Målgang

Slutten på turen ble spesiell. Vi kom inn på en motorvei med tung trafikk. Vi måtte til slutt kjøre ved siden av veibanen. Dermed punkterte Inge. Ventilen på slangene vi hadde kjøpt stemte ikke helt med helgen, men etter mye plunder og heft kunne Inge fortsette. I neste øyeblikk var Per Sanders' dekk flatt. Det var allerede blitt mørkt og vi hadde dårlig oversikt hvor vi var. Litt rekognosering førte oss til en bensinstasjon. Planen var å skaffe en bil som kunne kjøre oss og syklene. Eierne på stasjonen gav oss straks beskjed om at det var lurt. Neste nabolag langs hovedveien var det farligste i Mendoza. Løsningen ble dermed at syklene ble låst inne på benstasjonen, og en slektning kjørte oss til hotellet, som lå 17-18 km fra bensinstasjonen. Dette var en klok beslutning, og snart kunne ønske hverandre velkommen til Mendoza.

Hvor har jeg vært de siste dagene?

GeoTagged, [S32.90871, E68.79113]

Jo, nettopp her på den hvite 10 cm brede stripen ytterst til høyre på veien. Noen ganger har det vært en veiskulder utenfor, andre ganger ikke. På venstre side har hundrevis av trailere rast forbi i stor fart, mange av dem langt over 20m lange. De fleste har kjørt forsiktig, men en og annen idiot har vært på veien disse dagene.

Varmt og langt

GeoTagged, [S32.90871, E68.79113]

Etter kilometerlange rette strekninger trodde vi at Mendoza var like rundt neste sving. Det håpet ble knust da det kom opp et skilt med over 50 km til målet, dvs 20 mer enn vi forventet.

Halvveis til Mendoza

GeoTagged, [S32.97599, E68.84587]

Vi ble lurt - kartet var upresist og avstanden mye lengre. Etter mat på et raftingsted ble det varmere i lufta og vinden kom mer forfra og bakkene ble lengre. Men det tok slutt og vi rullet snart nedover mot det vi trodde var Mendoza.

Uspallata

Etter en lang frokost ble vi applaudert videre av pensjonister på morgentur. Noen kilometer gjennom oasen før vi begynte å følge Rio Mendoza nedover gjennom trange daler. En og annet tunnel, men stort sett var de korte. Vi fulgte jernbanen lenge. Den var dårlig forfatning. Uten vedlikehold i 25 år blir det meste ruiner.

Ankomst i Uspallata

GeoTagged, [S32.59363, E69.35377]

Sykkelen hadde nok ikke godt av julingen den fikk oppover og nedover i går. Kranken knirker, pedalene likeså, hjullagrene også. Giret slarket, men det gikk an å justere. Dermed ble nok sykkelen glad da vi tok inn på hotell i Uspallata. Der første som slo meg, var at her var det samlet folk på vår egen alder (og vel så det). Hotellet var fullt av pensjonister som ruslet rundt i den nydelige hagen (vi er vel i det som kan kalles en oase), og de som stod på trappa ble stumme da de fikk høre ar de to eldste syklistene er nærmere 70 enn 60 år. det vil si på aldre med de noe stive hotellgjestene. Oppskriften vi gav dem er enkel: Diet kan aldri bli for mye sykling, bare for lite sykling. Ankomsten ble kronet av et militærorkester som spilte Broen over Kwai - men uten plystring.

Tørt

GeoTagged, [S32.65082, E69.50469]

Vi fulgte Rio Mendoza nedover dalen. Dalbunnen ble bredere og bredere, men elva var ikke særlig stor. Under vårflommenene vaskes det ut mye, men det vi så er nok resultat av vannføring gjennom tusenvis av år. Det var tørt på siden av elva, og en av tilførselselvene var helt tørr - men så het den Rio Seco - Tørrelva. Turen var varm. Temperaturen steg betydelig så fort vi stoppet. Det ble tid til drikking, litt prat før vi lot motvinden kjøle oss ned én varmegrad. Vinden var god og varm, den også.

Doping

GeoTagged, [S32.65082, E69.50469]

Hvornår smaker osv. I en oppoverbakke fikk jeg et lite forsprang og kunne stille med duggfrisk pils når I&PS hadde gjort seg ferdig med første halvdel av dagens etappe. Katten på gården hadde åpenbart ikke smakt salt på en tid, så de utsvettede ryggsekkreimene ble reinslikket. Vi spiste i fantastiske omgivelser nede i en trang dal med fjellsider som går tusenvis av meter opp på begge sider.

Puente del Inca

GeoTagged, [S32.65082, E69.50469]

Et stykke ned i dalen,på ca 2700m, ligger Inca-brua. Jeg tror det er en slags dryppsteinsformasjon som har form av ei bru. Underlig sak, men imponerende i farger og størrelse.

Aconcagua passeres

GeoTagged, [S32.65082, E69.50469]

Fra veien er det utsikt til den høyeste fjelltoppene utenom Himalaya. Aconcagua er 6925 meter, og det ble gjort vedtak om å ta en tur dit en gang, uten sykkel. Turen nedover dalen var flott, men den gode trillefarten vi kunne ha oppnådd, ble bremset av ganske sterk motvind. Like greit, forresten, det var en varm dag. Og humøret er på topp, som alltid.

Störtlopp

GeoTagged, [S32.81277, E70.05266]

heter det på svensk, og utfor gikk det. Ned 1000 høydemeter på 25 minutter på de samme smale dekkene. Vi hadde absolutt kommet over i riktig retning. På den argentinske siden er det dårligere vei og brattere. Dagen avsluttes med pils og mat i byporten i Las Cuevas hvor vi bor. Nå er det kveld - og kaldt.

Cristo Redentor

Så endelig på toppen. Varm kakao med honning. Deretter satt jeg og så mot Aconcagua. Langt nedi dalen ligger Las Cuevas. Møtte et par colombianere som anbefalte kokapiller neste gang. Hvis noen er på disse kanter, anbefales turen.

Mot 4200 meter

Lang frokost, deretter gjennom et veiarbeidsområde og opp til 3200 meter. Vi prøvde å få noe mat hos veiarbeiderne ved tunnelen, men kokka ville ikke gi oss noe før alle arbeiderne hadde spist, rimelig nok. Vi ble forespeilet å vente en time, og da kunne det hende at det ikke var noe igjen. Dermed ble avgjørelsen tatt. Vi satte kursen opp mot Cristo redentor. Niste: 3 liter vann og en kjeks. Kjeksen forsant fort. Midtveis snakket jeg med en familie som gav meg to kremkaker, dermed ble det full speed igjen. Det meste av veien kunne sykles på smale, blanke dekk, men jeg måtte gi tapt for løsgrusen i den midterste delen.

Bratt

Det er vanskelig i vise hvor bratt stigningene var, men her snegler lastebil seg oppover sving etter sving. Alle kjørte hensynsfullt og det var mange begeistrede tilrop på turen opp. De største kom fra en gjeng som selv var på sykkeltur - men både de og syklene ble fraktet med bil.

Og da jeg trodde alt var over

GeoTagged, [S32.84557, E70.13233]

var det et platå som gikk over i nye stigninger. Sola gikk bak fjellet, det ble kaldere, men utsikten bedre og bedre. Sykkel er herlig!

Gutta på tur opp

GeoTagged, [S32.84557, E70.13233]

Vi holder individuelle tempo, det gjør motbakkene enklere. Jeg tok imot hovedfeltet der en intensiv sluttspurt fra Per Sander gav hederlig omtale. Inge, som er den eneste røykeren, ble honorert med tre torpedosigarer.

Klimaks

GeoTagged, [S32.84557, E70.13233]

Til slutt kom vi til stigningen vi gledet og gruer oss til. 29 svinger a la Trollstigen 1000 meter (?) bratt oppover. Lastebiler og busser snegler seg opp og ned. Vi snegler oss opp. Utsikten var fantastisk. Denne stigningen var den primære grunnen til at jeg planla turen. Godt å kjenne at kroppen fungerer, men litt ør av 2000 høydemeter og væsketap.

Jordskjelvet

GeoTagged, [S32.84557, E70.13233]

Vi har ikke sett så mye av ødeleggelsene etter jordskjelvet, men i går passerte vi noen gangbruer som var falt ned. Familien vi kjøpte empanada av, fortalte at barn og voksne sprang ut av huset og stilte seg på plenen, men det var som å være i åpen båt på havet. Alt beveget seg fram og tilbake. De hadde et lite svømmebasseng i hagen, og det var nesten tomt etterpå. Vannet hadde skvulpet over kanten. Før skjelvet kom hadde kattene og hundene deres søkt sammen under huset, og fuglesangen hadde stilnet helt av. Halvannet minutt ristet det med mer enn styrke 8, men ingenting ble ødelagt hos dem.

Oppover oppover

GeoTagged, [S32.89106, E70.22428]

Vi startet på 970m, spiste glovarm empanada i hagen hos en hyggelig familie som bodde 1420 meter over havet, og har fortsatt oppover. De andre ligger litt bak, men vi er enige om at hver mann holder sitt tempo. Bæreren min knakk også i en humpete nedi veien, så nå har jeg sekken på ryggen. Det merkes en viss plass. Godt at det ikke skjedde i nedoverbakkene i går. Toppfarten der var 74,5km/t. Snart er vi inne ved svingene. Da blir det en annen dans.

Mot Andes

Start 09 i morges fra Los Andes 970 moh. Rett inn i en dal med Andesfjellene rett i fronten. Fantastisk natur, slake stigninger, ypperlige sykkelforhold. Andre trafikanter er hensynsfulle.

Den første lange bakken

GeoTagged, [S32.96581, E70.68806]

33 varmegrader, 3 km oppover i solsteika, men det går bra. Vi er snart ferdige med dagens etappe. Vi må gjennom en tunnel hvor sykling er forbudt. Det er imidlertid satt opp transport, og når vi er gjenom er det nedoverbakker ogLos Andes neste. Strålende dag på god sykkel!

Pit stop

Knapt nok kommet avgårde før Inges medbrakte bærer knakk. Dermed skifter I&PS. Jeg regner med at min holder, lite bagasje som jeg har. 3 timer til Los Andes

Sykkel nr. 8 ...

Man kan jo ikke sykle på mer enn en sykkel om gangen, så hva skal man med åtte? Jo, denne skal bringe meg over Andes. Mørk, ubrukt står den der før jomfruturen. Rapporten fra forpatruljen Per Sander og Inge forteller om tøffere rute enn forventet. Nå er alt klart, syklene ble levert finjustert i kveld. Noen prøverunder på parkeringsplassen fikk opp spenningspulsen. Rundt 8 i morgen tidleg tar vi til Høyre ut fra hotellet, et par kvartaler, så til venstre og Los Andes er neste. Turen er ca 60 km, men vi skal ut av byen først, og all erfaring tilsier at det ikke alltid er like enkelt.

Alternativt transportmiddel

Dersom det går tregt med syklingen, finnes det andre løsninger. Sykkelbutikkene selger løse 48cc-motorer som kan monteres på vanlige sykler. Via et ekstra kjede overføres kraften til bakhjulet. En kan oppnå 50km/t på flatmark, og 1 liter bensin forflytter sykkel og bruker 70 km, den bruker altså 0,14 liter på mila. Motoren er kinesisk og koster ca 850 kroner. Praktisk, men det er mye prakk med motorene, sa Miguel hos Casa Esper

Sykkelkjøp i Santiago

GeoTagged, [S33.44122, E70.64945]

Etter sunn og lang frokost bar det ned i San Diego-gaten etter tips på www. Den viste seg å være et sykkeleldorado. Butikk på butikk med alt hva hjertet kunne begjære når det gjaldt sykler og utstyr. Dermed ble det det sedvanlige travet fra butikk til butikk. Til slutt skar vi gjennom og kjøpte alt på Casa Esper, en liten butikk i utkanten av sykkelsouken. Syklene monteres og fraktes til hotellet. I morgen er det bare å smøre seg med vaselin og starte turen nordover. Hvordan vi skal komme oss ut av byen vet vi ikke ennå, her finnes ikke kart å få kjøpt.

Chile

Så er jeg framme i Santiago og har møtt Inge og Per Sander. Planene er diskutert, i morgen blir det sykkelkjøp og rundtur i byen. I&PS kom med buss veien vi skal sykle og har derfor gjort nøye befaring. Deler av veien er smal, så hvis det er mye trafikk, får vi finne alternative løsninger. Det er ikke så mange mil det dreier seg om, men vi risikerer ingenting.

Men hvordan er stikkontaktene - og hvor mange volt?

Snart settes kursen for Chile. De siste forberedelsene er gjort, og jeg har nettopp funnet den gamle veien som ble brukt før tunnelen i 3200 meters høyde ble laget. Den gamle veien bringer oss på på 4000 meter, håper at vi kommer over kanten der og kan rulle ned i Argentina. Været er meldt stabilt og godt. Aldri under null grader.

Når en skal ut og reise er det flere ting som må sjekkes, ikke minst elektrisiteten. TO viktige spørsmål er: Hvordan er stikkontaktene og hvor mange volt er det? Her i Nicaragua er det 110V og type A stikkontakt.

Chile og Argentina fant jeg på to nyttige sider som sikkert andre også kan ha nytte av:



World Electric Guide: Electric Power around the World

og

Worldwide Electrical Outlet List

Dermed er alt klart - vi kommer til å stole mest på pedalkraft! 

Generell informasjon fra UD om Nicaragua

Utenriksdepartementet har en side om Nicaragua. Der ligger det informasjon for den som er interessert. Ambassaden i Managua har også en egen side, men der er det meste på spansk. Uansett står det noen telefonnummer og adresser nederst på ambassadens sider hvis noen av en eller grunn skulle ønske å kontake den.

Det buldrer i sør

Dagens aviser melder om at det er gått ut grønn alarm på Omotepe, ei øy som ligger i Nicaragua-innsjøen. Grunnen er at vulkanen har begynt å røre litt på seg. Nå er planene for evakuering klare. Myndighetene ser ut til å ha kontroll over det som skjer. Bildet, som er hentet fra avisa La Prensa, viser at det fremdeles er litt futt i vulkanen (i teksten kan man også se evakueringsplanene illustrert.
Dette er langt unna Estelí. Øya ligger i innsjøen e stykke sør for byen Granada slik kartet fra Google viser. Vi feiret jul ikke så langt fra Rivas (sør for Granada), så da var vi i nærheten. Hvis det skjer noe nå, kommer vi neppe til å se røyken en gang. Estelí er midt på kartet til venstre


Etter påske skal jeg på den høyeste vulkanen her i Nicaragua. Det er litt røyk der også, sies det, men ingen alarm. Reportasje følger.

Norsk ord i spansk

Det er ikke så mange norske ord som har funnet veien inn i spansk språk, men en dag fant jeg et på en tekstilbutikk i nærheten. Der selges det blant annet sengeklær, og selv om en skulle tro at det var varmt nok her, så selges det faktisk dyner der også. Og hva er "dyne" på spansk? Jo, edredón (edredones er flertalls-formen).
Bytt plass på bokstav nr 3 og 4, og sett inn "u" istedenfor "o" dermed blir det ederdun, som det skrives på norsk i dag. Ordet er egentlig et gammelnorsk ord "æðardun", som trolig har gått via dansk edderdun videre til tysk eiderdon og engelsk eiderdown. Hvilken vei det har gått for å komme til spansk, vet jeg ikke, men enten hentet spanjolene det hos oss, hos islendingene eller hos danskene. Et annet alternativ er at ordet - og dynene - ble fraktet av folk fra de samme landene nedover Europa og til slutt til Spania hvor ordet etter hvert fikk en generell betydning. Om det selger ederdunsdyner i nabolaget. Nei - da skulle det ha blitt varmt i senga om natta!


PS: Slike ombyttinger av lyder er ganske vanlig i språk. Betegnelsen på dette fenomenet er metatese. Noen eksempler: Det latinske ordet crux ligger til grunn for det engelske cross, som er blitt til det norske  kors. Her ser en ved at "r" og "s" har byttet plass i forhold til utgangspunktet. (Legg merke til at nynorsk har opprettholdt den originale strukturen, der heter det kross.) 
En vet ikke helt hvorfor metateser oppstår, men det kan noe å gjøre med at enkelte lydsekvenser er lettere å uttale enn andre. De er kanskje derfor enkelte barn sier stølver istedenfor støvler, de bruker altså lv istedenfor vl. Men hvorfor sier de da evla istedenfor elva? Her byttes det jo andre veien (de bruker vl istedenfor lv).


Et siste spørsmål: Har du press eller pers i buksa?

Sinus

Det var kanskje på gymnaset jeg hørte det første gang, læreren snakket om sinus og kosinus, parabler og hyperbler. Og dermed begynte leken med ord. Vi guttene i gjengen var jo blitt interessert i det som var litt sterkere enn brus, så vi hadde erfaringer som vi kunne knytte matematikken til. Jeg tror det var Terje R. som først begynte å tulle med at hvis en fikk nok en lørdagskveld om vinteren så ville fotsporene ha samme form som en sinuskurve, dvs. spor i snøen etter sjanglende skritt fra den ene veikanten til den andre. Dersom det var to var ute og gikk, og de hadde fått ulikt, kunne det hende at den ene fulgte sinuskurven og den andre kosinuskurven slik at de var i motsatt fase. Det kunne til og med hende at det kom en tredje kar forbi bare en gang før han dro tilbake i nesten samme retning som han kom fra, han fulgte parabelen. Hva han hadde gjort han som fulgte hyperbelen, visste vi ikke, men det var utstyrtelig morsomt at han forsvant ut til venstre for så å komme brått inn fra høyre. Dette var minner som plutselig slo meg da jeg så dette veiskiltet. "Sakte. Svingete vei" står det. Her brukes altså et ord som også er gått inn for å beskrive matematiske kurver - og sinuskurven er så vidt illustrert.

Det ligger mer om sinuskurven her.

På landet

Jordbruket er viktig for Nicaragua. Det skaffer landet - og bøndene - penger i kassa. De dyrker frukt, grønnsaker ogproduserer kjøtt. Driftsmåtene er ulike, fra store plantasjer til små hagebruk. De tekniske hjelpemidlene er også forskjellige. En finner moderne utstyr, men like gjerne tradisjonelt utstyr. Jeg traff gutten med oksekjerra oppe i skogen. Sakte luntet oksene framover, de store hjulene gikk sakte rundt og jernbeslagene slo mot den steinete veien i den tidlige morgensola. En kan ikke bli stresset under slike forhold. Her må en bruke den tida det tar. Oksene har sitt rolige tempo, og det holder de hele tida. Jeg syntes jeg hørte gutten plystre på en strofe da jeg for forbi. Hvilken sang det var? Kanskje denne (klikk og hør).

Liv i gata

Når helga kommer, blir det liv nede på hoved-veien. Trafikken går sin gang som vanlig. Folk samles, noen går på karaokebar, andre er på vei til eller fra hanekamp. Et godt synlig trekk i gatebildet er mariachiorkestrene som stiller seg opp og venter på oppdrag. Gruppene står på hver sine plasser og venter. Hver gruppe er kledd på samme måte, hvit skjorte, vukse med striper, hofte kort jakke, og kanskje en sombrero. De samles før det blir mørkt og sitter der utover kvelden. Bildene viser en gruppe som satt på østsida av veien, og to grupper som stod på vestsida. Ingen av dem hadde noe å gjøre akkurat mens sola gikk ned. I noen tilfeller får de oppdrag og kan synge for noen cordobas, andre ganger er det lenge mellom oppdragene, så da slår de tida i hjel med å synge og spille likevel. repertoaret må jo holdes ved like.Instrumentene er de vanlige, gitar, vihuela, som er en slags gitar og guitarron, en bassgitar.

Å skaffe oppdrag er omtrent som å være på fisketur, ser det ut til. Kanskje får en napp, kanskje ikke. Det kan hende at en gruppe blir sittende på fortauskanten en hel kveld uten å få henvendelser. Men det hender også at forbipasserende stopper opp. Noen ganger er det gamle kjente, og da viser man gjerne fram noen spesialgrep og spennende akkorder og synger spontant en vise. Er det fremmede, og særlig utlendinger, setter kanskje hele orkesteret i med flerstemt sant, og da kan det fort koste 6 kroner, altså en dollar, å høre på.

Tobakken er høstet

De frodige tobakksåkrene utenfor Estelí er plutselig blitt mye magrere. De store bladene er høstet og henger nå til tørk inne i store lagerbygninger. Nå står bare ribbede grønne planter tilbake. Snart skal bladene sorteres og sendes ut til fabrikkene. Deretter skal de gjennom en prosess som vi har beskrevet før, og så går alt opp i røyk.

Stender'n

De nesten daglige sykkelturene rundt omkring bringer meg ofte mange tiår tilbake i tid. Mye av det jeg ser rundt omrking vekker minner fra barndommen i Sandnessjøen. En tidlig morgen syklet jeg gjennom ei lita bygd ut stykke utenfor Estelí. Der stod bestemor og pumpet vann til det daglige hushold. Noen naboer stod i kø og ventet. Noen skulle hente vann, andre skulle vaske klær. 

Oppe i Matstia hadde vi et slikt sted på slutten av 50-tallet, begynnelsen av 60-tallet. Stender'n var en offentlig kran plassert nede ved husene til Ditmar Olsen, Fagerli og Grande. Når vannet frøs om vinteren, kunne en gå ned til Stender'n og fylle opp bøtter og spann og ta med hjem. Husmødrene tok med med klesvasken hit og skyllet klærne for hånd. At de klarte, kaldt som det var! Om somrene kunne en  stikke kjeften under kranen og supe i seg deilig friskt Fjellsåsvann i sommervarmen, eller kjøle ned en overopphetet kaktusklippet skalle. Stender'n er borte for mange år siden. Lurer på om noen har bilder av den ...

Frokost i det grønne

En morgen i grålysninga kom jeg over en gjeng som akkurat hadde stått opp og som hadde begynt på dagens frokost. De så ikke helt glade ut, helst hadde de vel ønsket seg ferskt kjøtt, f.eks. fra en nylig overkjørt hund, men når slikt ikke finnes, må en ta til takke med søppel som folk har kastet fra seg (og det gjør de overalt - hele tida). Jeg møtte skulende blikk da jeg nærmet meg. Kanskje så de en rival i meg? Men ingen fare, jeg har mye bedre frokost hjemme.

Etter frokost er det ut med vingene og opp i lufta for å se etter lunsj, middag og kveldsmat. Vi ser gribbene sirkle over byen fra morgen til kveld. Det sies at de har et syn som tillater dem å lese avisoverskrifter på 200 meters avstand. Dermed er det lett å få øye på et stykke mat som ligger på gata eller ute i enga. Og har en aav dem sett noe, oppdager de andre det, og dermed samles det stadig flere over det som skal bli neste måltid. De sirkler seg sakte nedover og inspiserer, og til slutt er det en eller noen få som får godbiten. En stormåse hadde snappet maten først dem, frekk som den er.

Det bygges

Jeg har tidligere skrevet om de to naboene vi har og forskjellen i standard på husene. Nå skjer det imidlertid ting hos den naboen som har de enkleste levekårene. 3-4 karer har holdt på daglig i over 3 uker nede i patioen hennes. De har revet, gravd og etter hvert kommet i gang med byggingen. Det meste gjøres for hånd. Sanden som skal brukes til støping måkes av lasteplanet og ned i gata. Hvis lastebilen hadde brukt tippmekanismen (som jeg tviler på at den har), ville det ha tatt med seg virvaret av ledninger som går fram og tilbake over gata. Deretter kjøres sanda trillebår for trillebår gjennom huset og tømmes inne i pationen. Det samme skjer med fyllmassen. De to som kjører har sola i nakken hele dagen mens de fyller trillebårene. Mursteinen ble båret inn den også. Jeg har ikke sett heisekran i bruk en gang.

Det blir spennende å se hvordan resultatet blir. Før var det jordgolv i kjøkkenet. Det fantes en gassovn der, men ting som skulle kokes lenge, ble satt over åpen varme, dvs over et bål, i et hjørne på kjøkkenet. Nå er den tida over. Sanrt kan familien ta i bruk et husvære som er dobbelt så stort som det de hadde.

Telehiv - ikke her, nei!

Noen veikonstruktører har det enklere enn andre. Det er 30 km mellom Estelí og nabobyen La Concordia, og man holder på å legge brustein på veien for EU-penger. Så langt er man kommet 20 km på vei, og gjennom flere måneder har jeg fulgt progresjonen i arbeidet. Det går ganske fort framover, og sist jeg var der, fikk jeg se hvorfor. Brusteinen må legges på fast underlag. Arbeidslaget har bulldosere, veiskraper ogveivalser, og jeg regnet med at de ble brukt til å planere underlaget. Det blir de, men det er ikke alt. Etter at veien er planert, harves den opp, deretter tømmes det semest i sanden som danner underlaget. Jeg regner med at det var 20 sekker pr ti meter vei, bredden er rundt seks meter. Sementen blandes inn i sanden ved hjelp av veiskrapa, deretter planeres underlaget igjen, og så spres det vann utover fra tankbiler som kjører fram og tilbake. Resultatet blir et flatt og hardt underlag som det er lett å legge brustein på.

Vannmangel

Det har vært tørt lenge, men nå kommer regntida snart, sier folk. Ute på landet er elveløpene nesten tomme for vann, og det må hentes vann til både og mennesker. Avisene forteller om kvinner og barn som bærer plastkanner med vann titalls kilometer hver dag slik at man har nok til matlaging. Jeg har møtt på folk som har vært ute med bil og stått i timesvis ved kilder for å fylle en 1000-liters vanntank.

Fra tid til annen ser en bilder av dyr som har tørstet ihjel. Elva i dalen mot La Concordia fører fremdeles litt vann, men for å være sikre på at en får nok, er man flere steder i gang med å bore etter vann. Et brønnborerteam hadde akkurat nådd 200 fot ned i grunnen da jeg passerte, og de stoppet meg for å vise hva som skjedde nå de traff på grunnvannet. Det buldret litt, og så stod spruten i været. Noen av beboerne i puebloen gledet seg stort over det som skjedde. Nå var det slutt på bæring og kjøring av vann  over store avstander.

Mais

Mais er en grunnleggende viktig del av kostholdet her. På markedet er ikke mye som smaker bedre enn en varm maislefse med fersk ost. Utbudet av mais er stort. Man kan kjøpe hele kolber, maiskorn eller malt mais.

På avstand ser de åpne maissekkene nesten om som malerskrin. Ulike farger, ulike størrelser og ulike egenskaper.  Jeg kjenner ikke kvaliteten til de forskjellige typene, men bruken er vel parallell med det vi vet om potet eller mel i Norge. Mandelpoteten er noe helt annet enn Kerrs Pink, og en kan heller ikke bruke hvetemel, havremel og byggmel som en vil i matlagingen.

Vil du vite mer om mais? Her er en artikkel.

Utendørs drivhus

Jordbruket er viktig i Nicaragua. Utenfor byene kan en finne store områder hvor det produseres frukt, grønnsaker og kjøtt. På en sykkeltur kom jeg forbi et område hvor det var plantet tomater. Nede i dalbunnen var vekstvilkårene optimale og det var mål på mål med tomater. Sola gir varme fra sola, og det pumpes vann fra grunnen, og dermed vokser tomatene fra dag til dag.

Snart blir de modne g kan sleges i byen. Selgerne traver opp og ned gatene og roper: "TOMATER, gode modne TOMATER, vi selger TOMATER". Da er det bare å ta med seg noen cordobas og gå ut og kjøpe et kilo store solmodne, røde tomater.

Talabartería

Talabartería heter det på spansk, salmakerverksted på norsk. Flere av gatene her er preget av spesielle håndverk. Noen kvartaler fra huset vårt ligger gaten hvor salmakerne holder til. Når en går forbi, ser en flotte håndarbeider henge ut i gata, og rett som det er, traver det en hest forbi. Rytteren sitter på en ny og forseggjort sal med masse lærstrimler dinglende ut i lufta. Går man inn i butikken og lenger inn - i verkstedet - får en se spesialister i arbeid. Saler i forskjellig utforming og ferdighetsgrad ligger utover. En finner remmer, lærvesker, sporer, beksel og masse annet rart som jeg ikke har ord for på norsk en gang. Det lukter godt av læret. Råvarene finnes i mange farger fra lys brunt til svart, og en finner alt fra tynt mykt lær til tykt, stivt.

Jeg har jo ikke hest, men kunne godt tenke meg en sal bare for å ha kunsthåndverket til glede for øyet oppe på loftet. Prisen? 1200 cordobas eller 350 kroner for en komplett sal om det har tatt flere dager å lage.