Bloggen tar juleferie

Vi er nå langt inne i desember, og jeg har vært i Norge 10 dager. Julestemningen lurer seg innpå og alt er svært forskjellig fra livet i Estelí. Jeg vet ennå ikke når jeg returnerer. Dersom alt går slik jeg vil, er jeg tilbake i Estelí om vel to måneder, og da kommer det nok flere rapporter. Inntil da:  God jul!

Temperatursjokket

Jeg har klaget over temperaturene i Estelí. 25 grader på dagtid er bra -  kanskje er det litt varmere i sola - men når det er 17 grader om natta, føles det kaldt. Dermed ligger ullteppet klart når jeg legger meg. Norsk vinter er kaldere. Temperaturen i huset var ca 10 grader, men det ble fort varmt. Bildene er tatt om kvelden torsdag 4.12. og viser inne- og utetemperatur.

Flyplassen i Managua

Det siste året har har Aeropuerto Internacional Augusto C. Sandino vært stamflyplassen. Flyplassen har vært startpunkt for reiser til Corn Island, Peru, San Salvador, Guatemala, Panama, Cuba og Norge. Det er alltid like behagelig å forlate den litt trykkende varmen ute og gå inn i den luftavkjølte bygningen.  Flyplassen er en liten internasjonal flyplass, så alle prosedyrer går raskt. Det er ikke alt jeg forstår. Noen ganger betales avreiseavgift, andre ganger ikke. Jeg har også blitt lurt der en gang, da jeg måtte betale nærmere USD 100 for å bruke en gratisbillett til USD 200. Dermed ble "gratis"="halv pris".
Interessant nok avspeiler navnet på flyplassen den politiske utviklingen i Nicaragua. Den ble åpnet i 1942 som Las Mercedes Airport (favoritthotellet vårt heter Las Mercedes og ligger rett over gata). Da sandinistene tok over, ble den omdøpt til Aeropuerto Internacional Augusto C. Sandino. I 2001 fikk den nytt navn av liberale presidenten Arnoldo Aleman, Managua International Airport. I 2007 fikk den tilbake sitt forrige navn.

Cotran Sur

I morgen er det siste dag i Estelí for denne gang. I to og en halv måned har jeg vært her. Tida har gått fort, og det er et godt tegn. I morgen tidlig tar jeg taxi bort på Cotran Sur for å ta ekspressen til Managua kl. 0945. Billett er kjøpt, 140 km og to timers busstur for  15-20 kroner. Litt venting på flyplassen før jeg møter frosten heime onsdag kveld.

Sandino

Dette skulle selvfølgelig har stått lenge før. Augusto «Cesar» Sandino (1895-1934) er en politiker det alltid refereres til i Nicaragua. Sandino var opptatt av arbeidernes kår i Mellom-Amerika ytte motstand mot USAs okkupasjon av landet. Han opprettet bondekooperativer i omtådet hvor vi bor nå,  og innledet den første geriljakrig i Latin-Amerika. I 1933, etter at de amerikanske troppene hadde forlatt Nicaragua, undertegnet han fredsavtale. Sandino ble drept av general Somozas menn etter et forsoningsmøte 1934. Han feires som  folkehelt i Nicaragua og er et et symbol på patriotisme og anti-imperialisme. Frente Sandinista de Liberación Nacional  - FSLN  - er en nicaraguansk frigjøringsbevegelse som opprettet i 1961, oppkalt etter Sandino.  FSLN bekjempet diktatoren Somoza og hadde ingen politiske rivaler da revolusjonen var et faktum i juli 1979. 
Rødt og svart er bevegelsens farger, og profilen til Sandino dukker opp i mange sammenhenger. I skolens pensum har han sin selvfølgelige plass. Dukkene er lærerskoleelevers arbeid. 

Dødsfall

I en så stor by som Estelí er det dødsfall daglig. Som jeg har skrevet tidligere, annonseres dødsfallene fra en bil som kjører rundt i nabolagene som avdøde hadde tilknytning til. I dag kjørte bilen rundt igjen, og det var åpenbart en stor og velstående familie som hadde mistet en av sine. Det hører en når lista med pårørende leses opp, da kommer både navn og yrkestittel. Mannen som driver dette har jeg møtt et par ganger på universitetet. Han har en sonor barytonstemme, og han leser inn budskapet med sakte og tydelige stemme i et studio han trolig har satt opp hjemme. Deretter kjører han rundt i byen med dødsannonsen og lar stemmen lyde gjennom de digre høyttalerne han har på biltaket.

Ordentlig lastebil

Lastebilene som dundrer opp og ned Panamericana er svære. Selve trekkvogna er som ei campingvogn, og enkelte sjåfører har montert TV oppå dashbordet, og med ganske stor skjerm. Vi stod en gang i kø, vi satt i en  buss, og da slp han i nabolastebilen tida ihjel ved å se på TV mens han dirigerte bilen sakte framover. Når en ute og sykler og disse lastebilene kommer opp bakfra, varsler de med et horn som står i stil med størrelsen på bilen. Deretter siger lastebilen forbi, og den tar liksom aldri slutt.

Grill

I går ble vi invitert på grilling i hagen hos Miriam og Andre, det bugnet med godsaker, og grillen var varm da vi kom. Over hodene på oss strålte Orion, og nederst i glasset var den whisky - fra Chile, av alle land. Og når en av gjestene er fra Ungarn, tyr vi til minste felles multiplum og snakker spansk alle sammen. Det går ganske smertefritt.

Advent

"Så tenner vi ett lys i kveld", så Sonja og så reiste hun seg om kom med det første av adventsversene. Det var signalet om at det går mot jul, selv om stemningen er noe forskjellig fra hva den er hjemme. Og så gikk alvoret opp for meg, for snart setter jeg kursen østover. Og jul blir det, snart!

Sykkelveier

Det finnes knapt nok sykkelstier i Estelí. Et tohundre meter langt veistykke langs Panamericana er merket med sykkelskilt. Like etter det første kommer et trafikklys, og hensikten med skiltet er nok å sluse syklistene ut av trafikken og inn på stia. Jeg har sjelden sett at det har virket, den eneste fordelen er at en kan kjøre helt opp til lyset og slippe å tå i eksosen fra køen. Det andre skiltet annonser at stien fortsetter, men så tar den slutt med en gang. Det er en god del syklister her, men de færreste bruker de merkede veien. De sykler fram og tilbake på begge sider av veien, og merkelig nok går det bra. Ofte kan det være både to og tre personer på sykkelen.

Blomstring

Siden vi kom hit i høst har vi kunnet følge med på blomstringen av malinche-treet (hvis jeg har fått med meg navnet rett, noen kaller det yamada), som er tre som kan vokse seg ganske stort og som har skarpe rød blomster. Fra terrassen har vi kunnet følge med rundt 15 forskjellig trær som skiftet ham fra grønt til skarpt rødoransje. Nå er blomstringen nesten over, men det er par stykker igjen som holder ut og gir oss av sin energi.

Månen

Når sola har gått ned, er det månen som er klarest på himmelvelvingen. Det vil si, det gikk lang tid før jeg så den for første gang hre borte, til tross for at himmelen var skyfri. Men når den først kom, smilte den, selv om det var et lite smil der det lyser litt til venstre for midten av bildet.

Solnedgang i Estelí

Så kom en av disse kveldene igjen. Plutselig endrer lyset seg fra skarpt hvitt til varmt gult. Byen skifter karakter idet den omfavnes av de varme fargene som dominerer himmelen i noen minutter akkurat idet sola går ned. Så kommer en overgang gjennom oransje og rødt før sola siger ned bak åsen og det blir mørkt. I en tid henger varmen igjen, så blir det kaldere.

Suss og klem!

Når en treffer folk er det mye sussing og klemming. Særlig hvis det er damer involvert. Herrene her er litt mer avmåte når det gjelder klemming. De avleverer heller et kraftig håndtrykk. Men damene klemmer og susser. Jeg er stadig litt forvirret. Hvor mange susser skal det være? En? To? Tre? Skal alle være på samme side, eller skal man hoppe fram og tilbake? Og hvilket kinn skal en begynne med? Høyre mot høyre eller venstre mot venstre. Og skal kysset være på huden eller bare ut i luften mens en lar kinnene berøre hverandre. Jeg vet ikke riktig ennå, men jeg begynner med høyre kinn mot høyre kinn, og slipper sussen ut i luften. Hyggelig er det iallfall.

Sen lunsj

Vi har ikke vært invitert til nicaraguanske hjem så ofte, og ved passende anledninger har vi passet på å nevne det. Denne strategien ser ut til å ha virket. For noen dager siden ble vi invitert til lunsj hos en familie hvor vi kjenner noen av personene fra før. Lunsjen ble servert hjemme hos bestemor, og da vi kom var hele familien på plass, nærmere 30 stykker kom og gikk hele tiden, og hadde ikke mulighet å holde rede på hvem de var og hva de hette. Men mat var det rikelig av. Suppa ble servert fra ei svær gryte som stod over et ildsted i bakhagen. Og nydelig var det. Kjøttsuppe a la Nicaragua!

Sang og musikk

Jeg liker tradisjonell nicaragansk musikk. Den er melodiøs og fengende og mange av tekstene, særlig de som er skrevet av Mejia Godoy har klar politisk profil. Når en går i byen på lørdag hender det rett som det er at det er noen som opptrer. Her er det to brødre som var forgrunnsfigurer i en sekstett som opptrådte nær Parque Central. De turnerte trekkspill, gitar og flerstemt sang med stor innlevelse, og repertoaret var stort.

Rekruttering

Siste uke var det en stor skolemesse i byen. Ulike skoler og barnehager viste seg fram for familier som hadde barn som skal begynne på skole over jul. Alle prøvde etter beste evne å vise fram de beste sidene ved sin skole. Noen hadde vimpler og flagg, andre delte ut løpesedler, i tillegg var det oppvisninger hvor elevene viste hva de kunne av sang og dans. Skolene har begrensede ressurser til markedsføring. Det er Rubén Darío-skolen et eksempel på. Her hadde lærerne laget to elever av papp. Beskjeden er enkel: Det er vår skole som er best!

Filosofiske nedtegnelser

Det er lett å falle i egne tanker, å drømme seg bort. Sitter en på en forelesning eller et møte kan det skje at tankene tar sine egne veier. Og hvis en har ei penn i handa og er vant til å notere, kan det hende at et og annet ord skribles ned. Jeg var på universitetet en dag og satte meg ned på en av de velbrukte stolene. Siden jeg hadde god tid, og ingen andre var i rommet, falt øynene på skriveplata som var en del av stolen jeg satt på. Og det var nedtegnelser av tanker og innfall gjennom lang tid gjort av ulike forfattere. En hadde tenkt på hvem som var venn og hvem som var fiende. En annen hadde tenkt på Tatiana Chavarria, og det hadde nummer tre også. Kanskje var det en person som kjente henne eller likte henne, siden vedkommendre hadde skrevet OK, eller var det heller slik at det var OK at hun ble isolert innenfor et gjerde?

Klipparkivet er oppdatert

Det nærmer seg avreise til Norge, og for å unngå a dra med alt for mye papir på flyet, brukte jeg en kveld på å gå gjennom aviser og tidsskrifter som er blitt algt til side fordi de inneholder artikler og stoff som er av interesse. Det ble masse stoff etter hvert, flere plastfoldere er fylt opp med klipp om alt og ingenting. Når jeg kommer hjem legges dette på toppen av alt det andre jeg har klippet ut fram gjennom årene. Og det er mye - selv om jeg omtrent vet hva jeg har, blir det å lete etter en artikkel omtrent som å lete etter en ål i en høystakk, som Ragnar Hovland skrev i et av numrene av Dag og tid som jeg har skamklippet.

Kur

Så har vi havnet på kur, vi også. Leptospirosen, som jeg har skrevet om før, har ført til allmenn mobilisering, og helsemyndighetene i byen ahr gått fra hus til hus for å dele ut medisiner. VI var bortreist da det skjedde, men fikk utlevert vår dose. To tabletter skal tas tre ganger med en ukes mellomrom.  Nå er vi helt trygge, særlig Sonja som har hatt smittebærerne, mus, i kontorskuffa. Der forsynte de seg godt av årets pensum.

Romvesen

En merkelig skapning satt på kjøkkengolvet en dag. Firkantet i formene, nesten som moderne jagerfly bygd for å unngå radarer og annen elektronsik overvåking. Ungene i gata var inne for å sjekke, og de var ganske enige om at dette var en gresshoppe. Flott var den iallfall. Etter å ha stått modell, ble den lirket opp på ei avis og sluppet ut i det fri.

Smil til verden

Gode råd skal man høre på uansett hvor de kommer fra. Noen ganger er det imidlertid uttrykt med så liten skrift at teksten nesten er uleselig. Dette stod på en vanlig halvliters vannflaske, og hvis jeg ikke hadde hatt så god tid - og det noe som er veldig bra å ha - så hadde jeg ikke satt meg ned for å lese på flasken. Og teksten fikk meg til å smile, deretter var det bare å gå seg en tur, slik andre halvdel av rådet mer eller mindre presist lyder: " Gå 30 minutter daglig og smil. Det skaper velvære".

ANA

Prispengene som Sonja vant i 2009 er gått med til å starte et kurs for førskolelærere. Kurset kalles ANA, Arte - Niñez - Afectividad. Gjennom et helt semester har studentene møtt til forelesninger på lørdager. Gjennom teori og praktisk utøvelse har de utviklet nye sider ved sin kompetanse. Studentgruppen hadde nettopp utstilling oppe på universitetet. Mange fargerike bilder var hengt opp, laget med ulike teknikker og med ulike motiver og uttrykksformer. Det er ikke rart at Sonja er stolt over det hun har fått til. Og jeg er ikke mindre stolt av henne.

Bursdag på FAREM

Den yngste "studenten" på FAREM er Hasley. Jeg ble kjent med ham for over et år siden da han deltok på et musikkurs for førskolelærere. Siden den gang har han deltatt på flere kurs, senest oppfølgingskurset av fjorårets sangkurs som ble ledet av lærere fra Spania. Hasley fylte nettopp 11 år, og jeg var så heldig at jeg ble invitert på bursdagen med medbrakt sjokoladekaka rett fra ovnen. Hasley er egentlig ikke student. Mora hans vasker på universitetet, og siden det ikke er noen hjemme når han kommer fra skolen, drar han til moras arbeidsplass. Der vanker han blant de voksne og deltar på de kursene og forelesningene som han liker. Etter hvert er han og Sonja blitt veldig gode venner, og det er gjenom denne kontakten at jeg var så heldig å bli invitert på bursdag.

Ordensmenneske

Vi har hatt et ordensmenneske boende hos oss i flere uker. Mens vedkommende var her, tedde hun seg slik innlosjerende skal gjøre, deltakende i alt av husarbeid. Jeg fikk ikke ordentlig innblikk i hva "orden" betyr før etter at hun hadde dratt. Da jeg, etter å ha vært på butikken, kom drassende hjem med varer i små plastposer, og skulle putte posene i skuffen sammen de gamle posene, fikk jeg se hvordan det egentlig skal gjøres. De gamle posene var brettet forsiktig sammen etter et mønster jeg ikke ennå har forstått, men resultatet var iallfall små trekanter som lå pent ved siden av hverandre i skuffen. Og da var det jo bare å begynne å leke litt. Hvor mange trekanter trenger man minimum for å lage en firkant? Jeg fant mange svar: 2, 4, 8 - men så var det ikke flere poser.

Ordentlig buss!

Bussene her borte er tøffere enn hjemme synes jeg. Her er bussene blanke og fargesterkte. De har en svær motor som brummer slik en bussmotor skal - og slik de gjorde i gamle dager når motoren stod inne ved siden av sjåføren. Mens bussparken i Nicaragua er ganske slitt, rullet det siste nye av busser på gatene i Antigua. Dette er ordentlige saker, mye finere enn de firkantede boksene som bare suser forbi hjemme, ikke sant? Men så var det det med forurensning da... Dess sterkere bussen brummer, dess svartere er røyken.

På første benk

At ingen har tenkt på dette før? Når man går på konsert plasseres man bakover i salen i takt med at det blir fullt foran. Hva om stolene hadde stått over hverandre istedenfor? Da kunne en sitte fritt og luftig med perfekt utsikt, og ingen med høyt hår eller lang hals forstyrret. Men hvordan skulle en komme seg på plass. Stige selvfølgelig. Og ned igjen?
T
y
n
g
d
e-kraften kanskje?

På jobb med mor

Noen ganger er det tryggest å være sammen med mor. Hun går rundt i gatene og selger tamales og annen mat. Riktignok roper hun høyt og ofte, men det er fordi at kundene skal høre at hun kommer. Dagene sammen med mor kan bli kjedelige og lange, men noen ganger kan det være hyggelige folk å treffe, og hvis mor klarer å selge det hun har med, har det vært en fin dag. Hvis hun blir sliten, er det en liten hjelper som kan rope TAMALES!

Landemerker

Når en rusler rundt i gater som ser ganske like ut, er det greit å ha et landemerke å orientere seg etter. I Antigua har jeg to referanser. Den ene er ganske tydelig, det er Volcán de Agua, som ligger sør for byen med toppunktet på 3766 moh. Vulkanen ser en nseten fra et hvert punkt i den byen som ligger på en slette. Og vet en hvor sør er, finner en fort de andre himmelretningene og da er det enkelt å finne hjem. Slik var det ikke en kveld jeg var her i 1998. Jeg hadde spist på et sted som så bra ut, men på vei hjem begynte det å syde å boble i magen, og gode råd var dyre. Det var vanskelig å løpe, men jeg gikk med eksfart mot hotellet der jeg bodde - trodde jeg. Men jeg var på ville veier siden jeg hadde gått is tikk motsatt retning av hotellet da jeg kom ut av spisestedet. En taxi ble redningen, og jeg rakk hotellet akkurat i det trykkmåleren var i ferd med å passere det røde feltet. 

Den andre referansen er den bueformede forbindelsen mellom to kvartaler ikke langt fra parken. Når en står i gata, er den synlig på langt hold, og da har en enda en forsikring om hvor en var. Jeg forventet å få den midt i mot på den forderdelige kveden i 1998, men jeg hadde altså hatt den i ryggen hele tiden til jeg fant taxien.