Genmanipulert tomat?

Av og til dukker det opp ting som hadde stukket seg bort bakerst i kjøleskapet. Slik også i dag. I en pose lå den en halv rød paprika og en tomat. Den første hadde gått fullstendig i oppløsning og luktet ikke godt. Tomaten var like fin som da den ble kjøpt, og det er kanskje 10 dager siden.  Dette er altså en tomat der arvestoffene er endret slik at den ikke råtner. Slik mat er ikke lov å selge i Norge. Det ser ut til at det fremdeles er usikkerhet om hvor bra slikt er for helsa. Men her selges den. Her er en artikkel fra Dagbladet om dette.

Nyttige rester

Man trenger hjepemidler for å holde det rent. Tørkeruller er kjempedyre, kopptuer finnes nesten ikke å oppdrive, så slike hadde vi med fra Norge. Her en dag hadde jeg imidlertid flaks. På en butikk hvor de selger tøy i metervare, lå det en stabel med filler av hvitt bomullstøy. Prisen var litt over 12-13 kroner kiloen, langt billigere enn hva en tørkerull koster. Dermed er vi sikret billige kopptuer framover. Istedenfor at de skulle kastes der de syr klær, tas de med et trinn videre og gjør nytte for seg i husholdningen.

Potensiell leieboer

Plutselig fikk vi besøk på kjøkkenet. EI lita due syntes været var for dårlig og kom seg gjennom den grove nettingen over den åpne delen av kjøkkenet. Panikk hadde hun ikke, hun gikk rundt og spankulerte og tok sin nye bolig i øyensyn. Vi ville helst ikke ha leieboere, men den trengte ikke hjelp for å komme seg ut. Returen gikk samme veien, men den ble sittene utenfor og kikke inn. Ergerlig at dette fine stedet allerede var opptatt.

Du vet at det er dårlig vær når ...

...  han river malingen av veggene. Det gikk hardt for seg forrige natt. Det smalt og braket, bølgeblikkplatene vibrerte i vinden, regnet dundret ned, så det var ei spesiell natt. Da vi gjorde befaring om morgenen viste det seg at deler det som beskytter muren - altså ytterveggen, en slags tapet (?!), var blitt flerret av. Vi er spent på fortsettelsen.

Drypp drypp

Det er lett å starte med å sitere Sigbjørn Obstfelders "Regn":

En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og rådt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand, 
vi triller i sand.


Her har det pøst ned i dagesvis, og nå begynner huset å bære preg av det. Knapt et eneste rom er tørt. Regnet piskes inn gjennom vindussprossene. Takplatene er lekke så det flyter på golvet i tredje, og når golvet har sprekker, så kommer vannet ut gjennom taket i andre.Vi har bøtter og fat stående rundt, og de må stadig vekk tømmes. Vertinnen kom med en tube silikon slik at vi kunne tette, men når veggene er så våte at silikonen ikke fester seg, er det vanskelig. Trøsten er mager: Vi er langt fra de eneste som har det slik.

Butikk

Det er massevis av gateselgere her. Fra inngangsdøra på huset kan en kjøpe mat, klær, musikkinstrumenter, madrasser og gudene vet hva. De første ropene gjaller mellom murveggene før sola har stått opp. Den som tår tidligst opp er avocadoselgeren. De siste ropene høres lenge etter at det er blitt mørkt. Da er det varm mat å få kjøpt.

Så lenge det ikke er regn, er dette et fritt, men strevsomt liv. Men - man må også ha inntekter i regntida. Det er nesten hjerteskjærende å se de samme folkene gå rundt søkkvåte i dårlige regnklærog falby varene sine. Selv om sympatien for sikkert er større nå, ser det ut til at omsetningen er mindre. Det er så vidt vi hæler å stikke hode ut av døra når regndråper på størrelse med druer pisker på skrå ned.

Flom i Estelí

I fjor klaget folk over at det hadde kommet lite nedbør. I år mener alle er det er kommet alt for mye. "Slik ha det ikke vært siden orkanen Mitch herjet i 1998", sier mange. Det kontinuerlige regnet de siste ukene har ført til store problemer i mange land i Sentral-Amerika. Det er stadig reportasjer om folk som msiter hus og heim, og som må evakueres til sikre steder.
Hittil har vært skånet for skader her oppe i Estelí, men i løpet av de siste dagene har mye endret seg. Vannføringen i elva er nå så stor at den truer deler av byen. Enkelte bydeler er evakuert, veier er i ferd med å graves ut, og bruer står under vann. Dette rammer trafikken og sikkerheten til beboerne her. Skolene er stengt, det samme gjelder universitetet.
I går syklet vi en tur rundt for å se. I sørenden av byen ligger den såkalte "Jernbrua" - "Puente de Hierro". Her var elva i ferd med å vaske ut veien. Etter at den passerte under brua begynte den å grave ut en del av en sving i løpet, dermed oppstod det en en svær virvel som ytterligere satte fart i utgravningen. Snart utviklet det seg en strøm i motsatt retning av elva, og den grov seg inn mot veien. Nå drev de og fylte stein for å hindre at veien ble skåret av.

Brua som Sonja sykler over var fullstendig dekket med vann. Her var strømmen sterk, men brua ser ut til å stå imot. Den er bygd uten rekkverk slik at trestammer og annet som kommer med vannet, ikke stopper opp og danner demning. Det ville vært katastrofalt siden hele dalen oppover ville bli fylt med vann, og det ville ha vært fare for dem som bor langs kanten av elvedalen. Selvfølgelig var det en kar som skulle rett hjem etter å ha vært på bar.  Han er senere ikke funnet.

Museo de leyendas y mitos

I León ligger et museum av den litt mer spesielle typen.  Bygningens historie er spesiell. Under diktoratoren Somoza fungerte den gule murbygningen som fengsel. Minnene om dette er tatt vare på og kombinert med tradisjonelle nicaraguanske myter på en særpreget måte.

            Under omvisningen forteller guiden to historier parallelt. Den ene gjelder er knyttet til regimemotstandernes liv bak  murene, den andre er knyttet til overnaturlige skikkelser i Leóns historie. Fangelivet er vist gjennom gjenstander de brukte og gjenom malerier på murene. Den mytiske historien er vist gjennom figurer i pappmasjé.

            I det første rommet sitter en person i helfigur. Det er grunnleggeren av  museet. På den ene siden av henne står Ruben Darío, nasjonalpoeten, på den andre siden en prest som har et godt ettermæle.

            I et annet rom sitter La Gigantona og El Cabezón, "Den høye damen" og "Han med det store hodet". Hun er velkledd og illustrerer de spanske erobrerne. Han representerer de innfødte. Størrelsen på hodet illuderer at hans klokskap ikke skal undervurderes. Før jul ser en disse figurene i massevis av opptog der de er fulgt av en eller flere trommespillere.

            I samme rom kan en se torturbenkene som var i bruk av de brutale fangevokterne.

             Et annet rom står La carreta nagua – "Dødsvogna". Den blir fulgt av El perro cadejo , en skummel hund som varsler død.

            I neste rom treffer en på La taconuda, "Damen i høyhælte sko". Hun har forført, og forfører  fremdeles menn som er seint ute. Sammen med henne står "Griseheksa" - La chancha bruja – hun er på jakt etter utro menn. Treffer hun på en slik, vil han bli hardt straffet. (Etter de siste statistikkene er 770% av nicaraguanske menn utro – rekord i Latin-Amerika – så hun har mye å gjøre.)

            

Fengslet hadde sin egen vannforsyning. En stor brønn står like ved porten. Da Somozastyret ble kastet, ble fangene frigjort. Mange av dem kan fremdeles berette om livet bak murene. Ikke alle fangevokterne kan gjøre det. Mange av dem ble henrettet. Likene ble styrtet i den dype brønnen. Så ble etterfylt med stein før man tømte i betong.

Duft av nybakt brød i huset!

Da vi dro over hit, hadde vi med et kilo mel i bagasjen. Det gikk ikke mange timene før Sonja var i gang med brødbaking. Deigen hevet seg stor og rund, og da hun klarte å knekke gassteikeovnens hemmeligheter, kunne v en time seinere tar ut to nydelige brød. De var knapt ute av ovnen før skivene lå der med brunost på. Ah - deilig. Men hvor lenge var Adam i paradis. Den siste skalken gikk ned for et par dager siden, og da var det over til pan integral, som er den lokale varienten av grovbrød, dvs. det er bare en loff i forkledning.


Vi var ute på La Casita og åt grovt brød for noen dager siden. Da meldte spørsmålet seg naturlig: Hvor får de grovt mel fra? En kollega av SOnja, som er en kjenning av folkene som driver La Casita, visste svar: Fra Managua. Han tilbød seg likevel å spørre om ikke Sonja kunne få kjøpe mel på La Casita, og nå er avtalen i boks! Det første brødet ble tatt ut av ovnen i ettermiddag - herlig med syltetøy og melk! fantastisk med egen baker i huset!

Åpen kjøkkenløsning

Vi har virkelig det som kan kalles åpen kjøkkenløsning. Den innerste delen av kjøkkenet er åpen rett ut i friluft. Det har mange positive effekter, men vi ser ingen av dem når det regner, jo en kanskje: Plantene som står i denne delen av kjøkkenet blir godt vannet og de skyter i været. Vi har nettopp kuttet litt av en bananpalme.
To meter over åpningen er det satt opp et bølgeblikktak, og så lenge regnet faller rett ned, tar taket av for nedbøren, men så snart det blir litt vind, blir det vått på golvet. Det er også et heidundrende bråk når regnstyrtene setter i. Vi nesten roper til hverandre ved middagsbordet, og må bruke tegnspråk for å kommunisere på avstand. Dersom noen trenger opptak av naturlig hvitlyd, er det bare å ta kontakt. Vi har rikelig av den i 75-decibelsklassen.

Matthew er på besøk

Den tropiske stormen Matthew passerer nord for oss, dvs. på Atlanterhavssida. Vi merker ikke stort til vinden, men alt vannet den har dratt med seg har nå pøst ned i nærmere et par døgn. Gjennomsnittlig regner det som et godt tropisk regnvær, men fra tid til annen legger han Matthew inn overgearet, og da blir det vått. De fastboende sier at dette er begynnelsen på slutten. Dette er egentlig for krampetrekninger å regne, nå skal det snart begynne å gå mot tørrere og varmere tider. Og varme trengs, det er bare 21 grader, og 21 tropiske grader er langt kaldere enn 21 nordiske. Jeg går med t-skjorte og to gensere.

Frokost på terrassen

Dagen starter med et høydepunkt, soloppgang, fin bris og deilig mat på terrassen. Slik har vi hatt det i nesten et år nå. Det er flere som synes at dette er hyggelig. En rekke gribber sirkelet over taket en morgen. EN av dem slo seg ned på nærmeste stolpe og satt lenge og betraktet oss for å se hva vi hadde på maten. Da det viste seg at alt ble konsumert, dro han sin kos. Kanskje på jakt etter en nylig overkjørt hund et eller annet sted på hovedveien?

Vi har fått TV

Kanskje ikke så oppsiktsvekkende i og for seg, men det var interessant å se installasjonsprosessen. Etter besøk på Claros kontor i sentrum for å skrive kontrakt, kunne vi dra hjem og vente på installatøren. Utpå ettermiddagen dukket to mann opp, og de gikk straks i gang med å komplettere spaghettien av ledninger som krysser gata. Fra en lysstolpe 20 meter unna ble det strukket en kabel til en stolpe nær huset vårt, kabelen ble så sendt en snartur rundt rekkverket på takterrassen før den kom ned igjen og ble tredd inn gjennom vinduet. Vinduene her består av sprosser som kan åpnes og lukkes, og med en ledning mellom to slike sprosser, kan ikke vinduet lukkes helt. Det merket vi da det begynte å regne inn på soverommet og vannet rant over TV'en som står under vinduet. Det problemet er nå løst.

Kanaler? Rikelig. Grunnabonnementet har 99 ulike tilbud fra hele det spansktalende Amerika, så her er det mange muligheter til å utvikle spansken. For sikkerhets skyld kjøpte vi en DVD-spiller også. Skulle vi ønske se de siste filmene, finnes de på gata til 5 kroner stykket.

Muggel

eller "mugg" som det heter i ordbøkene, vokser godt i fuktig og varmt klima. Da vi kom tilbake til huset i Estelí fant vi muggel mange steder, og det var ikke snakk om edelråte, altså den gir som sagt svært gode produkter når modne vindruer angripes.

Hos oss hadde svarte nylonreimer på ryggsekker fått blåskjær, en skinnjakke hadde delvis skiftet farge til grønnblågrå, og til og med fyrstikkene i fyrstikkeska hadde blitt rammet der de lå innestengt i eska som igjen lå innestengt i ei skuffe. Lett hårete lå der da vi skulle fyre på gassen.

Det har vært mye regn mens vi var borte. De som bor her sier at de ikke har opplevd maken siden orkanen Mitch passerte i 1998. Dermed har det også vært stor fuktighet, og når huset har stått tomt for folk i to måneder, har det vært ypperlige vekstvilkår for sopp.

Og interessant nok språklig. Mens vi i helgelandsdialekten har verbet "å muggel", så finnes det ikke et slikt verb  ("å mugle") i verken Bokmålsordboka eller Nynorskordboka, og heller ikke adjektivet "(et) muglet (brød)". Her må ordbøkene kompletteres!

PS (21.09.10): Det som står ovenfor var en litt prematur kommentar. Innspill fra bl.a. kollega Åsta Øvregaard viser at jeg har lest ordboka for dårlig. Der heter verbet "å mygle" både på nynorsk og bokmål (at /y/ blir til /u/ på Helgeland finner man en parallell til i ordet "stygg" som i lokal form heter "stugg". Her ligger et språklig fenomen som må undersøkes nærmere). Adjektivet heter "muggen", selvsagt. Hvorfor verbet har /l/ og adjektivet /n/? Dette bør også undersøkes nærmere.

Får vi danse?

GeoTagged, [N13.08253, E86.35446]

Da vi sto med nøkkelen klar for å låse oss inn, ble vi oppdaget av ungene i nabolaget som gavmilde delte villig ut velkomstord og klemmer. Snart kom spørsmål om vi hadde sjokolade. Jeg tror de likte Kvikklunsj like godt som oss.
Ikke lenge etter ringte det på på nytt, og med sjokoladen klar åpnet vi. Utenfor stod åtte gutter i aldrende 4 til 12, noen kjente og noen ukjente, og spurte om de fikk danse for oss. Kreativt forslag når det gjaldt å bytte til seg sjokolade, tenkte vi, men siden jetlagen merktes tydelig, bad vi dem komme tilbake dagen etter.

De så gjorde, og holdt et heidundrende breakdanceshow på flisgulvet i gangen med resten av gategjengen som tilskuere gjennom gangvinduet. Rundsnurr på hodeskallen så både vondt og imponerende ut. Oppvisningen ble honorert med 10 cordobas til hver. Dermed kom spørsmålet om de fikk komme tilbake, men det gjaldt ikke penger, slik vi trodde. Guttene trengte øvingslokale, og det var mye bedre å trene i nabolaget enn å dra ned til parken i sentrum. I neste uke blir det baklengs salto i gangen, finurlige snurrer rundt på golvet, håndgåing med begge beina bak nakken og annen hopp og sprett. Vi har bestilt nytt show i slutten av november.

Tilbake i Nicaragua

GeoTagged, [N12.11940, E86.21521]

For femte gang på et år landet vi i Managua. Turen ble ekstra lang. Krøll i kommunikasjonen mellom KLM og Copa gav oss en natt på hotell i downtown Panama. da fulgte middag på Copas regning og 200 dollar hver i kompensasjon. De må tas ut i form av flybilletter, og det er OK, El Salvador og Guatemala skal besøkes snart.
Forskjellene mellom de glinsende skyskraperne i Panama City og det mer loslitte Managua er stor, men følelse av tilhørighet kjentes da vi i varmen ruslet mot bussholdeplassen og raskt kunne hoppe på en mer enn fullstappet lokalbuss hvor de som har best plass er en flokk nyklekkede kyllinger som kvitrer optimistisk i et bur. Lenger fram i bussen står en medisinpredikant og roper ut om verdien av sunt kosthold. Etterpå presser han seg med en stadig hesere stemme rundt i bussen for å selge tabletter mot magesjuke. Her lager man seg sin egen arbeidsplass.
På turen skyer det over og temperaturen faller noen grader ned mot 30-tallet. Veibanen går over fra tørr til våt. Vi forfølger et regnvær, og idet de de første regndråpene kommer inn gjennom de åpne bussvinduene og lufta begynner å lukte av regn, klatrer billettøren ut av bakdøra på bussen (i 80 km/t) og kommer ned med de to 20 kg tunge bagene våre som hadde blitt slengt opp dit idet vi hoppet på bussen. Det var ikke plass til bagasjen da, nå har noen gått av og han ville ikke bagene skulle bli våte.
Et par timer til på ståplassen med blikket festet på bagasjen, og så er vi framme/hjemme.