Legespalten

Sonja er i Guatemala, jeg sitter hjemme og filer på et innlegg jeg skal ha om to uker i Trondheim. Plutselig raslet sykkelen med kjeda klokka 2, og da skjønte jeg at det var tid for å få på seg sykkelutstyret. Idag la jeg turen vestover, opp mot et utsiktspunkt over byen. I den klare luft virket ikke avstanden så stor, men når veien går sikk-sakk og opp og ned , blir det fort ekstra kilometer.

Den var bra et stykke, men gikk så over i en slags utvasket grusvei, dvs at det var mye knust stein og det førte til ei voldsom risting og lite fart. Dårlig terrengsykkelteknikk gjorde at jeg mistet taket med bakhjulet nesten på toppen av ei bratt kneik, og uten styringsfart og gamle pedaler som ikke utløser skoene fort nok,  gikk det bang i bakken, men bare et lite skrubbsår på høyre kne.

Etter halvannen time kom jeg i tidsnød, som sjakkspillerne sier. Skulle jeg være hjemme før det ble mørkt, var det bare å snu - irriterende egentlig, djeg var bare et par, tre kilometer fra toppen. Da var jeg oppe på over 1100 meter. Det var tydelig kaldere enn nede i byen som er på vel 800.

Nedturen gikk flott, men det skreik stygt i bremsene et stykke, og alt sideflesket (dvs. det er blitt 3 kg mindre av det) fikk ristet seg godt. Nesten hjemme måtte jeg foreta en u-sving etter å ha kjørt litt feil. Huset jeg snudde ved var nettopp blitt vasket, for i rennesteinen lå en skumbelagt dam med masse skittent vann i, og forhjulet var knapt i vannet før det sklei unna i den sleipe dritten - og så bang i veibanen med venstre kne.

Dios mio, sa apotekeren på hjørnet da jeg kom inn døra. Hun hentet jod, kompresser og desinfeksjonsspray, deretter var det bare å komme seg hjem for å doktorere seg sjøl. Sykkelhanskene førte til at jeg berget nevene begge gangene. Kanskje burde knebeskyttere være obligatorisk oppe i bakkene?

Men opp på toppen skal jeg - snart!