Hvor mye spansk må man kunne før ...

Jeg går på spanskkurs tre dager i uka, leser aviser, snakker med folk, leser bøker, skriver og bruker språket så ofte jeg kan. Etter hvert går det bedre og bedre. Vokabularet øker sakte, men sikkert, min oppfatning av grammatikken blir mer og mer i samsvar med lærebøkenes framstilling, jeg forstår mer av tekst og tale, men likevel er det noe som mangler. Dette ble ganske tydelig da jeg satt med hjemmeleksene forrige uke og skulle lese El Fardo av Rubén Darío. Historien handler om en fattig arbeider i Chile og hans miserable liv. Ved hjelp av ordbok og sakte lesning ble innholdet etter hvert tydelig for meg. Jeg var ikke imponert over teksten som litteratur, til tross for at den er dramatisk og inngår i Azul som regnes som et av Daríos viktigste verk.
En del av hjemmeleksene var å skrive litt om teksten. For å finne sekundærlitteratur gikk jeg på nettet, og der fant jeg blant annet en spansk-engelsk parallellutgave der El Fardo, eller The Bale, kunne leses på spansk og engelsk. Den spanske hadde jeg vært igjennom, så jeg gikk på den engelske for å se om det var noe som hadde gått meg hus forbi. Plutselig ble teksten mye mer levende og dramatisk! En ting er at jeg hadde brukt mye energi på oversettelse og kanskje kom litt nærmere ordene enn teksten, men det er ikke der hunden ligger begravet, tror jeg. Engelsk har jeg lest, snakket og brukt så mye fram gjennom årene at ord og begrep sier mer en det de rent refererer til. Ordene har også ulike forestillinger knyttet til seg, disse har jeg fått bra tak på gjennom årene, og dette gjør teksten famstår som rikere. Slik er det ikke i spansken min, der har ordene nesten bare sitt denotative innhold, det vil si at de viser bare til det forholdet de direkte peker på. De mangler de ekstra ideene eller forestillingene, konnotoasjonene, assosiasjonene. Dermed blir teksten flat - tror jeg. Men jeg fortsetter å lese og håper at jeg en gang når like langt på spansk.

El fardo finner du på engelsk og spansk her. (Klikk deg videre fra innholdslisten).

Gustav Strømsvik på NRK i 2012!

De som kjenner meg, vet at jeg pusler med litt for mye. I lang tid har jobbet med biografien til Gustav Strømsvik, nordlendingen som ble en kjent og etter vert kanskje mytisk mayaarkeolog. Vi mange omveier kom jeg i kontakt med Flimmer Film i Bergen som hadde fattet interesse for dette prosjektet. Der var det en costaricaner som ble kjent med Gustavs historie via sin norske kjæreste. Han gikk i gang med å lete videre, og snart hadde vi kontakt.
Flimmer Film gikk i gang med å søke midler for å lage en dokumentarfilm om Gustav. Lenge gikk det trådt, men når det løsnet, så løsnet det, og nå er seks programmer om kjente, men likevel ukjente nordmenn fra det 20 århundre klar.

Serien heter Glemte helter. Den kommer som seks 40-minutters programmer i 2012. Flimmer Film sier om prosjektet:

"Dette er en dokumentarserie hvor vi tar for oss avdøde nordmenn som har hatt en utrolig historie – personer som har utført handlinger som for en stund brakte dem til storhet og berømmelse, men som i dag er ukjent for de fleste. Noen er blitt glemt – andre er rett og slett blitt prioritert bort fra historiebøkene våre. Disse eventyrerne og eventyrene er dermed på sett og vis forsvunnet. I denne serien skal det være vår oppgave å finne disse menneskene fram igjen. Vi skal vie dem og opplevelsene deres den oppmerksomhet de fortjener, og ikke minst finne ut hva det var som egentlig skjedde med dem."


Jeg har fingrene i to av disse prosjektene, det ene om Gustav, det andre om Ola Apenes, onkelen til Georg Apenes, datadirektøren. Interessant? Da vil jeg be dere om å gå til denne siden og klikke på bildet av Strømsvik nederst. Trykk på Video nede til venstre for det store bildet og start filmen. Når den er ferdig, trykk på Galleri og se bilder av Gustav.

Kveldene går med til dette prosjektet nå, planen er å få ut boka til samme tid som TV-programmet sendes. Jeg har allerede kontaktet ambassaden i Guatemala for å høre om det kan slås på ei litt  stor tromme på denne siden av Atlanteren også. Så stor er nemlig Strømsvik i Honduras.

Daglig skjer det ting. Forrige uke kom jeg i kontakt med en poet i El Salvador som var barn i samme hus som Gustav bodde. Forhåpentligvis treffes vi før vi drar hjem i juli. I dag fikk jeg fastslått at lastebilen han fraktet over fjellet var en Ford 1935 V8, og nå leter jeg etter hvor nær han kom den berømte Rosalila  da han startet tunnelgraving fra 1935 og utover. Rosalila ble funnet i 1987, men kunne Strømsvik ha funnet den med litt flaks? I morgen skal jeg ta for meg det svære arbeidet med å flytte ei elv, en prosess som tok flere år, og som gjerne kan kalles et sisyfosarbeid.

For de litt mer interesserte er det litt her også.

Dengue?

Sonja ble brått dårlig, feber, hodepine, kvalm. stiv og vondt i leddene Alt dette er symptomer på "breakebone fever" eller dengue, en sykdom som abre finnes i tropiske strøk.  Etter en dag i senga med lite mat, noe søvn og dårlig form, ringte vi etter legen, og snart var et helt batteri av tester tatt. Noe var OK, andre verdier var avvikende, så vi får se hva det er, men dengue er ikke eliminert.

Denguemyggen trives i hus, nær planter og vann, og den stikker på dagtid, særlig om morgenen og om kvelden. 12 timer etter stikket bryter sykdommen løs.

Det har vært kampanjer her i byen, vi har tidligere hatt besøk av militæret som har sprøytet hagen. I den varme perioden var det ingen fare, så vanen med å sove uten myggnetting med bare vifta på, førte til at vi ble litt nonchalant da klimaet skiftet. I morgen skal myggnettet på plass.
Det er flere typer dengue, den vi har i huset er den mildeste, nr. 1 som de kaller den her. Normalt skal dette gi seg i løpet av en uke, og om 14 dager er alt vel.

Begge bildene er fra http://no.wikipedia.org/wiki/Dengue.

Handmakt

Vi følger stadig med i byggeprosessen hos naboen. Vi gleder over håndverkere som er i intens aktivitet dagen lang. Murerne arbeider i team preget av mye taus kunnskap. De samarbeider i komplekse samhandlingsmønster uten at det sies så mye. Betong blandes, stein plasseres der den skal, puss skvettes. Samtidig leveres det varer til byggeplassen, f.eks. grus og stein som skal brukes til å heve golvet på hele bygget med en halvmeter. Karene som leverer dette arbeider kun med nevene. I grustaket lemper de grusen på lasteplanet på bilen, og på byggeplassen lemper de det av. Der blir grusen hentet med trillebåre og kjørt inn og deretter jevnet utover.

Som jeg har nevnt tidligere at mange av erfaringene her får meg til å tenke på barndommen for over 50 år siden. Mye av det som skjer her, er parallelt til hva som skjedde på byggeplassene i Matstia.

Vann fra alle kanter

Det er interessant å se hvordan livet her endrer seg når det regner. Når en er ute og går, er det greit å ha med seg paraply for å beskytte seg mot regn ovenfra. I rennesteinene flyter vann sidelengs, noen ganger i så stor bredde at en ikke klarer å hoppe over. Det siste jeg har sett at vann også kommer nedenfra. Systemene som skal frakte vannet videre har ikke kapasitet til å sluke unn alt, og i områder som ligger lavere, presset vannet ut gjennom kummene, og en kan se de tunge komlokkene danse på toppen av vannsøylen.

Regntida er her

For et par uker siden stod den en artikkel i avisen hvor man uttrykte bekymringer over nedbørsmønsteret i Nicaragua. De ti første dagene i mai hadde nedbøren gått ned med 99 prosent i Estelí og steget med 650 prosent i Managua.

Men nå er alt normalt, tror jeg. Det har høljet konstant i 36 timer uten pause og det flyter overalt. De første regnskyllene kom så brått at gatene ble endret til elver på noen sekunder. Ambulansen som skulle krysse gata nedenfor oss stod plutselig til akslingen i vann, og fire stykker i fine klær - kanskje skulle de på fest - var søkkvåre på sekunder. De ble plutselig deltakere i konkurransen Mr/Miss Wet t-shirt uten å ha meldt seg på.

Mengden av vann i gata vises godt om man ser hvor det spruter rundt leggene på dem. Og dette er altså i bakken utenfor huset vårt!

Regntida skal være slutt i oktober, men fra august av blir det bedre - hvis alt holder seg normalt.

Ekte skredderi - falsk BOSS

Hva gjør man når man er invitert på fest og trenger dress. Jo, man kjøper en. Her i Estelí er utvalget dårlig, jeg har faktisk ikke sett dresser her oppe. Siden vi skulle på fest i Managua, rgnet jeg med at det var mulig å finne en dress der nede. Og på det første supermarkedet vi var, hang det prikkfrie dresser, men da jeg så navnet Boss, skygget jeg unna. Det var ikke den prisklassen jeg var interessert. Ekspeditøren var imidlertid interessert i å selge, så jeg skulle få dressen for 60 dollar. 60 dollar? Ok, da var det klart hva som foregikk. Butikken solgte etterligninger fra Kina, falsk Boss, ekte etterligning. (I ettertid har jeg lurt på hvordan man ser det, og nå vet jeg at kineserne har logenoen vevd inn i fôret, det har ikke originalen). På spørsmålet om hvor dressene var laget kom det ikke noe svar, og neste spørsmål om hvorfor prisen var så lav ble besvart med at de solgte "fort". Men dressen var fin den.

Den andre fra Estelí som trengte dress var André, og så snart han kom på butikken var han rask å overtale. Han kunne ha valgt Armani, men endte på Boss.

I en så rimelig butikk var det ikke service. Vi hadde dermed noen timer på oss for å få lagt opp buksene. Gamle ferdigheter satt fremdeles i hendene og snart var alt klart til fest!

17. mai 2010

Vi fikk en høytidelig invitasjon fra ambassaden i Managua rettet til "Olaf Husby y señora" (noe som øyeblikkelig ledet til en utveksling av noter i mer eller mindre diplomatisk tone mellom  vår bolig i Estelí og ambassaden i Managua. "Señora" ønsket en langt mer framskutt plass i invitasjonen enn som så, f.eks. ved navns nevnelse, og gjerne plassert først siden det var señora som primært var her (undertegnede har status som appendix).

Uansett møtte vi fire fra Estelí forventningsfullt opp i Managua, og litt over kl. 1900 rullet vi inn porten til ambassadørens bolig og opp til inngangspartiet der den motvillige døra på den slarkete drosjen vi kom med, etter hvert lot seg slite opp av en hvitbehansket tjener. Det var som å rulle inn i Falcon Crest, og Kristin kjente godt på nervøsiteten før hun satte foten på norsk-nicaraguansk jord. André var litt roligere. Han stilte i sin nye Boss-dress til 60 USD med bukser i perfekt lengde etter heftig skreddervirksomhet på hotellet. Inne stod ambassadøren, ambassadørens kone og deler av staben og tok i mot, og vi følte oss hjertelig velkomne med en gang. Jeg lar meg alltid imponere av personer som husker ansikter og navn etter kun et kort møte.


Derettet gikk vi inn i hagen, hvor det var gjort forberedelser i tilfelle regn, store seil var spent over de åpne deler av hagen i den fenomenale boligen. Bassenget lå speilblankt og reflektere lysene i den varme og mørke kvelden. En stor blomsterbukett med hilsen fra president Ortega stod framme. Utenriksministeren var til stede, og en rekke ambassadører, blant annet den amerikanske, han opptrer hyppig i avisene her. Høyresiden her ser ut til å ha stor forståelse for de synspunkter han representerer.


Ambassadøren ønsket alle velkommen på prikkfri spansk, men etter som dette var nordmennenes dag, var også en del av talen på norsk. Alle skålte, og vi norska sang. deretter hilste vi på personer fra fjern og nær. Den palestinske ambassadøren hadde lang diplomatisk erfaring fra Cuba og lovpriste system og levesett der. Vi var vel ikke helt enige i det.

Ivrige kelnere med hvite hansker ilte rundt med hva det skulle være av drikke, og jeg tror dette er første gang at jeg har drukket hvitvin i flere timer uten å se bunnen på glasset (jeg ikke så den ikke til slutt heller for da alt var jo alt uskarpt av forståelig grunner). Tørsten ble slukket med iskald gintonic innimellom. Det kom fingermat av ulikt slag rundt, for eksempel røkt laks, og etter hver som vi følte det nasjonale trykket øke, mannet vi oss opp til å høre om det fantes akevitt, og det gjorde det. Minst tre på styrten. Og stemningen ble bedre og bedre.




Litt etter klokken 21 var det hele over, men vi norske var litt senere på avtrekkeren enn diplomatene (som trlig skulle hjem og gjøre seg klare til noe lignende neste kveld). Vi pratet lenge med den særdeles hyggelig ambassadøren, med hans kone og med andre som arbeidet ved ambassaden. Pekefingeren min kan se uvennlig ut, men vedkommende jeg snakker med får akkurat beskjed om at hovedlinjene i utenrikspolitikken må omlegges kraftig! (TULLER: Han er akkurat invitert til sykkeltur i Kaukasus og får her beskjed om å legge seg i trening.) Señoras noter til ambassaden ble også tatt opp, og dersom det ble ført skikkelig protokoll etter forhandlingene, bør den vise at hun er 17.mai-komiteen til neste år. Jeg gleder meg allerede.

Så krøpet vi inn i den samme taxien som hadde kjørt oss oppover. Den lille Hundayen var faktiske den eneste bilen som skilte seg ut, de andre var svære svarte, blanke, nye SUVer.




Feiringen ble også omtalt i lokale medier. Her er andre bilder og mer tekst på spansk.

Babyshower

Når e ny nicaraguansk borger er på vei, arrangeres det en såkalt "babyshower". Da inviteres familie og venner og det lages en fest for barnet som skal fødes. Gjestene har med seg gaver til mor og barn. Vi var invitert på en slik babyshower for et par uker siden. Den norske punktualiteten sitter fremdeles godt i, så a vi kom, var komiteen i ferd med å pynte lokalet. Etter hvert kom det folk sigende, og til slutt var det massevis til stede. Gavebordet ble fylt opp, og så ble det ulike selskapsleker. På bildet deles det ut dopapir, man skulle gjette omfanget på morens mage, jeg bommet iallfall kapitalt. "Mener du at jeg er så svær?" spurte Leanita da jeg kom med ganske mange tørk for å måle. Etter dette var det kappspising av barnemat, en med bind for øynene skulle mate en annen med teskje, og så skulle en baby henges i nebbet på storken, en parallell til å sette halen på eselet. Alle fikk et lite plastsmykke da de kom. Det skulle bæres rundt halsen. Hvis en la hendene slik at de berørte hverandre på bordet, kunne hvilken som helst person komme og be om å få smykket.  Den som hadde flest til slutt, vant. På denne måten var det stadig noen som kikket på meg i noen få innledende minutter, men så kom den ene handa borti den andre, smykket ble hentet av ei jente på nabobordet, og dermed var det slutt på oppmerksomhet fra den kanten.

Jeg tenkte først at denne skikken, som har en engelsk betegnelse, egentlig går ut på å dusje - "shower" det ufødte barnet med gaver. På nettet står det imidlertid at dette er en skikk som ble startet av en tysk innvandrer i USA en gang på 1700-tallet som het Franz Schauer. Han var sølvsmed og oppfordret bemidlede New York-beboere til å gi gaver til det ufødte barnet. Etter at skikken begynte å bre seg, glemte man forbindelsen til opphavsmannen, og endret skrivemåten.

Denne skikken er ikke kommet til Norge etter det jeg vet, men hvis noen er interesserte i regler og etikette, finnes det noe her. Halloween er jo kommet for å bli, kanskje dette blir det neste vi får fra USA?

Tida

Vi er jo noen timer etter Europa, og med innføringen av sommertid ble avstanden ennå større. Vi har imidlertid god overlapping med familien når de er kommet hjem fra jobb. Da er det formiddag her. Det finnes jo oversikter over tidssoner, f.eks. på denne adressen. Der kan man se på forskjellene i tid i ulike deler av verden. De fleste har sikkert også ulike klokker gående på datamaskinen for å vite hva klokka er her eller der.

Det som er interessant når det gjelder norsk tid, er jo at klokka er den samme i hele landet til tross for at landet er faktisk ligger i tre tidssoner! Tidssonegrensene, sett i forhold til Greenwich,  går ved omtrent ved Lindesnes (1 time forskjell vest og øst for den røde streken) og øst for Bodø et sted (1 time forskjell vest og øst for den røde streken). (Jeg antar at hele Norge egentlig ligger innenfor to tidssoner, men sett i forhold til Greenwich, blir det altså tre.)

Dette betyr at det lyseste tidspunktet på dagen skjer mye tidligere lengs øst på Finnmarkskysten, enn lengst vest i landet (1 time og tre kvarter forskjell?) Bildet viser dette tydelig. Finnene har tatt konsekvensen av dette og har lagt seg 1 time før norsk tid etter kartet. (Det er vel denne tida man egentlig skulle ha hatt i Finnmark?)

 Så jordkloden, sola og  fysikken har sin klokke å gå etter, og så har man politiske vedtak som sier noe annet.

Skolekor

En av nabojentene banket på en dag og inviterte oss til å høre på sangøvelsen de skulle ha på skolen. Vi takket jo, og banket på klasseromsdøra noen minutter for seint (vi begynner vel å ta opp i oss lokale skikker). Inne stod musikklærer Hanna og dirigert rundt 25 barn fra 2. til 6. klasse. Sangen de øvde har vi hørt mange ganger på konsert, men uten å kunne forstå teksten. Det gikk ikke så mye bedre nå, men i ettertid har vi sett hva den melodiøse sangen handler om. Læreren var flink og tålmodig, og det ble gradvis bedre. Klokka var nærmere fem på ettermiddagen og ungene var trøtte etter en lang skoledag, så en og annen gjesp lot seg ikke kvele. Men så tok entusiasmen dem, og da de folrot øvelsen sa læreren "ikke verst". Jeg synes de var kjempeflinke.

Det som er interessant er at sangen "Yo soy un pueblo sencillo" har et sterkt politisk innhold. Barna synger om å forsvare det som ble deres da den gamle diktatoren Somoza falt i 1979. Jeg kan ikke huske at vi sang så sterke sanger på folkeskolen, 15 år etter av tyskerne var kastet ut av Norge. Da gikk det på "Norge i rødt, hvitt og blått", "Fagert er landet" og et og annet dikt som Hagerups Austvågøy eller Griegs "17. mai 1940", begge atskillig mer mollstemt.  Nedenfor følger teksten på norsk og spansk.

Sangen kan høres her.

Yo soy de un pueblo sencillo Luis Enrique Mejía Godoy Y soy de un pueblo pequeño Pequeño como un gorrión Con medio siglo de sueños De vergüenza y de valor Yo soy de un pueblo sencillo Como la palabra Juan Como el amor que te entrego Como el amor que me dan Yo soy de un pueblo nacido entre fusil y cantar Que de tanto tiene mucho haber sufrido que enseñar Hermano de tantos pueblos Que han querido separar Por que saben que aun pequeños Juntos somos un volcán Por que saben que aun pequeños Juntos somos un volcán Yo soy de un pueblo que es poeta Y sus versos escribió En los muros y en las puertas Con sangre rabia y amor Yo soy de un pueblo orgulloso Con mil batallas perdidas Soy de un pueblo victorioso que aun le duelen las heridas. Yo soy de un pueblo nacido entre fusil y cantar Que de tanto haber sufrido tiene mucho que enseñar Hermano de tantos pueblos Que han querido separar Por que saben que aun pequeños Juntos somos un volcán Por que saben que aun pequeños Juntos somos un volcán Yo soy de un pueblo reciente Pero antiguo su dolor Analfabeta vigente Medio siglo en rebelión Yo soy el pueblo que un niño En miquimombo soñó Soy del pueblo de Sandino Y Benjamín Zeledón Yo soy de un pueblo sencillo Fraterno y amigo Que siembra y defiende Su revolución.

Jeg er fra en enkel by Luis Enrique Mejía Godoy Jeg er fra en liten by Så liten som en spurv Med et halvt århundre med drømmer om skam og verdi Jeg er fra en enkel by Som ordet Juan Som den kjærlighet som jeg gir deg Som den kjærlighet som du gir meg Jeg er av et folk født mellom våpen og sang Som har lidd så mye og har mye å lære Bror av mange folkeslag Som man ønsket å skille For de vet at selv om vi er små Så er vi sammen en vulkan For de vet at selv om vi er små Så er vi sammen en vulkan Jeg er fra en by som er en poet Og som skrev sine dikt På vegger og dører Med blod fra raseri og kjærlighet Jeg er fra et stolt folk Med tusen tapte slag Jeg er fra et seirende folk som fortsatt lider av sine sår. Jeg er av et folk født mellom våpen og sang Som har lidd så mye og har mye å lære Bror av mange folkeslag Som man ønsket å skille For de vet at selv små Sammen er vi en vulkan For de vet at selv små Sammen er vi en vulkan Jeg er en nyanlagt by Men gammel er dens smerte Analfabetens kraft Et halvt århundre i opprør Jeg er folket som et barn I drømt miquimombo Jeg er fra byen til Sandino Og Benjamin Zeledon Jeg er fra en enkel by Broderlig og venn Som sår og forsvarer sin revolusjon.

Grep på

http://www.cifras.com.br/cifra-viola/luis-enrique-mejia-godoy/yo-soy-de-un-pueblo-sencillo

Blokade

Studentene har blokkert det største universitetet i Nicaragua, UNAN. Dermed er de ansatte stengt ute og kan ikke komme på jobb. Det gjelder også Sonja. Det som det strides om, er studentenes adgang til å delta i valgene på ny universitetsledelse. Studentene protesterer mot at de har for liten innflytelse.

Mer om situasjonen her: http://www.laprensa.com.ni/2010/05/04/nacionales/23603

Siden det er flere lesere av bloggen som ikke kan spansk, fikk jeg Google (http://translate.google.com/) til å oversette teksten til norsk. Jeg et sannelig ikke om den ble mer forståelig. Men som eksperiment er det jo interessant. Det går nok mange år før slike oversettelsesprogrammer blir til å stole på. Jeg kunne ha pyntet på teksten, men lar originaloversettelsen stå:

Spanish to Norwegian translation

UNAN-Managua stengt BLI 
Ved Jeniffer Castillo Bermudez
  Klassene på Campus ved Universitetet Rubén Darío Nacional Autonoma de Nicaragua (UNAN-Managua), ble suspendert i morges etter at en gruppe ledere i Nasjonal Samling Studenter i Nicaragua (UNITE), ble tatt her i huset av studier krav om en påstått svindel som den høyeste myndighetene forplikte i neste valg av dekaner.
  Walpa Pineda, midlertidig president i UNITE, sa i dag at de ledende det UNAN-Managua, Francisco Guzman, ønsker å holde valg av nye faglige og administrative myndigheter, bryter Artikkel 38 av lov 89 Universitetet Autonomy loven.
  "Han vil nesten ignorere studentene og vi har en stemme og stemme i dette valget som Dean. Det de (myndighetene) ønsker er å heve CUR (Regional University Centres) til myndighet til å ha et større antall velgere og dermed sikre på kontoret, sier han Pineda.
  Artikkel 38 av lov 89 sier at Electoral Assembly for Fakultetet Rådet valget vil være sammensatt av alle professorer, assistenter, assistenter og varamedlemmer av respektive fakultetet om å engasjere seg i skolen ved minst en firedel gang, tre ledere av unionen grenen arbeidstakere ikke lærere, studenter på gruppen av de aktuelle fakultetet, så vel som student president skole og elev president for fakultetet.
  Valg av dekaner ved UNAN er planlagt for neste 19. mai.
  I denne forbindelse Yader Ayala, president i UNITE, Fakultet for Medisinske fag understreket at for slike valg, Studentene representerer 60 prosent av velgerne.
  "Vi har rett til å stemme, vår gruppe ledere,  campus presidenter og andre studentledere, og de Vi ønsker å krenke denne retten, og vi vil ikke tillate, sier  Ayala.
  Nedleggelsen påvirker også CUR og alle vedlegg UNAN universitet. Bare i UNAN-Managua var over 15 tusen studenter som ikke var tatt klasser så langt av UNITE. En nasjonal studie som huset har 28 000 studenter.
  Uoffisielt det ble kjent at utelukkelse av mye av studentlederne i valgprosessen ville tillate Guzman er gjenvalg som president av universitetets største landet.
  "Det er en rigget gjenvalg garantert. Første hindre elevene stemme som helhet og sikrer at forlater valgt Deans støtte den. Jeg andre hans senior valgt støtte i det kommende valget av myndighetene ", understreket en kilde til Studentorganisasjonen.

Bursdag

Moren til en av Sonjas kolleger fylte år forleden. Hun ble 74 år, og hun bærer sin alder godt. Damen har en spennende historie å fortelle: Under  frigjøringen kjempet hun aktivt mot diktatoren Somoza. Hun tok med familien som hun hadde eneansvaret for, og flyktet ut i skogsområdene, men ble arrestert og utsatt for hard tortur. Hun var sterk og stod imot. Hun er et vennlig og interessant menneske, som har mye å fortelle.
Den som imidlertid tok kaka under feiringen var en av gjestene. Jubilanten er baptist, og i den forbindelse møttes hennes menighet, og vi norske, i hennes hjem for å feire henne. Og når nicaraguanske baptister møtes, er det sang og musikk. Og denne menigheten hadde eget band, to gitarister som stilte med elektrifisert utstyr og stort repertoar. Sologitaristen var 94 år, og han stod og spilte en hel time i trekk (jeg tror ikke Keith Richards i The Rolling Stones vil være så sprek når/hvis han blir 94). Stemmen til vår helt var så som så, nærmest en tynn gammelmannsfalsett, men man synger med den stemmen man har når når man hyller en jubilant.
Syngingen her er ellers mer av det frilyndte slaget. Stadig kom det opp folk fra salen og begynte å synge - rett fram uten å sjekke toneart med orkesteret. De  to gitaristene hadde dermed sin fulle hyre med å finne akkordene, noe som ikke var enkelt nå sangeren lå en kvarttone over eller under, og delvis varierte toneleiet betydelig i løpet av fjorten vers. Det hendte de to fant tråden i det 13. verset.
Jubilanten koste seg, vi hadde det moro og fikk høre masse sang og bibelord.

Tørrfesk

Vi bor jo langt oppi fjellet, men det hender at det annonseres fisk til salgs mens vi spiser frokost på terrassen. En dame sleper rundt på en isoporkasse fylt av is og fisk, og selger en og annen i nabolaget. Vi er litt for skeptiske til å gjøre en handel. Det er 150 km til sjøen, og fisken er ikke dagfersk.
Oppe på markedet kan en også kjøpe fisk, tørrfisk, eller kanskje er det klippfisk? Den er salt på smak, og skal vannes ut et døgn før den tilberedes.  Som en ser er den også gjort til på en måte som er litt fremmed for oss. her er ryggbeinet med, men plassert på en uvanlig måte. Jeg har vært der oppe mange ganger, men har ikke sett noen kjøpe fisk. så skepsisen min blir kke mindre. Vi venter med spesialiteter som klippfisk, bacalao, boknafisk og rødsei til vi kommer hjem.

Men ikke tørrfesk! En student hadde med seg to stykker, den andre ligger og venter på kjøkkenet.

Knute i nakken

Damene her har jo stort sett mørkt hår -og langt. Det skulle jo gi mulighet for flere typer frisyrer. Slik er det ikke. De fleste samler håret i hestehale eller en stram knute i nakken. Årsaken er enkel. Dette må skyldes klimaet. Deet blir varmt å gå med et stort hår utslått, i tillegg blir det fort svett, kan jeg tenke meg. Dermed blir løsningen å samle det en knute. Den andre løsningen, å klippe seg kort, ser ingen ut til å ha tenkt på. Men frisører finner en på hver gatehjørne.

Punkterte slanger

Det er ikke bare sykkelslanger som punkterer. Disse to slangene lå på veien da vi var på tur opp på fjellet i dagen. Den ene var en korallslange, det er den med røde ringer.  Den er i tillegg overkjørt av bil, så den var helt flat. Den andre så langt mer levende ut, men den lå der med knekket nakke. Hvaslags slange der er, vet jeg ikke, men det ligger en katalog her. Bildet under viser detaljer fra ryggen. Korallslangen var over en halvmeter lang, den andre over 30 cm.

Somoto cañon

Turen på søndag var fantastisk. Vi var opp til frokost 0630 og en halvtime senere var vi på vei sammen med guiden Reinel, som hadde vært med siden den trange kløften ble funnet i 2004. Vi forlot hovedveien mot Handuras, og gikk innover en dal til stedet der vi skulle starte. Elva var stri, og da guiden ikke visste at vi var vante turmennesker, fant han ut det var for farlig å starte her. Hadde han vært alene, hadde han selvsagt dratt. Vi gikk da over en del åsrygger, og kom til slutt til et utsiktspunkt 250 meter over elva som rant ganske rolig rett nedenfor oss.
Vi gikk ned til elva, og skiftet til badeklær før vi ble rodd oppover elva så langt det gikk, dvs. til området der slukten begynte. Deretter krabbet vi oss over stein og berg så langt vi kom, til slutt hoppet vi elva som sikkert holdt 25 grader, og begynte å vasse motstrøms. Guiden fikk en av roerne til å trekke oss oppover strømmen i oppblåste bilslanger. Så satt vi der som to tullinger og så lett spøørende på hverandre. jeg hoppet av og klarte å svømme rundt en bergnabb, og kunne avansere ganske langt oppover sammen med guiden. Litt på den ene sida av elva, litt på den andre. Vi svømte når vi måtte krysse elva, ellers var det å lete etter små hull og sprekker i berget som vi kunne bruke for å trekke oss framover. Sonja ventet klokelig litt lenger ned, det var ikke nødvendig å bruke armen til kraftige svømmebevegelser.

Turen stoppet da vi kom til et lite fossefall. Så var det bare å flyte ned til de andre. Der lekte vi oss litt med bilslangene før vi hentet sakene og lot oss flyte nedover i litt roligere vann. Slik fløt vi da flere kilometer nedover under den varme sola med en av roerne som påpasser.