Værfast på kysten

Vi skulle egentlig ha vært på vei sørover, men dårlig vær hindrer avreisen. Regntida har satt inn, og beste mulighet er onsdag. Da skal vi med en åpen båt med 200hk fra Bluefields ned til San Juan del Norte, så langs San Juan-elva til El Castillo, hvor det blir overnatting. Dette er litt utenfor allfarvei, så det er spennende. I går kom vi søkkvåte hjem etter å ha besøkt Rama Cay, ei lita øy i lagunen der det bor en liten gruppe indianere. Totalt er det bare 1000 av dem.

GeoTagged, [N12.01140, E83.76442]

Palo de mayo i Bluefields.

GeoTagged, [N12.01140, E83.76442]

Litt før halv tre startet trommene, og snart kom danserne og et par timer senere kokte det i gatene. Festen var i gang, bydel konkurrerte mot bydel i hoftevrikking og rumperisting. Erotikken ble etter hvert tydeligere når damene skulle friste. Til slutt endte alt opp i parken hvor det var flere timer konsert og oppvisning. Og det hele fortsetter på søndag.

Lokalbussen

Jeg har mange ganger latt meg imponere at kollektivtransporttilbudet her borte. Det går alltid en buss, og når den går, er det en billig buss. Inne i Estelí reiser vi for 75 øre, to timers reise til Managua koster 10-15 kroner avhengig av om det er ekspress eller ikke. Ute på landet er bussen like viktig. Folk skal hit eller dit, dyr likeså, kanskje er det en sekk mais som må inn til byen, eller en eske med klær som skal utover til familien. Det går alltid en buss.

Kaffe

Jeg kommer til å savne nicaraguansk kaffe når jeg kommer hjem. Morgenritualet her borte består blant annen i å koke en kannen espressokaffe og morgen. Den kraftige, gode smaken nytes under morgensola på takterrassen. Siden vi er i murmalernes by, er det ikke mer enn rett og rimelig at kaffereklame har form av murmalerier.

Reklamen for Café Toro er flere meter høyt, og med de sterke, klare fargene lyser den opp i gata. Dette merket er veldig populært, men det er ikke mitt merke. Jeg foretrekke Segovia eller allerhelst kaffe dyrket og laget i Tisey.

Frodig dame

I Parque Central sitter en frodig dame og byr på alt hun har. Hun er ferm og god og rund. Mange kaster et blikk på henne når de går forbi, enkelte trekker litt på smilebåndet og tenker sitt. Kvinnen er helt på siden av de idealene som dominerer i dag, likevel er det noe sunt, uredd og livskraftig ved henne.

Streik!

De siste dagene har en gruppe ansatte fra Universidad Católica del Trópico Seco vært i konflikt med arbeidsgiveren og har holdt demonstrasjoner rundt i byen. De krever rett til arbeid og at en gjenstridig rektor skal gå av.
 I Norge er slike ytringsformer mest vanlig 1. mai, men også ved spesielle anledninger kan man få en løpeseddel i handa mens folk roper taktfast under paroler. Esteli er rolig, men fra tid til annen ser en ytringer som disse. Jeg har aldri sett håndgemeng eller uroligheter her oppe, men i Managua kan de går hardt for seg når representanter for de ulike preisdentkadidatene treffer hverandre.

Tomater!

"Tomater, billige tomater!" gjallet det gjennom Calle Central. En gutt på 12-13 år hadde slått seg ned utenfor supermarkedet for å kapre kunder som skulle dit. Han kom med tomat på en spesialtbygd trehjulssykkel. Vogna var full av tomater, stemmen klar og tydelig og bismeren han klar slik at han fort kunne veie opp et eller to pund. Gata er full av selgere. Rundt disse passerer fotgjengere, syklistere og sjåfører i sine biler. Alle tar hensyn til alle, så selv om det er mye ropng og tuting, er det egentlig fred og fordragelighett.

Besøk

Jeg holdt på og vasket ute i gangen, da jeg ble var en skygge under døra. Her er det ikke dørstokker i dørkarmene, så normalt er det en centimeter frigang som gir tilgang til huset for dem som er lave nok. Skyggen var en svær kakerlakk som var i ferd med å søke ly for regnet utendørs. Det fikk et mørkt heim, for å si det slik.

Paddeflat

Jeg visste at paddeflat betød "flat som en padde"; men hva flat som en padde egentlig visste jeg ikke før jeg kommer over denne svære padda (brosteinen er ca 20 cm lang) som ikke hadde rukket å komme over veien før den kom under et bilhjul.

Bildet viser eksakt hva "paddeflat" betyr.

Puslespill

Puslespill kan være vanskelige. Særlig gjelder dette når bitene er like som når en har flere hundre biter med blå himmel eller hvit vegg. Jeg kom tl å tenke på dette jeg syklet forbi et veiearbeidsområde. Etter at brosteinen var lagt og midtstrpa malt, måtte selvfølgelig det hele tas opp igjen. Da det skulle på plass var alle bitene like, og han som la ned steiene orket åpenbart ikke å sortere dem slik at den gule stripa ble hel igjen. Da jeg syklet kunne jeg følge en sammenhengende linje, deretter ble gulfarget noen mer spredt før den samlet seg i en linje igjen. Det var flere slike puslespill bortover veien, så jeg regner med at arbeidere heller ville bli ferdige enn å få alt på plass slik det var før.

Vever

På en sykkeltur ble vi plutselig oppmerksomme på noen store dråpeformede konstruksjoner som hang i de tynneste greinene på enkelte trær. Dette er reiret til veverfuglen. Hannen samler inn strå, og med stor nøyaktighet fletter han disse inn i hverandre. Første en tynn tråd, deretter utvides konstruksjonen slik at det blir plass til et reir inni, og så avsluttes det hele. Deretter drar han, som er kledd i gult og svart,  ut på frierfot, og damene kommer for å inspisere. Dersom tilbudet ikke blir akseptert, er det bare å fortsette arbeidet, og så dra ut på ny leting. Til slutt kommer det en som lar seg imponere, og da går naturen sin gang.

En voksen og to høner, takk.

Vi satt borte på busstasjonen og ventet på at bussen skulle gå. En annen passasjer kom gående med to høner under armen, den ene av keramikk, den andre lys levende. Begge ble lagt på benken da hun gikk for å kjøpe billetter. Keramikkhøna sa ingenting, men de andre klukket litt og sprellet med beina som var knytt sammen med hyssing. Hun kom seg ingen vei for egen maskin, men da vi gikk av bussen i Managua, kikket hun seg nysgjerrig rundt fra armkroken til eieren. Keramikkhøna gjorde fremdeles ingenting.

Resirkulering

Gjenbruk er lurt, og slikt ser vi mye av her borte. Noen ganger er jeg litt overrasket over kreativiteten, som da jeg kom over denne rennesteinen som var løftet opp fra grøfta og plassert inntil en husvegg slik at den kunne brukes som sofa. Her kan hvem som helst hvile seg, ser det ut til. Ikke dumt, men hardt en viss plass etter hvert, kan jeg tenke meg. 

La Quinta igjen

Vi har vært en tur i La Quinta igjen. Siste gang vi var der, tok vi nye bilder, og da de var ferdig fra fotobutikken, la en søndagstur på sykkel dit opp. Da vi kom, møtte vi bestemor Isidre i sin fineste stas, hun hadde nemlig 70-årsdag samme dag, og på kjøkkenet stod middagen og surret i påvente av at familien skulle komme. Vi fikk en trist melding også, og den kom opp da de så gjennom bildene. Hun som står i blå klær bak Isidre i den forrige reportasjen, hadde plutselig blitt syk og dødd. Å se henne igjen på bilder så kort tid etter var sterkt for de som var kommet på bursdagen.

Det ble sang og prat før vi ble invitert på middag, som takket høflig nei til.

 Planen er nå at familien vi er blitt kjent med skal få møblene vi har kjøpt og som blir igjen etter oss. I rommet der vi satt og pratet, var det kun en sofa og et skap, ellers ingenting. Det eneste tegnet på litt velstand er at golvet er av betong.

T-skjorter

Vi er så vidt begynt med å sule opp, og nylig inviterte vi naboungene inn for å gi dem en gave slik at de skulle ha et lite minne om de to raringene som bodde i det store huset som av og til åpnet seg for lek og moro. Anders skaffet meg t-skjorter med det norske flagget på, og under en liten "høytidelighet" fikk de gaven, som umiddelbart ble tatt i bruk. Da Lexania, som er den største av dem, kom hjem, syntes tanten at skjorten var så fin at Lexania måtte gi den fra seg. Hun har nå fått en ny.

Politi

Politiet er ikke så populært her, av mange grunner. Noen beskylder dem for korrupsjon, mens andre ergrer seg grenseløst over at de prøver å opprettholde lov og orden. Ute på kysten er det mye handel med kokain, som kommer fra Colombia og som skal videre nordover. Dette gir enorm fortjeneste, men siden det er illegalt, er det naturlig at politiet gjør stor innsats for å stoppe dette. Det er nesten ikke en dag uten at avisene skriver om narkotikasmugling. Bildet til høyre er fra La Prensa.

Rød snapper

Dersom restauranten ligger ved havet og har rød snapper, pargo rojo, på menyen, er det førstevalget. Mens den første pilsen nytes for å justere væskebalansen, helsteikes fisken ute på kjøkkenet og snart siver den deilige lukten ut på terrassen der vi sitter og kikker mellom karibiske palmer ned havet der vi akkurat har latt deilig badevann plaske om leggene.

Snart kommer fisken, kritthvit, den løsner lett fra beinet og så er det bare å nyte nok en god middag. Den andre pilsen står allerede og dugger ved siden av.

Rød jord

Fargene på nordkysten er helt forskjellig fra de vi ser her. Folk er mørkere i huden, mange har afrikanske trekk, husene er malt i pastellfarger, og jorda er rød.

Siden iPhonen er utstyrt med Hipstamatic, kan en få fram litt ekstra effekter slik som på dette bildet. 

Skoleuniform

En måte å viske ut skillet mellom fattig og rik på, er å bruke skoleuniformer. Ifølge Wikipedia er slike uniformer i bruk på 25 prosent av alle skolene i verden, og sannslynligvis er de mer utbredt i fattige land. Når forskjellene viskes ut, blir merkehysteriet borte, og den delen av mobbingen som er knyttet til at barn har feil farge på klræne, gal type klær eller gale merker, blir borte. Skoleuniform brukes her i Nicaragua, og slik mildnes nok motsetningene litt her. En interessant undersøkelse ville være å sjekke i hvilke land og hvorfor uniformene har forsvunnet. Hypotesen min er at ønsket om å komme bort fra uniformeringen er knyttet til at befolkningen når et visst velstandsnivå og faktisk ønsker å vise at det står bra til. Jeg synes de er fine, barna, der de ruler til og fra skolen i hvit skjorte og blått skjørt eller blå bukse.

Flyging i Nicaragua

Det meste i Nicaragua skjer med et visst prutningsmonn. Mens kontrollen på internasjonal flyging er streng, er den innenlandske transporten litt mer liberal. Det er egentlig påkrevd med pass for utlendinger når en skal ut og fly, men vi har slippet unna ved å vise bankkortet, som ikke har samme status her som i Norge. Vannflasker og annen drikke settes på et bord og går ikke gjennom skanneren når bagasjen skal gjennomlyses. Flaska hentes etterpå. For å ha kontroll på vekta, veies passasjerene også, og dersom flyet blir for tungt, eller skjevt lastet, kastes bagasje av, vår kom ikke før et par dager etter til Bilwi. I Bilwi ble bagasjen lastet av ute på flyplassen, så en måtte selv dra med seg det en hadde. På returen fløy vi med et lite Cessnafly med 9 passasjerseter. Her var det ikke skillevegger mellom cabin og cockpit, så det var som å reise på Widerøe i gamle dager. Det var lett å lese av instrumentene og vi fikk se landingen fra første benk.

Barnehagebesøk i Bilwi

Under oppholdet i Puerto Cabezas, eller Bilwi, som det heter på det lokale språket, var vi på besøk på en barnehage for å dele ut leker. Barnehagen vi kom til trengte alt, tror jeg. Inne i huset som skulle romme rundt 30 barn på 30 kvadrameter, var det jordgolv, mørkt og varmt. To smale bord var bygd som faste deler av rommet, det ene langs veggen, det andre midt på, og det var så høyt fra sittebenken og opp til bordet, at barna måtte stå hvis de skulle leke der. Enkelt sagt var det bedre å være ute. Avdelingen for de større barna var bedre. Den var inne på skolen, men de hadde ikke mange leker der heller. Sonja hadde kjøpt, Lego, tegnesaker og dyr, og jubelen var stor da dette ble delt i to og fordelt på avdelingene. Til takk fikk vi Fader Jakob på miskito.

CIDCA

Centro para la Investigación y Documentación de la Costa Atlántica, CIDCA, ligger i Puerto Cabezas. Det er et forsknings- og dokumentasjonssenter med spesielt fokus på minoritetetsgruppene på nordkyster. VI ble vist rundt i biblioteket, og fikk anledning til å kjøpe grammatikker på miskito og sumu, greie framstillinger av språk som på mange måter avviker fra norsk, men de er nok lærbare likevel. Jeg er allerede over halvveis i miskitoboka. Hvis jeg en gang skulle få muligheten til å sitte et sted og skrive, måtte det være her.

BICU

Bluefields Indian & Caribbean University, BICU,  har en avdeling i Puerto Cabezas, og vi var på besøk der. Hovedbygningen var stor og med søyler i inngangspartiet. Aministrasjonsbygningen var noe mer beskjeden. En slitt trapp ledet opp til andre etasje.
Jeg var mest tilskuer da Sonja og Leana ble informert om førskolelærerutdanningen. Det som var mest interessant for meg var forholdet til minoritetsspråket miskitu som brukes i dagliglivet, men som nesten ikke har noen plass på universitetet som undervisningsspråk eller fag. Dekanus var miskito selv, uten at det så ut til å ha noen effekt.

Presidentkandidat

Sandinistene og Ortega (eller omvendt) ser ut til å dominere det meste av valgkamp her borte. Overalt ser en rosa plakater med Ortegas smilende ansikt og handa løftet mot en bedre framtid. De andre kandidatene vises ikke så mye, og da jeg var i Puerto Cabezas så jeg for første gang et kampanjesenter for Arnoldo Alemán, som var president her fra 1997 til 2002. Etter at perioden hans var over, ble han anklaget for korrupsjon og dømt til 20 års fengsel. På en liste over de mest korrupte politikere i verden havnet han på 9. plass etter å ha ranet statskassen for 100 millioner dollar. Av helsemessige grunner ble fengselsstraffen gjort om til husarrest. I 2009 var han igjen en fri mann idet Høyesterett omgjorde dommen. Alt peker mot at det er inngått avtaler med Ortega. Og nå er Alemán kandidat igjen, og i Puerto Cabezas driver de aktiv kampanje for ham.

De kommuneansatte sier tydelig fra om hvem som er deres kandidat: Ortega.

NRK i Nicaragua

Jeg betaler NRK-lisensen med glede, og er svært glad for alle digitale ressurser jeg får tilgang til her borte. Radioprogrammer kommer på direkten eller som podcast. Det samme gjelder TV. Her er skjermen som ble vist da Melodi Grand Prix gikk. Ellers klikker jeg meg hit.

Søppel

Jeg må gjerne bli tatt for å være fordomsfull, men min påstand er at nicaraguanere ikke har samme forhold til søppel som vi har. Her kastes villig vekk flasker, papir og skitt og lort i gata til tross for at myndighetene prøver å endre folks holdninger. Vi gikk langs ei større gate i Puerto Cabezas, og plutselig dukker det opp en skikkelig illeluktende søppelhaug. Et par hundre meter unna, på torget, står et svært oppslag hvor det bes om at alle bidrar til å holde byen rein ved å kaste søppel i søppelboksene.  Vel nok kan leseferdighetene være så som så, men dette er da helt unødvendig. Og at ingen føler ubehag ved å ha all skitten så nært innpå livet. Det er gaske billig å gjøre noe med det, skulle en tro.

Slå seg ned her?

Jeg driver jo og kikker på et halvferdig hus i Estelí, men etter å ha besøkt Puerto Cabezas, fant jeg den byen ike attraktivt. En sjåfør fortale meg at for $50000 kunne en bygge et alle tiders moderne hus i byen. Det selges jo også hus. Dette tilbudet pekte mot en ikke så velholdt bolig i nærheten av en sump, og dermed ikke så attraktivt lenger selv om det var grønt og fint. 

Puerto Cabezas

Vi hadde hørt at dette var et kjedelig sted, men dro tilbake med det stikk motsatte inntrykk. Byen, som har ca 50000 innbyggere, har et universitet, et senter for minoriter, det ligger ved havet, arkitekturen forskjellig, fargebruken annerledes, befolkningen er blandet og musikken bra. I tillegg er stemningen forskjellig fra hva en finner i det spansktalende Nicaragua. Det er to fylker ut mot Atlanterhavskysten, begge har en spesiell status innenfor konstitusjonen, det er også markert på den blå bygningen under. Herfra er det ganske langt til Managua, hadde jeg inntrykk av, selv om flyturen varte bare en time.

Det evige spørsmål

Han stod og malte med hvit maling på en rød mur. Resultatet av forsiktige penselstrøk var det evige spørsmål "que" - eller som vi sier på Helgeland hvor ortografien er litt forskjellig fra Nicaragua: "Ke".

Gjenbruk

Så dro vi en tur til Puerto Cabezas på nordkysten. Flyselskapet La Costeña - "Kystværingen" - fraktet oss i et nytt fly. Vi har fløyet med dem før, men da til Bluefields og Corn Island. Dette er et lite selskap, og liberalt i sine prosedyrer, ser det ut til. Bagasjen sjekkes inn, passasjerene veies, deretter betales flyplassavgift for håndbagasjen gjennomlyses. Hvis en har e flaske vann i handa, er det greit. Du får den igjen etter kontrollen. En gang vi reiste, manglet vi identifikasjon. De godtok bankkortet, som ellers ikke har noen offisiell status her borte.  Alt er litt kulere med La Costeña. Ombordstigningskortene er store laminerte papplater. De er så solide at de sikkert varer i mange år. Dermed kan man spare litt penger og samtidig vise økologisk bevissthet. Setene på flyet er ikke så store, og når den største karen på nordkysten tar plass ved siden av, blir det direkte trangt, men turen tar bare en time.

Prioriteringer

Når en har lite å rutte med, er det de minst nødvendige tingene en forsaker først. I barnehagene er det viktigst å ha et sted å være, sikre at det er voksne til stede og at barna får mat i løpet  av dagen. Hvis det så er tomt i kassen, blir barna uten leker, lekeplass, tegnesaker, bøker og alt som en forbinder med en barnehage. Desto større er gleden når det plutselig dukker opp noen med store plastposer som deler ut leker og tegnesaker. Vi har observert at leker blir så godt verdsatt at de plasseres på øverste hylle  eller låses inne, og da er det jo ingen vits i å ha leker. Når Sonja og Leana deler ut leker, understreker der derfor så sterkt de kan at dette skal brukes, det skal ikke gjemmes eller tas med hjem verken av barna eller av de ansatte. 

Sko!

Vi har et prosjekt gående der målet er å skaffe sko til barnehagebarn. Sonja har vært ute i flere barnehager med en papirrull for laget omriss av føttene på barna. Deretter gjaldt det å lete opp skobutikker som solgte crocks for en billig penge og å finne rette nummer. Og billig er det. Skoene koster mellom 8 og 15 kroner paret og finnes i alle slags farger. I tillegg vanker det leker og tegnesaker. Stemningen gikk rett i taket da vi dro til den første barnehagen med en sekk full av sko. Noen skoløse jenter fa nabologet kom også og noen minutter etterpå var det på vei hjemover med fargerike sko på beina.