen brosteindsfabrikker. Steinen måtte derfor kjøpes fra private produsenter. Og hvem andre enn Somoza eide fabrikkene? Og hvem andre solgte stein til overpris og ble søkkrik?

Løfte

Jeg har et stort ønske - egentlig hadde jeg bestemt for å gjennomføre det under dette oppholdet, men siden vi nå blir her lengre, kan det trygt utsettes - og det er å bestige noen av vulkanene i Nicaragua. Det er flere av dem og vi har sett de fleste når vi har reist gjennom landet. De ligger nesten på linje, 13 stykker av dem, fra nordvest til sørøst, og de har flotte navn som Momotombo, Masaya og San Cristobal. En av dem var jeg oppe på for noen år siden, Cerro Negro, den yngste vulkanen her, som dukket opp i 1850 og som hadde sitt siste utbrudd i 1999.
Da jeg fløy til Norge for noen uker siden, kunne jeg se San Cristobal i morgendisen (klikk på bildet). Den var litt aktiv, en ser tydelig røyk fra toppen litt til venstre for midten av bildet. Jeg ser fram til noen flotte turer! Det er mer om vulkaner i Nicaragua her.