Fyrbøter i helvete

Jeg vet ikke hva som er å foretrekke av arbeid, fyrbøter i helvete eller asfaltlegger i Nicaragua. Jeg stod og så på disse karene som jobba hard med å høyne kvaliteten på gatene i León. Sola steikte i nakken, lufta var fuktig, asfalten som ble tippet fra lastebilene var glødende varm. Røyken rev i nesen. Maskinene rundt dundret og bråkte, en diger veivals rullet fram og tilbake, små hoppermskiner ble brukt langs fortauskantene. Svetten rant. Jeg tror det var like varmt og bråkete her som i helvete. Det sies at de som bor i León kommer rett til himmelen når de dør. De har allerede vært i helvete.

Fargerikt

Crocs er kanskje ikke verdens peneste sko, men i et klima som her, er dette et særdeles behagelig fottøy. Lett å smette på foten og morgen, og lett å sparke av når tærne skal luftes. De er også myke og behagelige å gå i, inne som ute. Crocs finnes i mange farger, og vi har lagt oss på den litt mer fargesterke delen av skalaen for fottøyet her. Hvitt går jo til det meste, oransje er et litt mer vanskelig utgangspunkt dersom kravet er at resten av klærne skal passe med hensyn til farge.

Hverdagen

Så har hverdagen innhentet oss i Estelí. Sonja drar til jobben på FAREM etter soloppgang og frokost på terassen, jeg blir sittende hjemme og holder på med mitt. Midt på dagen er det bedre å sitte inne, det er ganske varmt i sola.Det blir lengre og mer konsentrerte dager her enn i Norge. De eneste avbruddene finner sted når jeg trenger påfyll av kaffe eller frukt.  Lørdag er også arbeidsdag her, så Sonja drar tidlig av gårde, men slutter litt tidligere enn vanlig, så hun er på plass til den faste lørdagsgrøten klokka 4.
 Kveldene tilbringes oppe på terrassen, der er vi på plass for å se på solnedgangen. Da får vi slike syn som dette. Dette er tatt på søndag kveld.

Fengselsliv

Når en besøker på Museo de leyendas y mitos i León kommer en innom ulike celler der ulike kategorier fanger satt. Drapsmenn i en celle, frihetskjempere i en annen. Flere titalls personer kunne være innestengt i rommene der toalettet, som var bak en betongvegg, bare var et tre tommer stort hull i golvet. Det sier seg selv av atmosfæren der inne måtte være forferdelig. Eneste veien ut var blokkert av gitterdøra som var solid steng med slåer og hengelåser.

Revolusjonsminner

Vi har igjen vært en tur på Museo de leyendas y mitos i León. Fortellingene er like interessante hver gang. Utenfor museet står en skulptur som skal minnes det som skjedde i byen i 1979. Det er bare litt over 30 år siden Somoza-diktaturet ble kastet, og da var det aktive kamper i gatene slik som skulpturen viser. Kanskje er modellen hentet fra en som kastet en granat mot en tanks? Innenfor porten står en slik tanks. Den ble erobret av opprørerne og så snudd mot hæren den var erobret fra. Nå er den også et minnesmerke over kampen.

Kontor på balkongen i León

Mens Sonja er på jobb innreder jeg kontor i andreetasjen på Hotel Los Balcones. Der er det luftig og god nettforbindelse - og slik blir det god flyt i arbeidet. Av og til lander en due på rekkverket eller opp i vifta som henger i taket. En og annen ansatt rusler forbi, men i det store og hele er det et stille sted. Når sola har gått runden sin den dagen og nærmer seg horisonten, forandrer fargene seg og en kan legge arbeidet til side.

Undervisning i León

I år som tidligere er vi engasjert i undervisning for Kulturstudier i León. Sonja er første ute, jeg skal ha min økt i mars. Antallet studenter er lavere i år enn tidligere, men det gjør at det er lettere å få kontakt med alle. Jeg gleder meg iallfall til det blir min tur. Sonja var tidlig i gang. Halv åtte var hun i gang i klasserommet på Protocolo - 10 minutters gange fra hotellet. Dette er en gammel bygning i kolonistil der rommene ligger rundt en stor patio. Huset er modernisert, her er det både aircondition og prosjektorer. Jeg lurte meg fram til døra og knipset et bildet av den engasjerte læreren.

Undervisninga varer fram til kvart over elleve. Da forflytter studentene seg ut til stranda hvor det er lunsj og seminarer.

Helstekt fisk

Oppe i Estelí selges det fisk, men vi er skeptiske. Damen som selger kommer forbi om morgenen med en isboks på den ene skuldra og roper "reker, fisk!" Av og til kommer det folk ut og kjøper. Vi venter heller til vi kommer til León og får mulighet til å kjøpte fersk fisk på stranda.
Vi var nylig på Barca de Oro på Las Peñitas og bestilte helstekt rød snapper i jalapeño-saus. Den er jo full av bein, men når en får den servert på denne måten, er det problemløst å spise den. Og for noen flotte omgivelser! Oppe på altanen svaler vinden, og en ser bukta fylles med vann når floa kommer.

Hammerhai

Den største opplevelsen under vann på Little Corn var da vi dykket for å se etter hammerhai. Dive Master Cole, ei sprek amerikansk jente, visste akkurat hvor den var og briefet oss seks som skulle være med om hvordan vi skulle te oss, og det gikk akkurat som hun hadde beregnet. Vi kastet anker og samlet oss på 15 meters dyp. Deretter svømte vi til en åpen sandslette på 18 meters dyp, og satte oss på kne i en sirkel med ansiktene utover for å holde utkikk. Ingenting skjedde. Cole gav tegn, og vi svømte videre til neste slette og inntok samme formasjon. Sikten var 7-10 meter, ikke altfor bra. Vanntemperaturen ca 27 grader, litt kaldere enn normalt, og under slike forhold trekker hammerhaien inn mot land.


Plutselig kunne vi se en svart skygge akkurat i synsranden. Den første hammerhaien var kommet for å inspisere. Snart kom en til. Det var en fantastisk opplevelse selv om vi bare så silhuetten av fisken med den merkelige formen. Så ble det stille. Vi forflyttet oss en tredje gang og gjentok prosedyren. Og der var de igjen, to stykker og mye nærmere! Haien så kjempestor ut, men Cole anslo lengden til fem fot, halvannen meter.

I ettertid fikk vi høre at det har vært folk med over 100 dykk på Little Corn som ikke har sett hammerhai selv om de spesielt var på jakt etter den. Og jeg fikk se fire stykker på mitt fjerde dykk der ute. Snakk om flaks!

Det var dypt til å fotografere med mitt kamera. så jeg låner et bilde fra nettet som viser omtrent hva vi så. Vinkelen var mer fra siden fordi haiene svømte i ring rundt oss for å se hvem det var som satt på bunnen og boblet.

Sonja tar dykkerkurs

For en tid tilbake fikk Sonja et dykkerkurs i gave hos meg, men så blandet livet seg borti sakene, og kurset måtte avlyses. I stedet fikk jeg et oppfriskningskurs og PADI sertifikat hos Dykkersport i Trondheim slik at jeg kunne hoppe i haet hvor det skulle være.

Men endelig kom tida for Sonjas kurs. Dagen etter jeg landet i Managua, satte vi kursen mot Little Corn Island. Der var det reservert plass på et dykkersenter og Sonja startet fluksens med lesing og videotitting. Og det var som for Ola fra Sandefjord: Det gikk på engelsk og norsk, engelsk og norsk. I tillegg var instruktøren fra Spania, så det var mange språk som møttes. Læreren og studenten var begge temperamentsfulle, så det gikk noen runder før de fant tonen, men da var alt bare fryd og gammen. Den teoretiske eksamenen ble gjort på fortauskanten.

Snart var hun i vannet og tredje dagen kunne vi dykke vi sammen for første gang. Det var en kjempeflott opplevelse. Først ut i båt et kvarters tid, deretter ned på ca 12 meter.

Dykket varte nesten en time, og Sonja  var virkelig som fisken i vannet - og  kanskje vel så godt teoretisk skolert. Hva vet vel en gulfinnet snapper om tre minutters sikerhetsstopp på fem meters dyp?

Sånn gjækk no dagan

Det beste på Lillecorn er stillheten, ingen musikk, biler, tuting, gjøing - helt fritt for bråk. Vi bodde i Casita 50 og ruslet etter soloppgang bort til hovedhuset som lå på en høyde ut mot havet. Nedenfor rullet bølgene inn, vinden suste - og lufta var frisk etter regnet om natta.  Snart stod varmt kokosbrød på bordet sammen med frisk frukt og honning - og et digert krus svart kaffe. Slik kan man også begynne dagen.

Hvor kommer hundene når de dør?

Jeg tror at de kommer til Little Corn Island. Ikke det at det er så mange der, men den øya må være hundeparadiset. De rusler rolig omkring, det er ingen gneldring eller slåssing. Når en setter seg kommer det alltid en slengende for å holde en med selskap, kanskje kan det vanke en matbit. Langs den meterbrede hovedgata på øya er det mange skyggefulle trær, og når det blir for varmt, er det bare å velte seg ned på betongen - det vil si midt i gata på den bilfrie øya - eller vasse litt i fjæra for å avkjøle seg. Her er det herlig å være hund.

Little Corn Island

Et stykke ut i havet på Atlanterhavssida av Nicaragua ligger Little Corn Island. For å komme dit tar man fl i en time, går så om bord i en åpen båt med 400hk og etter en halvtime i stor fart og med mange og lange hopp over bølgene, legger man til kai på Little Corn. Vi kom dit onsdags morgen, lastet bagasjen opp på ei trillebår og ruslet på den meterbreide betongveien til Casa Iguana, "de dyreste skurene på øya" som han sa, en nordmann vi møtte der ute.

Sonja tok dykkerkurs, jeg leste, jobbet og dykket litt. På 18 meters dyp var temperaturen fremdeles 27 grader! Om kveldene ruslet vi rundt, så litt på månen, spiste fisk og drakk vin. Det var en ypperlig måte å kvitte seg med jetlag på.

Las Mercedes

Om kvelden den 15. februar 2011 var jeg igjen tilbake i Nicaragua. På flyplassen stod Sonja og ventet, ferdig akklimatisert og fri for jetlag. Ved bagasjeutleveringen stod en representant for Hotel Las Mercedes. Han tok de 27 kiloene med gaver og bøker og geleidet oss til bilen som stod utenfor. Turen til hotellet er ganske kort. Det ligger på den andre sida av gata, knapt 100 meter å gå. Der var rommet ferdig nedkjølt til behagelige 24 grader. Ute var det varmt og fuktig, og da er 24 grader ganske kaldt.

Hotel Las Mercedes er vårt stamhotell i Managua. Det ligger sentralt til for ankomst og avreise. Servicen er upåklagelig og  maten er bra. Rommene ligger som små hytter på hver side av gangveier som stråler ut fra utgansdøra fra resepsjonen. Rundt hotellet er det mye grønt, og til å ligge så nær flyplassen ogen seksfelts hovedvei er det utrolig stille.  Etter hvert har jeg bodd der nok mange ganger til å få et gullkort, men poengopptjeningen går så sakte at det blir lenge til en gratis natt.