Tom for gass

Middagen var akkurat nesten ferdig, da det hørtes et lite "poff" fra gasskomfyren. Vi hadde ventet at gassen skulle ta slutt, men siden flasken hadde vist seg å være usedvanlig drøy, hadde bevisstheten om en nesten tom beholder blitt stadig mer svekket. Men så var det slutt.  Siden middagen var ferdig, var det ikke farlig, men hva med kaffen etter middag? Og det gode følget den alltid har - en liten rom? Hele ettermiddagssritualet stod i fare.

Jeg gikk til naboen som driver en kiosk, pulperia,  for å spørre om hjelp. der fikk jeg et telefonnummer til gassleverandøren. Beskjeden var enkel: "Stengt etter 1800, leverer fra 0600 i morgen tidlig". Men hva med ettermiddagskaffen?

Jeg satset på naboen igjen, og noen sekunder etter at jeg troppet opp i kiosken med to espressokanner, stod jeg på et sparsommelig utstyrt kjøkken med jordgulv, men med gasskomfyr. Mens trykket bygde seg opp i espressokannen for så å presse kokende vann gjennom et trekvarttom tykt kaffelag med fantastisk god kaffe som resultat, forhørte jeg meg om detaljene i gassalget i Estelí. Datteren i huset forklarte, men skar over den gordiske knuten ved å tilby seg å bli med for å kjøpe gass, og straks var vi på vei etter at velduftende nicaraguansk kaffe var levert i vårt hus.

Gassutsalget var et kvartal unna. En familie hadde agentur med bakrommet fullt av gassflasker. Jeg betalte 275 cordobas, og fikk en ny flaske. Den tomme ble returnert. Naboens datter ble med inn for å koble til. Det var sikrere slik, mente hun. Dermed var alt normalt.