17. mai 2010

Vi fikk en høytidelig invitasjon fra ambassaden i Managua rettet til "Olaf Husby y señora" (noe som øyeblikkelig ledet til en utveksling av noter i mer eller mindre diplomatisk tone mellom  vår bolig i Estelí og ambassaden i Managua. "Señora" ønsket en langt mer framskutt plass i invitasjonen enn som så, f.eks. ved navns nevnelse, og gjerne plassert først siden det var señora som primært var her (undertegnede har status som appendix).

Uansett møtte vi fire fra Estelí forventningsfullt opp i Managua, og litt over kl. 1900 rullet vi inn porten til ambassadørens bolig og opp til inngangspartiet der den motvillige døra på den slarkete drosjen vi kom med, etter hvert lot seg slite opp av en hvitbehansket tjener. Det var som å rulle inn i Falcon Crest, og Kristin kjente godt på nervøsiteten før hun satte foten på norsk-nicaraguansk jord. André var litt roligere. Han stilte i sin nye Boss-dress til 60 USD med bukser i perfekt lengde etter heftig skreddervirksomhet på hotellet. Inne stod ambassadøren, ambassadørens kone og deler av staben og tok i mot, og vi følte oss hjertelig velkomne med en gang. Jeg lar meg alltid imponere av personer som husker ansikter og navn etter kun et kort møte.


Derettet gikk vi inn i hagen, hvor det var gjort forberedelser i tilfelle regn, store seil var spent over de åpne deler av hagen i den fenomenale boligen. Bassenget lå speilblankt og reflektere lysene i den varme og mørke kvelden. En stor blomsterbukett med hilsen fra president Ortega stod framme. Utenriksministeren var til stede, og en rekke ambassadører, blant annet den amerikanske, han opptrer hyppig i avisene her. Høyresiden her ser ut til å ha stor forståelse for de synspunkter han representerer.


Ambassadøren ønsket alle velkommen på prikkfri spansk, men etter som dette var nordmennenes dag, var også en del av talen på norsk. Alle skålte, og vi norska sang. deretter hilste vi på personer fra fjern og nær. Den palestinske ambassadøren hadde lang diplomatisk erfaring fra Cuba og lovpriste system og levesett der. Vi var vel ikke helt enige i det.

Ivrige kelnere med hvite hansker ilte rundt med hva det skulle være av drikke, og jeg tror dette er første gang at jeg har drukket hvitvin i flere timer uten å se bunnen på glasset (jeg ikke så den ikke til slutt heller for da alt var jo alt uskarpt av forståelig grunner). Tørsten ble slukket med iskald gintonic innimellom. Det kom fingermat av ulikt slag rundt, for eksempel røkt laks, og etter hver som vi følte det nasjonale trykket øke, mannet vi oss opp til å høre om det fantes akevitt, og det gjorde det. Minst tre på styrten. Og stemningen ble bedre og bedre.




Litt etter klokken 21 var det hele over, men vi norske var litt senere på avtrekkeren enn diplomatene (som trlig skulle hjem og gjøre seg klare til noe lignende neste kveld). Vi pratet lenge med den særdeles hyggelig ambassadøren, med hans kone og med andre som arbeidet ved ambassaden. Pekefingeren min kan se uvennlig ut, men vedkommende jeg snakker med får akkurat beskjed om at hovedlinjene i utenrikspolitikken må omlegges kraftig! (TULLER: Han er akkurat invitert til sykkeltur i Kaukasus og får her beskjed om å legge seg i trening.) Señoras noter til ambassaden ble også tatt opp, og dersom det ble ført skikkelig protokoll etter forhandlingene, bør den vise at hun er 17.mai-komiteen til neste år. Jeg gleder meg allerede.

Så krøpet vi inn i den samme taxien som hadde kjørt oss oppover. Den lille Hundayen var faktiske den eneste bilen som skilte seg ut, de andre var svære svarte, blanke, nye SUVer.




Feiringen ble også omtalt i lokale medier. Her er andre bilder og mer tekst på spansk.