fredag 15. januar 2010

Cubakø

1. januar 2010.

Havana. Vi mangler brød i huset. Det ble jobbet på spreng i bakeriet da vi gikk hjem etter nyttårsfeiringen. Derfor på med sko og ilmarsj et par kvartaler i sterk sol motsatt vei av den vi kom i natt. masse folk er salmet utenfor bakeriet, med andre ord kø, mne ikke slik vi finner den i Norge, dvs. en lang linje med folk der hver har sin plass. Her står alle i en gruppe på skyggesiden av gaten. Det magiske ordet er "Ultimo?" - "Hvem er den siste i køen". En ungdom som leser nyttårsutgaven av Granma, gir et tegn med hodet stort nok til at jeg skjønner at det er ham. Da har jeg en oppgave, nemlig å holde meg bak ham. Han holder øye med den som var ultimo da han kom osv osv. Langsomt siger det folk ut av kyggen mot luka i veggen på brødfabrikken. De femti som står i kø lager en svært snakkeboble på skyggesiden, de som står først i køen, danne en utløper som krysser gata.

Det går ganske raskt framover. Når det blir min tur, ser jeg skiltet som sier at man ikke får handle med konvertible pesos, bare nasjonale. Jeg rekker knapt å spørre de nærmeste om å veksle før de blir min tur. Ingen av dem kan veksle. Jeg beklager min nød til damen i luka. Ingen fare. Jeg betaler 1 konvertibel peso, får to varme, fjærlette loffer pluss 12 pesos tilbake.

Dette er kjent andre steder i verden. Russeren Vladimir Sorokin har skrevet "Køen". Her er et utdrag

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.

http://www.flammeforlag.no/katalog/f44/

Revolusjonsjubileum

Cuca 31.12.2009

Revolusjonen på Cuba feiret sitt 51-årsjubileum 1. januar. Stemningen blent dem vi møtte var ikke entusiastisk. Folk sa at forholdene var blitt gradvis verre enn før. Vanlige folk var rammet av det økonomiske krakket. Det tåles mindre offentlig kritikk. Kanskje er dette butikkvinduet fra sentrum av Havana (på den andre siden av parken fra Hotel Inglaterra) symptomatisk for situasjonen. Bildet er tatt dagen før jubileet...

Varadero

Cuba 29.12.2010


Vi var i Varadero i 1996. Jeg husker flotte strender, deilig vann. Vi dro tilbake for å se om det kunne være et passende sted for jubileumsfeiring med familien neste sted. Stranda, himmelen og havet var slik jeg husket det, men byråkratiet som hersket lenger inn på land, var irriterende. Hotellene hadde delt opp området i soner, og hørte du ikke til i sonen, noe som ble demonstrert gjennom det fargede båndet en fikk rundt armen, fikk man ikke handle i strandbarene. Handle er å overdrive, mat og drikke var gratis for dem som befant seg i sin sone, slikv ar det også for oss, men sjarmen med å rusle fra sted til sted forsvant med innføringen av sonene. Vaktene ristet på hodet og beklaget. Pengene våre var gode nok, men de kunne ikke omsettes i noe. Jubileumsfeiringen flyttes til et annet land.

På lufta igjen!

Det har vært en del tekniske problemer med nettet her. Akkurat nå har jeg klart å snike meg inn på naboens nett, og bruker anledningen til å legge ut noe stoff. Det kommer mer!

torsdag 7. januar 2010

Klovnen William


Vår gode venn William arbeider som altmuligmann for Høgskolen i Vestfold. Han er en tusenkunstner som har vært til stor hjelp for oss. I tillegg stiller han opp som klovn i barneselskaper og ved andre anledninger. Her er han på vei på sin spesialdekorerte klovnesykkel til et barneselskap der det skal knuses en piñata og ellers tulles og klovnes litt. Selvfølgelig benyttet han anledningen til å hilse på og synge noen norske barnesanger!

Og klovn på spansk er payaso. Derfra kommer ordet bajas som vi kjenner godt på norsk. Det er vel opptil flere slike i familien?

GeoTagged, [N13.08635, E86.35433]

Pass fingrene!

Vi har terrasse i tredje etasje (merkelige egentlig, ordet er jo  slekt med terra - jord), det betyr at vi der oppe befinner oss i høyde med det ledningsnettet som distribuerer strøm i byen. Jeg vet ikke hva slags regelverk som gjelder her, men jeg har plutselig utviklet en aktsomhet som jeg ikke hadde i Norge. Når jeg står ved rekkverket, er det med stor forsiktighet. Noen desimeter unnå går ledningene. Riktignok er spenningen 110 volt, men jeg føler ingen trang til å finne ut hvordan det er i forhold til 220 volt.

Språkrådet: Hva er forskjellen på en altan, balkong, terrasse og veranda?  

Hanekamp


Før jul ble jeg invitert på hanekamp, en viktig "sport" her  Nicaragua. Det er nærmere 30 år siden jeg så det forrige gang, da på Filippinene, så jeg hadde noen minner om blodige fjærballer som føk rundt mellom tilskuere som heiet på sin favoritt.

Slik også denne gangen. Jeg var knapt kommet innafor døra i den spesialbygde arenaen før det første haneliket ble båret ut. "Rett i suppa", tenkte jeg, men "rett i grønnsakene" sa nicaraguanerne. Kampreglene er ganske enkle. To og to haner slåss. Kampen varer 15 minutter. Enten vinner den ene ved at den andre ender i grønnsakene, eller så blir det uavgjort. Kampen foregår i en ring, ca 5-6 meter i diameter, inne i ringen står de to eierne og dirigerer hanen, en ringdommer følger også med. Rundt ringen sitter publikum og heier på sin favoritt, som de naturlig nok har veddet på vil vinne. I den ene handa holder man pilsflaska, i den andre pengene til veddemålet. Her er det intet tak på veddemålet, du trenger bare å finne en person som vil vedde imot. Jeg satset flere ganger 50 cordobas på noen haner som så ut til å være ordentlige vinnertyper, men de kampene endte uavgjort, så da fikk jeg pengene tilbake. For meg var det like greit, for hanene enda bedre.

Prosedyrene er som følger: Før kampen møtes haneeierne utenfor arenaen for å finne haner som passer til hverandre, en champion ikke kan møte en førstereisgutt, en stor skal ikke møte en liten. Deretter monteres det en liten barberbladskarp kniv på venstre fot på hver av hanene. Dette må skje under kontroll slik at kniven ikke settes inn med gift eller at det ikke er for stor kniv. Størrelsen avpasses etter styrkene på hanene, dess tøffere hane, dess mindre kniv.

Så tas en og en hane inn i ringen. Den spankulerer rundt og inspiserer arenaen før eieren begynner å løpe etter den slik at den får varmet opp lårmuskulaturen. På samme måte som man styler biler, styler man hanene. De er frisert etter alle kunstens regler, glattbarberte lår, glattbarbert rygg, noen uten hår på brystet, noen så ut til å ha fartsstriper på sidene. Når lårene er varme, hentes det fram en "provokasjonshane" fra en kasse. Denne hanen holdes opp foran hanen som skal i kamp slik at aggresjonsnivået skal skrus opp, her skal det adrenalin ut i systemet! Den stakkars hanen fra kassen holder kamphaneeieren i beina og halen i hånd og den blir slengt fram og tilbake i luften foran den andre som blir mer og mer forbannet og virkelig begynner å glede seg til kveldens match. Deretter tas kamphane 1 ut av arenaen og kamphane 2 får samme oppvarming.


Så går dommeren gjennom reglene sammen med eierne, omtrent som før en boksekamp. Hanene settes ned i ringen, men på hver sin side. Selvfølgelig kikker begge etter den ekle jævelen som noen viftet med for noen minutter siden. Dermed får de øye på hverandre, og noen tideler av et sekund seinere begynner det å snø fjær og dun. Det var utrolig å observere aggresjonsnivået.  Folk rundt ble elleville og spratt opp og stod på stolene. De som satt nærmest ringen, slo nevene i veggen. Støynivået var øredøvende og hanene ble mer og mer oppjaget. De føk mot hverandre, hakket med nebbet, sparket, slo med vingene og og kaster begge beina opp i luften foran seg slik at sporene, som de naturlig er utstyrt med, skulle treffe den andre hanen. I stedet kunne det skje at det det kniven som traff, og dermed begynte motstanderens lår og bryst å ligne på blodig hakkemat.



Hanene hadde nok dårlig treningsgrunnlag. Jeg vet ikke hvor mange kilometer de hadde løpt før de skulle i kamp, men kondisen var ikke overbevisende. I tillegg til høye tempoet og den intense kjempingen ble de nok svekket av blodtapet. En hane mistet plutselig et øye og fikk problemer med å koordinere sparkene, en annen kom i klem under den andres høyrevinge slik begge vraltet rundt i klinsj slik boksere gjør.

Til slutt segnet en, kanskje begge, om av mangel på oksygen. Da ble det pause - 20 sekunder - hvert sekund signalisert med pling på ei bjelle. Eierne grep hanene sine, sjekket dem raskt, og skaffet oksygen ved å stikke hele hodet til hanen inn i egen munn for å blåse luft (og liv) i hanen. Det var nesten som å se på noen som blåste opp en blodig ballong med fjær på. Prosedyren med munn-over-hode (for det var verken munn-mot-munn eller munn-mot-nebb) fortsatte til pausen var over. Eieren spyttet ut blod fra munnen, tørket seg om den blodige kjeften sin med skjorteermet og satte ned hanen sin midt i ringen på den ene siden av et lite skjermbrett som dommeren holdt. Den andre hanen ble plassert på den andre siden av brettet. Dommeren løftet brettet, hanene fikk øye på hverandre, og dermed var kampen i gang igjen. Så fulgte noen minutter med mer blod og mer fjær i lufta før det ble behov for mer pustehjelp. Dersom begge hanene var i live etter 15 minutter, endte kampen uavgjort selv om den ene av kamphanene hadde ligget under det meste av tiden.


Hanenes kampstyrke og atferd skal nok si noe om eierne, så det er stor skam å bringe en hane som viser seg å være feig inn i ringen. En hane som kjemper til han dør står det mer respekt av.  En hane innså tidlig at han ikke hadde en sjanse mot den andre, dermed begynte han å løpe rundt i ringen,  og den andre illsinte fjærballen fulgte etter. Feigingen ble med hånlatter og slibrige tilrop da den fortvilet forsøkte å hoppe over det meterhøye gjerdet rundt ringen. Det lyktes nesten. Plutselig fikk den andre hanen inn et velrettet spark, kniven kuttet halspulsåren, og 30 sekunder senere var det eneste sporet av feigingen restene av blodspruten på den hvite arenaveggen.

Etter kampen stelles hanene. Sår desinfiseres og sys uten bedøvelse. De pakkes så i en kasse og fraktes heim til fincaen slik at de kan komme seg. Dersom de gjorde en respektablel innsats, vanker det sikkert en kamp til når sårene har grodd og lårstyrken er trent opp igjen. Jeg spurte en sidemann hvor mange kamper en hane kunne gå i løpet av karrieren. "Maks fire", sa han, "men noen går bare én. Rett i grønnsakene, he-he."

onsdag 6. januar 2010

20 grader er 20 grader

- det spiller mindre rolle om det er over eller under nullpunktet på gradestokken. Vi leser om kulden i Norge og hutrer, men da vi gikk ut i kveld kikket jeg på termometeret etter å ha kledd på meg genser OG anorakk, plagg jeg følte var nødvendig etter å ha stukket nesen ut i den kalde vinden utenfor døra. Termometeret viste 20 grader. da vi kom hjem kl. 10 etter å ha spist på en restaurant hvor gjestene satt inne med toppluer langt nedover ørene, var termometeret falt til 19C, altså enda kaldere. Dette er en såkalt frente frio, en kaldfront. Den forsterkes av en sterk vind.  Kanskje er det en utløper av kulda som herjer i Norge nå? Vi gleder oss til varmere dager.