Livet i Estelí

Farvel Estelí!

2011-06-19T17:36:00.003-06:00

Klokka 1030 kommer Santo. Vi lemper bagene inn i bilen, klemmer alle som er kommet for å si farvel - og drar mot Norge. Nesten to år i utlandet.

Sonja og jeg har vært sammen i mye av tida her - og det har vært ei skjønn tid. Takk for at du tok meg med hit, Sonja!

Takk til alle venner i Estelí. Takk til alle jeg har møtt i Nicaragua! Dere har alle en plass i hjertet mitt.

Det siste jeg ser når jeg kjører ut av byen er skiltet som vil ønske oss velkommen når vi kommer tilbake.

Og til leserne av denne bloggen. Takk for at dere har hengt med. Etter 623 innlegg er det slutt. Så langt ligger jeg på 2279 plass på Bloggurats oversikt med46 lesere og 5497 sidehenvisninger.

Neste prosjekt for min del blir å rydde litt og så få alt mellom to permer ved hjelp av blurb.

Siste tak

2011-06-19T17:31:00.000-06:00

Etter frokost ryddet vi det siste. Folkene fra La Quinta kom for å hente det siste, naboer og venner kom for å si farvel. Mange hadde med mat. Søppelet bar vi ut på gata i påvente at søppelbilen som kommer onsdager. Plutselig satt det en kar og sorterte søpla, brukte strømper, undertøy og t-skjorter for seg, plast og metall for seg. Alle poser ble gjennomsøkt, inklusive de innhold vi helst ikke vil nevne.

Dette er en annen side av Nicaragua - det nest fattigste landet på den vestlige halvkule. Han som rensket søpla har jeg møtt tidligere. Det er en hjemløs ungdom som har banket på en og bedt om å få pusse skoene mine. Som tidligere fikk han litt mat - det som naboene nettopp hadde gitt oss, drikke og penger. Dette livet kjenner vi egentlig lite til, og vi kan reise fra det så lett som bare det.

Tirsdag 14. juni 2011 - siste frokost

2011-06-19T17:16:00.001-06:00

Uten møbler, men vi holder fast ved de gamle frokostritualene: nypresset juice, ristet brød, kaffe og te oppe på terrassen. Maten smaker fortreffelig - men jeg kjenner en liten bismak av vemod når jeg tar en siste kikk utover Estelí. Her har vi bodd siden oktober 2009. Nå er det slutt.

2011-06-19T17:09:00.000-06:00

Siste gang vi besøkte familien i La Quinta bestemte vi oss for at det meste vi eide skulle gis bort til dem. Dage før avreise, lenge før det avtalte klokkeslettet - og følger totalt ikke-nicaraguansk - ringte det på døra. Bestemor Chile ble så overveldet over alt som ble henne og familien til del, at hun holdt hendene over oss og takket høyere makter for at vi hadde blitt sendt slik at vi krysset hennes vei. Dette er andre gangen i mitt liv jeg er blitt velsignet slik. Forrige gang var på Filippinene i 1982 da en amerikansk muslim med opphav fra Uganda tok meg i handa og sa "May Allah go with you". Det var fort sagt, Chile brukte flere minutter. Deretter for alt ut i lastebilen, og siden det ikke var plass, måtte de komme tilbake neste morgen like før avreise. Vi er allerede invitert på middag neste gang vi kommer til Estelí.

Farvel, Victoria!

2011-06-19T16:56:00.000-06:00

Jeg har møtt Victoria over ganger, og en kjapp utregning tilsier at jeg har kjent hennes fuktige, kalde ytre mot håndflaten mer enn 1000 ganger i løpet av oppholdet i Estelí.

Jeg gleder meg til neste møte, Victoria.

Danser med Sonja

2011-06-19T16:49:00.000-06:00

De siste ukene har vi vært på brannstasjonen flere ganger hver uke. Der driver Frank danseskole, og gjennom hard trening og utallige repetisjoner har jeg fått litt sving på salsafoten, særlig når Sonja teller høyt og tylder 1 - 2 -3. Frank kan en utall "giras" - vendinger. Problemet er selvsagt å få den ene til å gli sømløst inn i den andre og så komme ut på rett fot og i takt. Og om ikke øving gjør en til mester, så gjør den iallfall en litt bedre. Her er vi et meget heldig 1/125-dels sekund.

Å knuse en gris

2011-06-19T16:42:00.000-06:00

Sonja ønsket seg en bursdagsgave - tilskudd til å kjøpe en stor gryte til prosjektet Barielete i León. Der har Maria omsorg for en stor gruppe barn, og kokkearbeidet ville bli lettere dersom maten kunne lages i en ordentlig stor gryte. På bursdagen sto grisen framme og ventet på tilskudd, og en av de siste dagene ble grisen tatt av dage og pengene talt opp.

Strikking

2011-06-19T16:35:00.000-06:00

Camila er barnebarnet til Sonjas kollega Leana. Hun er snart et år, og er en kvikk liten jente. Sonja har strikket henne kjole, lue og pulsvarmere, og like før vi dro kom hun for å takke for gaven.

Vi har en skapdør som er speil hele veien opp, og det var der hun likte best å stå. Hun var nemlig kjempefin! Strikking er nok ikke så vanlig i Estelí, så denne gaven var litt spesiell!

Byhesten

2011-06-19T16:29:00.001-06:00

Vi har sett den hele tida vi har bodd i Estelí. Den dukker opp på uventede steder og til de merkeligste tidspunkt, den hvite hesten. En morgen da vi spiste frokost, ruslet den forbi, og Sonja benyttet anledningen til å ta farvel med den ved å dele ut deilige brødskiver. Hesten var litt skvetten, men da den skjønte at det var vennlige personer som kom, spiste den fra handa. Deretter loffet den videre oppover gata.

Hotel Don Vito

2011-06-19T16:24:00.000-06:00

Et par kvartaler fra huset vårt ligger hotell Don Vito. Det er relativt nytt og framstår som velholdt og et hyggelig sted å bo. De fleste gjestene ser ut til å være amerikanskej misjonærer, men også nordmenn på besøk hos oss har bodd der. Utviklingen for hotellet ser ut til å være god for på relativt kort tid er det reist en fløy til. Søyler og vinduer kom på plass, vegger ble pusset og malt, og nå er hotellet dobbelt så stort som det var. Det er vel her vi kommer til å bo neste gang vi besøker Estelí.

Bursdag med piñata

2011-06-19T16:06:00.001-06:00

Spansklæreren min, Nubia, feiret bursdag, og vi ble invitert til feiring som ellers samlet venner og familie.

Den største forskjellen fra tilsvarende feiringer i Norge var for det første støynivået. En av hennes venner rigget opp to datamaskiner som inneholdet det siste av DJ-utstyr, han hadde en enormt forsterkeranlegg og svære høyttalere, så dermed var det vanskelig å både høre og snakke.

Den andre forskjellen er den obligatoriske piñataen. Det er som regel en menneskelignende figur, en meter høy, som er flyt med godterier. Den skal denges til den går i stykker og søtsakene faller ut med det resultat at gjestene kaster seg på golvet for å raske til seg så mye som mulig. Pappdukka er ofte ganske solid, så det skal skikkelig bank til før den går i stykker. Dess mer meneskelig den er, dess mer grotesk ser dette ut.

Sonja feires på FAREM, UNAN

2011-06-19T15:54:00.000-06:00

Alt har sin ende, slik var det også med Sonjas engasjement i Estelí. Det ble hvisket meg i øret at jeg burde komme opp på universitetet en formiddag, og at jeg burde ha med meg fotoapparatet. Sonja hadde fått noen motstridene beskjeder, men møtte opp i aulaen der det etter hvert ble ganske folksomt. Og så startet et flere timer langt festmøte med Sonja i sentrum.

Festmøtet, som var flere timer, ble innledet med at et mariachi-orkester viste til beste hva de kunne. Deretter fulgte taler, sang og opptredener, bidrag fra 1. til 4- årskull av studenter. Sonja ble budt opp til dans av en ung og meget korrekt danser.

Prodekanus holdt en tale hvor han understreket hvilket viktig rolle Sonja hadde hatt i kollegiet de nesten to årene hun hadde arbeidet på FAREM, om hvilke frø som var sådd og hva som kom til å utvikle seg i tiden som kommer. Jeg var meget stolt der jeg satt i salen og gjorde opptak av alt som foregikk, og klumpen i halsen var til dels stor.

Det hele sluttet med at Sonja holdt takketale og sang "Vem kan segla" oversatt til spansk. Deretter var det tusen klemmer, hilsener og gode ønsker om framtida.

Femicidio

2011-06-12T18:04:00.000-06:00

Forleden så jeg et ord i avisen som jeg ikke har sett før - femicidio - og det slo meg straks at dette er et av de ordene som bidrar til å heve bevissthetsnivået. Ordet stod i en artikkel som omtalte drap på kvinner i Nicaragua. I 2011 er det ved utgangen av mai 40 kvinner som er drept. I fjor på samme tid var antallet 20. Økningen er altså dramatisk. Noen av disse drapene har funnet sted i Estelí, og mange av de skyldige går ennå fri. Drap omtales daglig i avisene, men det er først når det brukes ord som dette, dvs. ord som peker på at det er kvinner som er ofre, at problemet framstår tydeligere.

En vanlig engelsk betegnelse på drap er "homicide, og på www.etymonline.com er opphavet til ordet forklart slik:

homicide

"the killing of another person," early 13c., from O.Fr. homicide, from L. homicidium, from homo "man" + -cidium "act of killing" (see -cide)."the The meaning "person who kills another" (late 14c.) is also from French, from L. homicida, from -cida "killer."

Betegnelsen "femicide" finnes ikke der. Wikipedia har imidlertid et oppslag for ordet, og det viser seg at det er over 200 år gammelt, laget i 1801 nettopp med betydning "the killing of a woman". Google gir 113000 terff på spansk, 464000 på engelsk, og to irrelevante på norsk.

"Machismen dreper" står det på plakaten..

Ny verdensrekord på sykkel!

2011-06-12T17:20:00.002-06:00

For noen dager siden ble det satt hastighetsrekord på sykkel her i Nicaragua. En tysker ved navn Markus Stöckl rulle ned vulkanen Cerro Negro med en fart av 164,95 km/t. Dette ble naturligvis slått opp i avisene (hvor bildet er hentet fra), og også på YouTube. Innledningen av videoen inneholder noen bilder fra León. Cerro Negro ligger like utenfor byen.

Fire statsmakter

2011-06-12T16:59:00.000-06:00

Når vi Norge snakker om den fjerde statsmakt, mener vi gjerne pressen. I Nicaragua er den fjerde statsmakt en konstitusjonell realitet. I tillegg til den dømmende, lovgivende og utøvende makt, finnes enda en, nemlig den som er knyttet til valgsystemet. Personer som sitter her har selvsagt makt, og avhengig av hvem som sitter der, vil praksis variere noe, ser det ut til. For å stemme må folk være registrert og ha et bestemt dokument. Nå nærmer det seg valg og avisene skriver om folk som har problemer med å få en "cedula"som gir dem mulighet til å stemme. Det ser ut til at det særlig er sandinistenes motstandere som har dette problemet. Folk henvender seg på det kontoret de trodde de sorterte under, men får beskjed der om at de må gå til et annet kontor og der kan man få beskjed om å gå til et tredje. På denne måten kan velgere bli holdt utenfor valgprosessen selv om de legger stor innsats i å få være med. Det er ikke alle som er enige i at den fjerde statsmakten forsterker demokratiet, slik skiltet til venstre sier.

Olsen

2011-06-12T14:40:00.000-06:00

Kortspillet Olsen er enkelt. Det gjelder å bli kvitt kortene en har på handa fortest mulig. En må følge sort eller kortverdi. Åtteren er imidlertid et spesielt kort, men den på handa kan man velge hvilken sort nestemann skal legge ut. Hadde live bare vært like enkelt! Når en kom en vanskelig situasjon, kunne en bare spille ut en åtter og velge en ny retning for livet. Jeg fant to åttere i en rennestein en dag. Kanskje var det som var heldig og hadde muligheten til å velge en ny framtid, men så valgte litt dumt første gangen, og så ombestemte seg?

Prosjekt crocs

2011-06-12T14:33:00.000-06:00

Jeg ba kollegene på jobben om penger for å trykke opp noen bøker som skulle deles ut til ansatte på barnehagene. Byråkratiet rundt dette var litt vanskelig, så prosjektet ble omgjort. Det er regntid, og da er det kjedelig å ødelegge kanskje det eneste skoparet en har i gjørma i barnehagen. Crocs er en type sko som tåler vann og søle, så det ble løsningen.

Jeg hadde cirka 3000 kroner til disposisjon, og gjennom besøk i alle byens skobutikker lyktes det meg å samle sammen 200 par sko i alle størrelser fra 23 til 38, noen ansatte ba nemlig også om å få sko. For å være sikker på at alle fikk, måtte barnehagene besøkes på forhånd slik at jeg fikk skostørrelsen til hvert enkelt barn - og barnets kjønn (gutter vil ikke haa rosa sko). Det var et enormt puslespill, men det gikk opp til slutt. Og så mange glade blikk og gode klemmer jeg fikk!

Først til mølla …

2011-06-12T14:24:00.000-06:00

En vanlig aktivitet om morgenen er en kjapp tur til mølla for å male maisen som skal brukes til tortillaen. Ut med ei bøtte fersk mais, vente noen minutter, og så hjem med ei bøtte malt mais. Først til mølla, så frokost.

Mobilhjem

2011-06-12T14:21:00.000-06:00

Skal man bo, trenger man et husvære. Det fleste bygger seg hus, her i Estelí er det aller meste laget i betong. Ved den sørlige innfarten til byen står en annen type hus. En par kontainere er koblet sammen og tjener som både bolig og business. Det en trenger når en skal sette opp vegger eller lage vinduer og dører, er et sveiseapparat og en skjærebrenner.

En liten sjekk på nettet viser at denne måten å lage hus på slett ikke er uvanlig. Hva sier norske bygningsråd til dette?

Chocopiña

2011-06-12T14:14:00.000-06:00

Ungene liker is, men den er vanskelig å lage selv. Da er chocobanana og chocopiña et alternativ. Man rensker frukten. Bananene brukes som de er, ananasen skjæres i mindre stykker. På butikken får man kjøpt ispinner av tre. Disse stikkes inn i frukten som så legges i fryseren i kjøleskapet. Da er alt stivfrosset. Så tar man fram sjokoladepulveret man kjøpte samtidig med ispinnene, heller i litt vann, og har klar en sjokoladegrøt som den frosne frukten skal dyppes i. De legges på en rist slik at overflødig sjokolade drypper av, dypper en gang til hvis det er mer av blandingen igje. Så på rist og i kjøleskapet, og vips så har man iskald fruktis. Alt dette har Lexiana lært oss.

Bakere på besøk

2011-06-12T14:06:00.001-06:00

Vi har igjen hatt besøk av ungene i nabolaget. Bolledeigen stod klar de de kom, og pakken med kokosmakronblanding fra Norge likeså. Så gikk vi gang med å elte og kna og forme runde boller. Deigen var klebrig så det måtte atskillig med mel til for å få den slik vi ønsket. Ungene, som neppe hadde gjort dette siden de var hos sist, var ganske rådville med store klumper av klebrig masse på hendene, så hver og en måtte skrapes ren flere ganger.

Bollene og makronene kom ut av steikeovnen sammen med en herlig aroma, og vi spiste og koste oss med ost og syltetøy. Deretter ble restene fordelt og ungene sprang hjem med nybakte, varme boller.

Ryktene går ennå om hvor gode boller vi laget den kvelden.

Miljøvennlig grill

2011-06-12T14:00:00.000-06:00

Denne grillen stod utstilt oppe på universitetet. En gruppe studenter hadde laget en solgrill. Etter nøyaktige matematiske beregninger hadde de skisser klar til en grill der solstrålene sendes inn mot det punktet der maten er plassert. Jeg fikk ikke se den i praksis, men ettersom selve solfanger er et par kvadratmeter stor, må det bli bra med varme (Jeg brukte et lite lommelyktglass for å svi vinkork da jeg liten, og det glasset var bare 5cm i diameter). Miljøvennlig grill: Ja. Tramsportvennlig? Nei.

Trapp

2011-06-12T13:53:00.000-06:00

Jeg vil komme med en generell påstand: Nicaraguanere kan ikke gå i trapper! Vi har to trapper i huset, og når vi har besøk tar turen ned trappene atskillig lengre tid enn turen opp. En ung dame kommenterte sine manglende ferdigheter, og det glapp ut av meg at hun var dårligere i trapp enn både min 90 år gamle mor og mitt yngste barnebarn.

Voksne går slik små barn gjør: Først en fot et trinn ned, deretter andre fot ned på samme trinnet. Så første fot ned et trinn til, og andre fot etter til samme trinn. Alt dette skjer mens personen holder seg godt fast i gelenderet. Vi satt nylig på en restaurant som lå i andre etasje og kunne se gjester som ogs brukte denne metoden når de skulle opp. Dette gjaldt personer i alle aldre. Jeg har aldri sett en person som har løpt i trappa.

Fotball!

2011-06-12T13:45:00.000-06:00

Estelí har nettopp vunnet den nicaraguansefotball serien. Den siste kampen ble spilt på hjemmebane i et enormt regnvær, uten at det la noen demper på stemninga. Billettene var utsolgt lang tid i forveien, og stadion var stappe full da kampen gikk. Vi så kampen på TV. Da seieren ble feiret, gikk rakettene til værs over byen og det var feiring natta lang.

Det er en serie her parallell til det som var Royal League i Skandinavia. Dessverre er stadionanlegget i Estelí så dårlig at de ikke kan spille hjemmekamper mot internasjonale lag her.

Jeg har jo ikke særlig greie på fotball, men for meg ser det ut til at nivået her ikke er all verden. Honduras og Costa Rica er bedre, tror jeg, og det er/har vært noen spillere fra Costa Rica i den norske serien. Kanskje kan seieren føre til at nivået blir høyere her i byen, og at det kommer en spiller herfra til Norge?

Sonja fyller 60!

2011-06-12T13:31:00.002-06:00

Den 26. mai feiret Sonja stor bursdag i Estelí. Festen ble arrangert på Café Mochanana der vår gode venn Carlos hadde alt klart. Mange kom til rett tid, andre til Nicatid.

Gjestene ble møtt med aperitif, deretter var det treretters middag med taler og sang. Sonja framførte en spansk versjon av "Vem kan segla" på spansk, og klumpen satt i halsen på alle rundt bordene, tror jeg. Deretter var det åpen bar og musikk ved "Grupo Tabaco", våre gamle favoritter som var innleid for anledningen. Snart var gjestene på gulvet, og det ble danset og jublet og ledd. En flott feiring for en flott 60-åring!

Veiskilt

2011-06-11T23:58:00.001-06:00

Det sies at tyskere stjeler norske veiskilt, særlig de trekantede med bilder av elg. Her i Nicaragua er det også en del skilt som kunne være av interesse. På hovedveien utenfor Estelí varsles det om beltedyr og firfisler. Sjåførene blir bedt om å ta henyn til dyr som måtte krysse veien. Jeg håper at de gjør det. På Omotepe står det rikelig med skilt om fluktveier i tilfelle vulkanutbrudd. Kanskje er det ikke så mange tyske turister her?

Skap din egen arbeidsplass

2011-06-11T23:53:00.000-06:00

Når bussene stopper for å ta opp passasjerene er det en kamp om å slippe inn. Passasjikerene står som regel ganske rolig, det er selgere som presser på for å komme inn. Noen selger drikke, andre byr på varm eller kald mat, frukt. En annen predikant kommer seg om bord og blir med til neste stopp. På turen til Estelí nylig var det en kar som solgte medisiner. Han stod mt i bussen og reklamerte så godt han kunne for varene før han på veien bakover delte ut esker og bokser. På turen tilbake fikk han betalingen eller varene i retur. På neste stopp hoppet han av for å vent epå en buss som gikk i motsatt retning.

Hvor skal du, lille hvite dame?

2011-06-11T23:47:00.001-06:00

"A donde va, chelita" ropte en bussbillettør til Sonja. Vi stod en ventet på bussen til Estelí, han skulle en annen vei.

Betegnelsen "chele" brukes om bleikansikter. Fra tid til annen hører jeg folk bruke det når de skal henvende seg til meg, særlig hvis det er folk av ulik hudfarge sammen. Jeg har ikke inntrykk av ordet er ladet på noen måte, og ingen av de jeg kjenner sier at det ligger noe rasemessig i bunnen. Ordet brukes for å identifisere folk av en hudfarge fra andre. Det er kanskje slik at det er vi (nordmenn) som føler at en tiltale basert på hudfarge er fremmed.

Populære farger

2011-06-11T23:40:00.000-06:00

Daniel Ortega tapte valget i 1990, men er igjen president i Nicaragua fra 2006. I de mellomliggende årene slåss han for å gjenvinne posisjonen han hadde holdt etter revolusjonen, men kampen var hard. Et av virkemidlene han og partiet valgte å bruke, var pastellfarger. Den mest populære fargen i valgkampen er en slags rosafarge, spesialistene kaller den cheris. En finner den på klær, plakater, trykksaker, emblemer og så videre. Det statligeturistkontoret bruker denne og andre pastellfarger i sin markedsføring av Nicaragua.

Resirkulert høne

2011-06-11T23:30:00.000-06:00

I Masaya finnes det et stor marked der det selges klær, kunst og brukskunst. Vi tilbrakte noen timer og dro derfra med klær, smykker, tregjenstander og et maleri.

Men det var mye annet som var til salgs. Det særeste jeg så, var ei høne som var resirkulert som kurv med håndtak..Jeg vet ikke hva kurven skulle inneholde, men dersom en ville ha egg der, måtte en ha rikelig av sorten for å fylle opp.

Sandinister hedres

2011-06-11T23:24:00.001-06:00

Vi satt på hotellet i Masaya da det plutselig ble liv ute i gata. Det var 8. juni, og 32 år siden hadde det vært kraftige kamper i gatene her, og nå var det en de falne som skulle hedres spesielt ved at gata skulle kalles opp etter ham. Under seremonien ble andre helter kalt fram og fikk tildelt diplomer. En general i sandinisthæren fortalte i detalj hva som hadde skjedd i gatene omkring. "Her stod person A, og der borte person B, så rykket vi fram her, trakk oss tilbake der. Så ble person C skutt og vi måtte omgruppere" og så videre. Mange av de omtale satt blent publikum Det var spesielt å komme så når historien. Enda rarere var det å tenke på at 32 år etter krigen i Norge tilsvarer et eller annet år i perioden1972-1977, og jeg kan ikke huske noen feiringer parallelle til det vi opplevde i Masaya. Arrangementet ble avsluttet med høylytt støtte til sandinistpartiet og Daniel Ortega.

Frø

2011-06-11T23:14:00.000-06:00

Noen frø er bittesmå og lette. De fyker avsted med vinden, og kan slå rot langt fra morplanten. Andre er så svære at det er bare tyngdekraften som virker på dem, og de dundrer i bakken når de løsner. Heldigvis har jeg til gode å få en kokosnøtt i skallen.

Hippie-Jesus

2011-06-11T23:08:00.000-06:00

Naturlig nok er det mange statuer og avbildninger av Jesus i kirkene her. Vanligvis ser vi en bleik, mager og trist fyr. Figuren som satt i en stol i kirken i Altagracia, var litt forskjellig fra dette. Staselig kledd i hatt, med fargesterk kjortel og nye sandaler, så han som en kul hippie som tida hadde løpt fra.

Smørelsker

2011-06-11T23:01:00.000-06:00

Vi satt og spiste frokost på hotellet, og rundt oss fløy det en del fugler på størrelse og formmed ei norsk sjur, eller skjære, som noen sier. Denne var langt penere, den hadde lyseblå fjær og en hodepryd. Plutselig landet en av dem på en ledig stolrygg, hoppet ned på bordet, og sjekket om det vitterlig var noen som hadde lagt fra seg en smørpakke der. Et sekund senere kunne vi føle lufta som vingeslagene hadde satt i bevegelse, og straks satt fuglen i et tre og mesket seg med smør. Nam-nam!

Menneskets beste venn

2011-06-11T22:53:00.000-06:00

Det slår nesten aldri feil. Hvis jeg sitter ved et restaurantbord eller i en solstol, og det kommer en løshund forbi, så legger den seg ned ved siden av meg. Det kan være hundrevis av andre steder å legge seg ned, men de velger meg. Hvorfor aner jeg ikke, og siden jeg er allergisk mot hunder, kan jeg ikke takke for oppmerksomheten på neon måte gjennom å klappe eller klø. Denne karen var den tredje som veltet seg ned ved siden av meg på stranda på Omotepe.

Fiske

2011-06-11T22:49:00.000-06:00

Vi ruslet rundt inne i skogen på Omotepe da vi kom til en innsjø der et par mann var på fiske. De vasset ut i sjøen og kastet ut sine nett slik det sikkert har vært gjort i lang tid. Beviset på at metoden fungerer, er jo nettopp at den fremdeles er i bruk. Jeg har ikke sjekket ordbøkene her, men jeg har kjent på vanntemperaturen, og ut fra det vil jeg sette fram den hypotesen at spansk her i Nicaragua ikke har ord for neglebitt. "Kaldt vann" kan man si, men det betyr nok noe annet enn hva det gjør i Norge. Jeg skjønner godt at denne fiskemetoden ikke har en parallell hos oss.

Gammel historie

2011-06-11T22:42:00.000-06:00

Nicaragua har ingen parallell til mayaruinene en finner i Guatemala og Mexico, men på Omotepe er det en lang rekke figurer og inskripsjoner som vitner om at det også var folk som bodde her. På museet i Omotepe står en en gammel fruktbarhetsgudinne. Hun er ikke særlig blyg av seg og viser fram det hun har å by på. Jeg var litt skeptisk da Sonja la handa på figuren, men jeg håper at eventuelle magiske krefter ikke er sterke nok til å overstyre naturen.

Ute i skogen mot vulkanen Madera er det funnet en lang rekke petroglyfer, det vil si innskrift i stein, nærmest som våre helleristninger. Tolkningene er høyst uklare, men det vitner om gamle kulturer. Guiden hadde ikke mye å si, så her blir det å søke informasjon når jeg kommer hjem.

Aper

2011-06-11T22:35:00.000-06:00

Vi var på tur med bil for å se mer av Omotepe da vi møtte en apeflokk som hadde slått seg ned like ved veien. Da vi stoppet, kom de nærmere for å se om turistene ikke hadde noe godt å by på, og det hadde de. Etter et kvarters tid var det nok. Troppen ble kalt sammen, og i flokk dro de videre inn i skogen.

Omotepe

2011-06-11T22:31:00.000-06:00

Fra Managua gikk turen til Rivas. Da vi gikk av bussen, ble vi møtt av en ivrig turist-funksjonær og plutselig var hotell og transport fikset. Ute på piren lå ferja klar. Ved siden av lå ferja "Che Guevara". Den skulle til Paradiset , men det var litt for tidlig for oss, så vi tok den vanlige. Fra toppdekket kunne vi se Omotepe med sine to vulkaner på ca 1300 og 1600 meter over havet, og etter vel en times tur over den største innsjøen i Sentralamerika, gikk vi i land på Omotepe.

Minner om gamle dager

2011-06-11T22:20:00.000-06:00

Vi var tre passasjerer, flyet hadde plass til 12. Krumbøyde ålte vi oss fram til første rad, rett bak pilotene og med full utsikt til instrumentene. Jeg har fløyet slik før i Nicaragua, men før erfaringene her må jeg tilbake mange år for å huske at noe lignende skjedde. Da var det på turer med Widerøes Twin Otter at en fløy slik. La Costeñas to piloter gikk rutinemessige gjennom prosedyrene, tok av, fant marsjhøyden, stilte inn autopiloten og tok det rolig. Underveis passerte vi et radiofyr. En time etter avgang landet vi i Managua.

Venter på et fly …

2011-06-11T22:06:00.003-06:00

En taxi kjørte oss opp til flyplassen i San Carlos. Jeg reagerte ikke da han svingte av veien og inn på en brei grusvei som gikk svakt oppover. Så gikk det opp meg at vi var på rullebanen. Vi ble satt av ved den stengte ekspedisjonsbygningen. Og der satt vi og ventet mens en og annen trafikant dro forbi.

Flyet skulle gå kl. 2, og en halvtime før kom en dame og åpnet kiosken, han som kjørte henne gikk inn i en vindusløs bygning med antenner rundt (det viste seg å være flytårnet). Så kom en dame og åpnet terminalen, så kom ekspeditøren like før klokka 2 og deretter kom Cessna-maskinen som på grunn av vindforholdene måtte lande i motbakke. Vi gikk ombord uten å få bagasjen sjekket - en erfaring som fikk me gtil å tenke på gamle dager. Jeg satte pris på den tiltroen de viste oss.

Slakteri

2011-06-11T21:54:00.000-06:00

Vi kom akkurat ut av piren i San Carlos og skulle finne et skyggefullt sted. Himmelen var blå, sola rett over issen og temperaturen langt over 30 grader. Og der passerte vi kjøttutsalget til Anita. Dagens ferske kjøtt hang der til allmenn beskuelse for interesserte kunder og grundig sjekk av de lokale fluene.

Til San Carlos

2011-06-11T21:44:00.002-06:00

El Castillo er et paradis. Et stille sted med terrasser med utsikt over elva, nydelig mat (elvereker på størrelse med liten hummer), kaldt øl og kald vin (når strømmen fungerer), et sted å drømme om og å reise tilbake til. Men vi måtte videre, noen timer oppover elva, akkurat der den munnet ut i Lago Nicaragua, ligger San Carlos. Der et det transport videre med båt (men ikke før om to dager, señor), buss (9 timer på humpete vei til Managua - ingen snarvei til Rivas, señor), og fly (litt nytt i kontemplativover en time til Managua, señor). Timene på elva ble brukt til meditasjon mens en kikket på hus, folk som gikk av og på, landskapet, en mann som padlet i en uthult trestamme, og et lite uventet besøk i Costa Rica der Sonja overrasket meg med en kalt pils!

Velbrukt

2011-06-11T21:28:00.000-06:00

I de fleste backpackerhotellene finnes den en bokhylle med bøker som er glemt, satt igjen eller byttet. Slik var det også på hotellet i El Castillo. Jeg hadde ingenting å bidra med, men fikk lov til å ta med en dansk bok fra 1990-tallet om Nicaragua. Jo Nesbø på tysk fikk stå gjen. Boka som ble med videre var en rapport fra Danida, den danske parallellen til Norad, og den inneholdt en god innføring i nicaraguansk historie og politikk. Boka var i ferd med å gå ioppløsning, så etter å ha blitt fraktet i en ryggsekk og lest to ganger skiftet den status til en samling av løse blader. Det er med litt dårlig samvittighet jeg tar den med hjem til Norge. Jeg kommr nok tilbake til El Castillo, men ikke denne boka.

Insekter

2011-06-11T21:18:00.000-06:00

I El Castillo er det en hage hvor man avler sommerfugler. Etter at larvene har gjennomgått puppestadiet, slippes de ut i en innehegning. Ei finmasket garn er strukket over haget slik at de ikke slipper ut. Slik blir det mange sommerfugler å se på en gang, men en får samme følelse som i en dyrehage, det hadde vært bedre om de var ute i den frie naturen, særlig tatt i betraktning at det ikke var del av et forsknings- eller beskyttelsesprogram. Kontrasten var følgelig stor når en blå morfo for fjerde gang samme dag. De tre første hadde flagret forbi i Indio Maiz, den fjerde var fange (bildet er hentet fra nettet).

Utenfor nettet fant vi en gjeng som nøt friheten. En sverm med svære, svarte gresshopper hadde slått seg ned på en plante og var i ferd med å fortære den. De var ikke redde, og på nært hold så de nærmeste ut som gamle svarte damplokomotiv med føtter.

Hvem der?

2011-06-11T21:07:00.000-06:00

På vei bortover hovedgaten i El Castillo ble vi plutselig var en paraply som var på tur. Vi prøvde å spørre den hvor den skulle, men fikk ikke noe svar. Paraplyen satte heller opp farten, den ønsket nok ikke å bli forstyrret.

Edens hage

2011-06-11T21:02:00.001-06:00

På vei tilbake til El Castillo svingte guiden inn mot elvebredden og noen trær som hang utover vannet. Det hang store brødfrukter , men det var ikke de han var skulle ha. I et annet tre hang belger som så ut som store, litt flate bananer, og når en åpnet dem lå 10-12 store frø inni. Frøene var "pakket inn" i et hvitt godt fruktkjøtt, og dette satt vi og slafset på på vei til El Castillo.

Jungelbad

2011-06-11T20:57:00.002-06:00

Det var varmt og fuktig i jungelen, og tilbudet om et bad var ikke til å motstå. Vi er i Rio Bartola, en sidelev til Rio San Juan. Vanligvis er vannet her klart, men siden vi kom i regntida, er vannet farget av humus og jord som regnvannet tar med seg. Men friskt var det, og det kom en kar som ønsket å se på også!

Giftfrosk

2011-06-11T20:53:00.000-06:00

Området Indio Maiz har tidligere vært dominert av indianere, og et av deres våpen i jakt eller forsvar var giftige piler. GIften kom fra små frosker, røde, grønne eller gule. Hvis så røde g grønne, bildet av den gule er hentet annet sted fra. Hvis en ser godt etter, skal det være mulig å se en rød frosk midt i det ene bildet. Den er ikke stor. mindre enn to centimeter, men det er ikke størrelsen det kommer an på.

Vandrende trær

2011-06-11T20:47:00.000-06:00

Når trær slår rot, gjør det for å holde det seg på et sted - trodde jeg. I skogen i Indio Maiz så vi et tre som vi så i fjor i Amazonas, nemlig det vandrende treet. Røttene på dette treet starter langt over bakkenivå slik at stemmen starter flere meter opp i lufta. Dersom treet har slått rot et sted der det er ugunstige vekstvilkår, for eksempel lite lys, anlegger det nye røtter i den retningen det skal flytte samtidig som røttene som er på motsatt side avvikles. Slik kan treet bevege seg fra et sted til et annet.

Bildet viser et lite tre i forgrunnet og et større lengre bak. Det er nesten som det lille dilter etter det store.

Indio Maiz

2011-06-11T20:41:00.000-06:00

"Apetrapp"

Gummiplante

Et lite stykke øst for El Castillo ligger naturparken Indio Maiz, et fredet område på 4500 kvadratkilometer. Vi leide en båt og dro dit en formiddag sammen med en guide som kjente skogen som sin egen bukselomme. Han pekte ut fugler og frosk, planter som produserte gummi eller som var til medisinsk bruk. Noe hadde han lært gjennom stuier, men det mest hadde han erfart sammen med faren sin. Vi stoppet og lyttet på fugler og så aper som passer forbi oppe i trærne. De tre kilometrene vi gikk, brukte vi lang tid på.

Maur!

2011-06-11T20:31:00.000-06:00

Det finnes en type maur som skjærer blad i små stykker og frakter dem til maurtua, som i dette tilfellet er en flere kvadratmeter stor "by" under jorda, og bruker bladene for å dyrke sopp på. I El Castillo så jeg plutselig en vandrende grønn rekke av maur som fraktet bladbiter. Det spilte ingen rolle for dem at jeg kom ganske nær da jeg tok bilder, men det spilte en rolle for meg: Jeg overså en forgreining av transportsystemet, og da de la veien over/gjennom sandalene og mine bare føtter kjentes det ganske fort - og ganske lenge. Det var gjengen som var på vei tilbake tomhendt som gikk til angrep. Men for en fenomenal organisasjon!

Regn!

2011-06-11T20:20:00.000-06:00

En kan jo følge med på værmeldinga, men som regel er det nok å kikke ut av døra for å se om regnet kommer nå eller senere. Her er han skikkelig svart, og det bare noen minutter før det smeller og det kommer til å regne tollekniver!

El Castillo

2011-06-11T19:39:00.002-06:00

Etter seks timer på elva kom til El Castillo, og festningen fra 1673, som har gitt byen navn, kunne vi se på lang avstand. Byen er strategisk plassert. Det er enkelt å komme seg hit, men akkurat her møter man "Djevelens stryk" som var vanskelig å passere. Hvis fiendlige styrker skulle forbi, var det enklere å gå over land, men da ville en møte de militære styrkene som var forlagt på festningene. I den tiden da passasjerer skulle fraktes over til Stillehavet, gikk det en jernbane forbi strykene. Vi ruslet i land i en by med noen tusen innbyggere, et par sykler, noen handvogner og ellers bare fotgjengere. Et perfekt sted for å slappe av, og vi fant snart Albergue El Castillo rett ovenfor kaia.

Opp Rio San Juan

2011-06-11T19:28:00.001-06:00

Turen fra San Juan del Norte til El Castillo tok seks timer. Det var en fantastisk stille og avstressende tur. Elva var første svingete med ulike løp siden vi var i deltaområdet, deretter ble den rettere og bredere og vi gikk motstrøms vestover med Costa Rica om babord og Nicaragua om styrbord. For det meste var det lange områder med tett skog, men fra tid til annen lå det en gård ved elva. Ønsket anløp ble varselt på en enkel måte. Det var bare å stå nede ved elvebredden med bagasjen i handa. Så sneiet elvebåten som raskest innom, og den nye passasjeren kunne finne seg plass om bord.

Tatt i militærkontroll

2011-06-11T19:17:00.001-06:00

En nydelig morgen i San Juan del Norte. Klokka er 5, det er mørkt ute og ennå vått etter regnværet. Vi rusler ned til båten som skal frakte oss til El Castillo. Vi starter turen i en helt stille morgen sammen med noen få passasjerer. Det begynner å lysne, og da vi runder en sving, dukker det opp en militærpost, en telltleir og bevæpnede soldater i kamuflasjeuniform. Instinktivt tar vi fram kameraene og knipser et bilde hver. Soldatene måtte være blinde hvis de ikke så de to blitzene som fyrte av. Dermed ble det ropt fra land at båten skulle inn til kontroll. Det vil si, det var vi som skulle kontrolleres. To bevæpnede karer kom brykst ombord og erklærte at det var fotograferingsforbud her. Vi ba tynt om unnskyldning og sa at vi ikke hadde sett noe skilt, og at ingen hadde informert oss. De godtok det, men bildene måtte slettes. Jeg begynte febrisk å fingre med kameraet, et nytt jeg nettopp hadde kjøpt og hvor funksjonene ikke var helt i fingrene. Sersjanten tok kameraet fra meg. Dette skulle han gjøre selv. Han ville ikke at jeg skulle gjøre noen fiksfakserier og skjule bildet et eller annet sted. Sersjanten trykket på søppelbokssymbolet bak på kameraet, og det siste bildet kom opp, leiren med telt og soldater, flagg og mer til. Menyen sa "

1. DELETE PICTURE
2. DELETE ALL
3. CANCEL.

Jeg ønsket ikke at han skulle velge alternativ 2 og prøvde å ta kameraet tilbake for å velge alternativ 1. Det gikk ikke. Han valgte selv 3. pg klikket på YES-knappen. Ingenting skjedde. Det samme gjentok seg flere ganger. Han ble litt forbannet og trodde at jeg hadde stilt inn kameraet slik at ingenting lot seg sjekke. Da skjønte jeg hvorfor han valgte alternativ 3. Han trodde at han kunne kansellere bildet på den måten og ikke avbryte sletteprosessen. Jeg prøvde meg igjen og ba ham velge 1, og da gikk alt bra. En liten skjennepreken til ag advarsel om ikke å ta bilder av militære installasjoner. Og deretter handa til lua og "God tur videre!" Det var vel akkurat det de andre passasjerene hadde ventet på hele tiden.

San Juan del Norte

2011-06-11T19:00:00.000-06:00

Byen ligger lengst sør i Nicaragua, helt ved grensen mot Costa Rica og med Karibia rett ut. Her har sjørøvere holdt til, om området har vært styrt av engelskmennene. Elva Rio San Juan munner ut her, og ved å følge den innover kommer en til Nicaragasjøen. Fra den vestlige delen av sjøen kan man nå Stillehavet ved å passere en tynn landstripe. Dampskip la til ved utløpet av elva og passasjerene ble transportert over til Stillehavet. Det var derfor ikke rart at de første planene om å bygge en kanal her. Planene ble forkastet, og kanalen ligger i dag i Panama. Byen hadde sitt eget trikkespor, det fantes en liten jernbane, og gatene var brede og rette. I dag er det kun to motorsykler der.

I den senere tida har byen kommet i nyhetene ned bakgrunn i striden mellom Nicaragua og Costa Rica om rettighetene til elva. Striden behandles nå i den internasjonale domstolen i Haag, og saken omtales ofte i avisene. For nicaraguanerne har elva stor symbolsk verdi, og da vi kunne vise fram klistermerket "Rio San Juan er vår!" ble det nikket anerkjennende. Det er nok ikke tilfeldig at denne saken holdes varm under forpostfektningene for valget i november i år.

Over åpent hav

2011-06-11T18:42:00.001-06:00

Etter at festivalen i San Juan var over satte vi kursen sørover mot San Juan del Norte, eller Greytown som den også er kjent som. Vi møtte i god tid, dvs. før klokka 7, båten skulle gå 8. Fire timer senere la vi fra land i en åpen 30 fots glassfiberbåt med 200 hk summende bak. Da var det allerede så langt på dag at den daglige nedbøren lå klar i horisonten - og da den kom ble det vått fra alle kanter.

Midtveis, ved det såkalte Monke Point la vi bi en stund for å skifte bensintank og ordne oss på beste vis. Rett innenfor oss ligger et ubebygd området der det eldste bosetningene i Sentralamerika. Nå planlegges det en kjempestor containerhavn der.

Vi gikk parallelt med land sørover parallelt med dønningene som kom østfra. I den store farten ble det rikelig med sjøsprøyt, og når regn været satte inn, ble alt som hadde holdt seg tørt inntil da, vått. Bagasjen var klokelig nok lagt i plastsekker, og Sonja fikk en varmefolie som jeg alltid har i ryggsekken i påkommende tilfeller. Hun satt derfor som et varmt guullbrød og holdt rundt meg de nærmere fem timene turen tok. Da vi gikk i land, var dagen over og vi kunne ta inn i en hytte nær grensen mot Costa Rica.

Arnoldo er min mann

2011-06-11T13:07:00.001-06:00

I Estelí har jeg til gode å treffe ivrige tilhengere av det liberale partiet. I Bluefields er forholdene annerledes. Her går noe rundt med skjorter for å støtte presidentkandidaten Arnoldo Alemán, og morsdagen som ble arrangert på et av hotellene, var en ren hyllest av ham. Dette har sin historiske bakgrunn. Revolusjonen startet i den spansktalende delen av landet, liberalerne hadde sterk støtte på Atlanterhavskysten, sandinistene gjorde grove politiske feil i forhold til minoritetsbefolkningen her ute, og alt dette henger tydelig igjen i dag.

Denne karne ønsker Arnoldo gjenvalgt som president. Jeg spurte om korrupsjonstraffen Alemán ble idømt under etterfølgeren Bolaño (20 års fengsel for underslag fra statskassen så store at Alemán havnet på ti på topp-listen over korrupte politikere gjennom alle tider). Svaret var enkelt: Sprøyt fra ende til annen. Utenlandske undrsøkelser hadde vist at dommen var riv ruskende galt. Vuelve Arnoldo!

Skitt og lort

2011-06-11T12:59:00.000-06:00

"When in Rome, do as the Romans do" sier et ordtak, men det er en ting jeg ikke har tatt etter nicaraguanerne, og det er å kaste søppel på gata. Her går voksne og barn rundt med plastposer, papir, flasker og annet, og når innholdet er tømt, slippes avfallet rett i gata. Ansatte i butikken sitter inne bak disken og spiser, og kaster søpla rett ut av inngangsdøra og ut i rennesteinen utenfor butikken. Forstå den som kan. Det er bare et sted jeg har vært på der det har vært rent, og der kampanjen for renhold så ut til å virke, og det var i Omotepe. Der ble stranda ryddet om kvelden, skoleklasser hadde prosjekter om naturvern og var ute for å rydde, søppelkasser var satt opp klar for kildesortering.

Piren i Bluefields er noe av det verste jeg har sett. Inne ved land der båtene legger til og hvor passasjerer klatrer om bord etter å ha ventet i kortere og lengre tid (mens de har spist og senere kastet søpla fra seg), flyter det i griseri. Dette skulle vel være det enkleste å ordne. Eller er det slik at dette er avhengig av øyet som ser?

Kan du ikke lese?

2011-06-11T12:51:00.001-06:00

Butikkeieren hadde nok ant at det var fare på ferde, og derfor var plakaten med teksten "Vær så snill, ikke len deg mot vinduet" hengt opp i ansiktshøyde i inngangspartiet til klesbutikken. Men så kom det en som kanskje var sliten, og som kanskje heller ikke kunne lese, og dermed var det gjort. Plakaten viser imidlertid framsyn - fra nå av er det enda viktigere å ikke lene seg mot vinduet!

Dameundertøy

2011-06-11T12:48:00.000-06:00

Klesbutikkene flytter klærne ut på gata om morgenen og inn under tak når det er kveld. Ute på gata henger skjorter og bukser, og massevis av undertøy. Dess mindre trusene er, dess lengre fam henger de, så næringsvettet ogvergår nok bluferdigheten. Trusa på bildet måtte dessverre framvises innendørs på grunn av regnet. Først trodde jeg at det var ei skikkelig stor, men litt stram "gauræ2, for å si det på helgelandsk, men den er mer avansert enn som så. På sidesømmene, dvs. over hver hofte, er det sydd på to deler som skal hektes sammen over magen slik at den også fungerer som korsett. Snedig!

Fisk

2011-06-11T12:41:00.000-06:00

Når en er på kysten, er det lett å be om fisk til middag. I innlandet er det lit ferskfisk å se. Pargo rojo, eller red snapper, er min favoritt. Det var imidlertid ikke kommet forsyninger av den, så det ble en helstekt yellowtale i stedet. Nam nam!

Mager kost

2011-06-11T12:38:00.000-06:00

Jeg vet ikke hvem som kjøper grisehaler og heller ikke hvem som spiser dem. En skal vel både tilberede og koke en god del av disse før det blir mat av det.

En butikk i Bluefields annonserte optimistisk med at nye forsyninger var kommet, og det både på en balnding av engelsk og spansk rimelig nok. Bluefields er en flerspråklig by. Forfatteren av denne plakaten har kanskje tenkt på kreol da dette skulle skrives. Kreolen her er basert på engelsk, men har mange spanske innslag.

Barberen i Bluefields

2011-06-11T12:32:00.000-06:00

Hvor ble det av Figaro, barbereren i Sevilla, som hjalp unge elskende med å få hverandre. Jo han har flyttet til Bluefields, og er er det nok like mye å gjøre som det var i 1816 da Rossini skrev operaen. Lokalet harn holder til i, er enkelt, kun ei lita fjølbu, og der står han i døra og klipper med saksa i løse lufta i påvente av at noen skal komme innom.

Bryllupsdag

2011-06-11T12:25:00.000-06:00

Den 31. mai 1974, for 37 år siden giftet vi oss. Mens andre feiret fruktbarhetsfestivalen, feiret vi hverandre, kjærligheten og samlivet med nydelig mat, vin og taler mens regnet høljet ned ute. Sannelig er vi heldige som har hverandre - og oppholdet i Nicaragua har gjort alt enda bedre!

Tur til Rama Cay

2011-06-11T12:21:00.000-06:00

På søndag reiste vi ut til Rama Cay, et bittelita øy i lagunen utenfor Bluefields. Der bor ca 1000 rama-indianere som gjør sitt beste for å holde den gamle kulturen ved like. Språket er nesten utdødd, men det faktum at gruppen av indianere flyttet dit for et par hundre år siden etter en konflikt med andre indianergrupper i området, har nok bidratt til å konservere kulturen noe.

På skolen er det spansk, og gudstjenesten vi hørte fra kirken foregikk også på spansk - til tross for at presten i den moraviske kirken hadde arbeidet på øya i mer enn 20 år. På slutten av 1980-tallet var det en eldre kvinne, Eleonora Rigby, som gjorde en kraftanstrengelse for å bevare språket. I dag finnes det grammatikker og ordbøker, noen lærebøker finnes også. Guiden som viste oss rundt, var ungdomsskolelæreren på øya. Han hadde lært noe av språket som voksen, og arbeidet nå aktivt med å ta vare på det, blant annet gjennom et samarbeid med den samiske høgskolen i Kautokeino. Han kjente også en kollega av meg som jeg arbeidet sammen med for 30 år siden, så så liten er verden.

Og du verden så godt det er med kokosvann etter en varm og fuktig dag!

Rama Cay - hjemmeside

Palo de Mayo - treet

2011-06-11T12:09:00.000-06:00

Signalet om hva som skulle foregå om kvelden ble gitt ved hjelp av pyntede trær i gatene - plaststrimler ulike farger og ulike typer frukt. Der hvor det stod et tre begynte folk å samle seg på ettermiddagen. Det var gjerne noen aktiviteter for barna først. Deretter kom trommegjengen, så tok kan noen seg en støyt (men vi nesten ikke fyll), og så begynte dansen og opptoget senere på ettermiddagen.

Tulululu

2011-06-11T12:02:00.001-06:00

Det store Palo de Mayo-opptoget var på lørdag, på tirsdag, den siste dagen i måneden, var det avslutning på festivalen med tulululu hvor danse grupper fra de eldste bydelene i Bluefields danset seg gjennom gatene på kveldstid. Det var et to kilometer lang Bro bro brille-marsj med masse tromming. De siste i opptoget gikk framover i tunnelen som ble dannet av de som sto foran og når en kom til begynnelsen tok en den som gikk foran (eller bak) i hendene og laget tunnelen lengre. Sonja forsvant for meg oppi alt dette, en kjekk ung mann tok et fast tak i henne og så bar det inn i tunnelen. Jeg måtte bare følge etter og selvfølgelig var hun kommet gjennom og stod og ventet på den andre siden. Her en reportasje fra festen i 2010 (i påvente av våre opptak).

Palo de Mayo

2011-06-11T11:51:00.001-06:00

Hvert år når regntida setter inn feires Palo de Mayo - "maistangen" på Atlanterhavskysten. Dette er en festival hvor fruktbarheten feires, og det så vi tydelige ute i gatene hvor det var til dels "sterke" scener. Hvert bydel hadde sin avdeling i oppmarsjen og de endte opp på festivalplassen ved parken i Bluefields.

For det meste var opptogene preget av glad dans, intensiv tromming, høy musikk, masse latter og glede. I hver avdeling ble det båret et pyntet tre med frukter, rundt dette danset kvinnene fristende, og den nærmet seg den ene mannen i gruppa, noen for å erte tydeligvis, andre med klarere planer. Både voksne og barn deltok i opptoget, og ingen av de voksne syntes å ha særlige hemninger overfor de yngre, selv om det var midt på dagen.

Reisen rundt i det sørlige Nicaragua

2011-06-11T11:34:00.006-06:00

Vi har vært i områder med dårlig dekning både telefon- og datamessig, så derfor har de daglige rapprotene uteblitt. VI tok buss fra Estelí (I) til Managua (E), deretter fly til Bluefields (A), der vi opplevde festivalen Palo de mayo og tulululu-opptoget, derfra tok vi også en avstikker til Rama Cay før vi etter å ha vært værfast (regntid!) satte kursen mot San Juan del Norte (B), videre til El Castillo (C) og San Carlos (D). Der hadde vi valget mellom å vente på en båt et par dager og så ta en lang båttur, sitte på bussen i ni timer, eller ta fly i en time. Vi endte opp med det siste, fløy til Managua (E), tok buss til Rivas (F) og med ferje over til øya Ometepe (G). Der var vi et par dager før vi dro til Masaya (H) en dag, så Managua og rett hjem til Estelí (I).

Viva!

2011-06-09T08:01:00.005-06:00

GeoTagged, [N11.96878, E86.09259]

Utenfor hotellet vi bodde på i Masaya ble det plutselig litt liv, og da vi gikk ut fikk vi delta i avdukningen av en plakett for en av de lokale heltene fra revolusjonen. Han døde på hjørnet under en trefning for 32 år siden. Det var harde kamper i Masaya, og det var her de siste Somozastyrkene ble nedkjempet. Anledningen gav også mulighet til å hedre helter og martyrer, så en lang rekke helter ble tildelt diplomer. En general fortalte om kampene i gatene her. Men sandinistene lar ikke en slik hendelse tilhøre fortiden. Det ble knyttet forbindelser til dagens situasjon, og alle ble påminnet om hvor viktig det er å stemme på Daniel den 6. november. Derfor: Viva et fritt Nicaragua! Viva sandinismen! Viva Daniel Ortega Saavedra!

Fiske i Lago Nicaragua

2011-06-07T19:02:00.001-06:00

GeoTagged, [N11.51099, E85.55389]

Sola er akkurat i ferd med å gå ned, og mørket senker seg over Omotepe, den største øya i Lago Nicaragua. En båt setter ut fra land og gjør en halvsirkel mens en kastenot sakte lempes ut i sjøen. Ti minutter senere trekkes nota inn mot land. Når den siste lille bukta er ute i vannet, ser vi fisken gå i. Denne gangen ble det 12 stykker, vel et halvkilo hver. På en kveld kan de fem fiskerne, hvorav to gutter på 12-13 år, dra inn 50 kilo. Etter at fisken er solgt, sitter de igjen med cirka 100 kroner hver.

Rio San Juan

2011-06-04T17:45:00.004-06:00

Endelig gikk det båt. Fire timer langs kysten sørover i bølgesprut og regn (åpen båt med 225 hk) til San Juan del Norte, eller Greytown som kreolene her sier. Båten som skulle ta oss videre langs elva, går først i morgen kl 05. Denne elva danner grensen mot Costa Rica, og her er det omstridte områder som brukes politisk for alt det de er verdt.

GeoTagged, [N10.948523, E83.733501]

Værfast på kysten

2011-05-30T14:51:00.002-06:00

Vi skulle egentlig ha vært på vei sørover, men dårlig vær hindrer avreisen. Regntida har satt inn, og beste mulighet er onsdag. Da skal vi med en åpen båt med 200hk fra Bluefields ned til San Juan del Norte, så langs San Juan-elva til El Castillo, hvor det blir overnatting. Dette er litt utenfor allfarvei, så det er spennende. I går kom vi søkkvåte hjem etter å ha besøkt Rama Cay, ei lita øy i lagunen der det bor en liten gruppe indianere. Totalt er det bare 1000 av dem.

GeoTagged, [N12.01140, E83.76442]

Palo de mayo i Bluefields.

2011-05-30T10:16:00.001-06:00

GeoTagged, [N12.01140, E83.76442]

Litt før halv tre startet trommene, og snart kom danserne og et par timer senere kokte det i gatene. Festen var i gang, bydel konkurrerte mot bydel i hoftevrikking og rumperisting. Erotikken ble etter hvert tydeligere når damene skulle friste. Til slutt endte alt opp i parken hvor det var flere timer konsert og oppvisning. Og det hele fortsetter på søndag.

Lokalbussen

2011-05-24T21:50:00.000-06:00

Jeg har mange ganger latt meg imponere at kollektivtransporttilbudet her borte. Det går alltid en buss, og når den går, er det en billig buss. Inne i Estelí reiser vi for 75 øre, to timers reise til Managua koster 10-15 kroner avhengig av om det er ekspress eller ikke. Ute på landet er bussen like viktig. Folk skal hit eller dit, dyr likeså, kanskje er det en sekk mais som må inn til byen, eller en eske med klær som skal utover til familien. Det går alltid en buss.

Kaffe

2011-05-24T21:44:00.000-06:00

Jeg kommer til å savne nicaraguansk kaffe når jeg kommer hjem. Morgenritualet her borte består blant annen i å koke en kannen espressokaffe og morgen. Den kraftige, gode smaken nytes under morgensola på takterrassen. Siden vi er i murmalernes by, er det ikke mer enn rett og rimelig at kaffereklame har form av murmalerier.

Reklamen for Café Toro er flere meter høyt, og med de sterke, klare fargene lyser den opp i gata. Dette merket er veldig populært, men det er ikke mitt merke. Jeg foretrekke Segovia eller allerhelst kaffe dyrket og laget i Tisey.

Frodig dame

2011-05-24T21:37:00.001-06:00

I Parque Central sitter en frodig dame og byr på alt hun har. Hun er ferm og god og rund. Mange kaster et blikk på henne når de går forbi, enkelte trekker litt på smilebåndet og tenker sitt. Kvinnen er helt på siden av de idealene som dominerer i dag, likevel er det noe sunt, uredd og livskraftig ved henne.

Streik!

2011-05-24T21:33:00.000-06:00

De siste dagene har en gruppe ansatte fra Universidad Católica del Trópico Seco vært i konflikt med arbeidsgiveren og har holdt demonstrasjoner rundt i byen. De krever rett til arbeid og at en gjenstridig rektor skal gå av.
I Norge er slike ytringsformer mest vanlig 1. mai, men også ved spesielle anledninger kan man få en løpeseddel i handa mens folk roper taktfast under paroler. Esteli er rolig, men fra tid til annen ser en ytringer som disse. Jeg har aldri sett håndgemeng eller uroligheter her oppe, men i Managua kan de går hardt for seg når representanter for de ulike preisdentkadidatene treffer hverandre.

Tomater!

2011-05-24T21:25:00.000-06:00

"Tomater, billige tomater!" gjallet det gjennom Calle Central. En gutt på 12-13 år hadde slått seg ned utenfor supermarkedet for å kapre kunder som skulle dit. Han kom med tomat på en spesialtbygd trehjulssykkel. Vogna var full av tomater, stemmen klar og tydelig og bismeren han klar slik at han fort kunne veie opp et eller to pund. Gata er full av selgere. Rundt disse passerer fotgjengere, syklistere og sjåfører i sine biler. Alle tar hensyn til alle, så selv om det er mye ropng og tuting, er det egentlig fred og fordragelighett.

Besøk

2011-05-24T21:17:00.000-06:00

Jeg holdt på og vasket ute i gangen, da jeg ble var en skygge under døra. Her er det ikke dørstokker i dørkarmene, så normalt er det en centimeter frigang som gir tilgang til huset for dem som er lave nok. Skyggen var en svær kakerlakk som var i ferd med å søke ly for regnet utendørs. Det fikk et mørkt heim, for å si det slik.

Paddeflat

2011-05-24T21:14:00.000-06:00

Jeg visste at paddeflat betød "flat som en padde"; men hva flat som en padde egentlig visste jeg ikke før jeg kommer over denne svære padda (brosteinen er ca 20 cm lang) som ikke hadde rukket å komme over veien før den kom under et bilhjul.

Bildet viser eksakt hva "paddeflat" betyr.

Puslespill

2011-05-24T21:11:00.000-06:00

Puslespill kan være vanskelige. Særlig gjelder dette når bitene er like som når en har flere hundre biter med blå himmel eller hvit vegg. Jeg kom tl å tenke på dette jeg syklet forbi et veiearbeidsområde. Etter at brosteinen var lagt og midtstrpa malt, måtte selvfølgelig det hele tas opp igjen. Da det skulle på plass var alle bitene like, og han som la ned steiene orket åpenbart ikke å sortere dem slik at den gule stripa ble hel igjen. Da jeg syklet kunne jeg følge en sammenhengende linje, deretter ble gulfarget noen mer spredt før den samlet seg i en linje igjen. Det var flere slike puslespill bortover veien, så jeg regner med at arbeidere heller ville bli ferdige enn å få alt på plass slik det var før.

Vever

2011-05-24T21:05:00.000-06:00

På en sykkeltur ble vi plutselig oppmerksomme på noen store dråpeformede konstruksjoner som hang i de tynneste greinene på enkelte trær. Dette er reiret til veverfuglen. Hannen samler inn strå, og med stor nøyaktighet fletter han disse inn i hverandre. Første en tynn tråd, deretter utvides konstruksjonen slik at det blir plass til et reir inni, og så avsluttes det hele. Deretter drar han, som er kledd i gult og svart, ut på frierfot, og damene kommer for å inspisere. Dersom tilbudet ikke blir akseptert, er det bare å fortsette arbeidet, og så dra ut på ny leting. Til slutt kommer det en som lar seg imponere, og da går naturen sin gang.

En voksen og to høner, takk.

2011-05-22T16:55:00.000-06:00

Vi satt borte på busstasjonen og ventet på at bussen skulle gå. En annen passasjer kom gående med to høner under armen, den ene av keramikk, den andre lys levende. Begge ble lagt på benken da hun gikk for å kjøpe billetter. Keramikkhøna sa ingenting, men de andre klukket litt og sprellet med beina som var knytt sammen med hyssing. Hun kom seg ingen vei for egen maskin, men da vi gikk av bussen i Managua, kikket hun seg nysgjerrig rundt fra armkroken til eieren. Keramikkhøna gjorde fremdeles ingenting.

Resirkulering

2011-05-22T16:51:00.000-06:00

Gjenbruk er lurt, og slikt ser vi mye av her borte. Noen ganger er jeg litt overrasket over kreativiteten, som da jeg kom over denne rennesteinen som var løftet opp fra grøfta og plassert inntil en husvegg slik at den kunne brukes som sofa. Her kan hvem som helst hvile seg, ser det ut til. Ikke dumt, men hardt en viss plass etter hvert, kan jeg tenke meg.

La Quinta igjen

2011-05-18T22:01:00.005-06:00

Vi har vært en tur i La Quinta igjen. Siste gang vi var der, tok vi nye bilder, og da de var ferdig fra fotobutikken, la en søndagstur på sykkel dit opp. Da vi kom, møtte vi bestemor Isidre i sin fineste stas, hun hadde nemlig 70-årsdag samme dag, og på kjøkkenet stod middagen og surret i påvente av at familien skulle komme. Vi fikk en trist melding også, og den kom opp da de så gjennom bildene. Hun som står i blå klær bak Isidre i den forrige reportasjen, hadde plutselig blitt syk og dødd. Å se henne igjen på bilder så kort tid etter var sterkt for de som var kommet på bursdagen.

Det ble sang og prat før vi ble invitert på middag, som takket høflig nei til.

Planen er nå at familien vi er blitt kjent med skal få møblene vi har kjøpt og som blir igjen etter oss. I rommet der vi satt og pratet, var det kun en sofa og et skap, ellers ingenting. Det eneste tegnet på litt velstand er at golvet er av betong.

T-skjorter

2011-05-18T21:50:00.000-06:00

Vi er så vidt begynt med å sule opp, og nylig inviterte vi naboungene inn for å gi dem en gave slik at de skulle ha et lite minne om de to raringene som bodde i det store huset som av og til åpnet seg for lek og moro. Anders skaffet meg t-skjorter med det norske flagget på, og under en liten "høytidelighet" fikk de gaven, som umiddelbart ble tatt i bruk. Da Lexania, som er den største av dem, kom hjem, syntes tanten at skjorten var så fin at Lexania måtte gi den fra seg. Hun har nå fått en ny.

Politi

2011-05-18T21:44:00.000-06:00

Politiet er ikke så populært her, av mange grunner. Noen beskylder dem for korrupsjon, mens andre ergrer seg grenseløst over at de prøver å opprettholde lov og orden. Ute på kysten er det mye handel med kokain, som kommer fra Colombia og som skal videre nordover. Dette gir enorm fortjeneste, men siden det er illegalt, er det naturlig at politiet gjør stor innsats for å stoppe dette. Det er nesten ikke en dag uten at avisene skriver om narkotikasmugling. Bildet til høyre er fra La Prensa.

Rød snapper

2011-05-18T21:29:00.002-06:00

Dersom restauranten ligger ved havet og har rød snapper, pargo rojo, på menyen, er det førstevalget. Mens den første pilsen nytes for å justere væskebalansen, helsteikes fisken ute på kjøkkenet og snart siver den deilige lukten ut på terrassen der vi sitter og kikker mellom karibiske palmer ned havet der vi akkurat har latt deilig badevann plaske om leggene.

Snart kommer fisken, kritthvit, den løsner lett fra beinet og så er det bare å nyte nok en god middag. Den andre pilsen står allerede og dugger ved siden av.

Rød jord

2011-05-18T21:20:00.002-06:00

Fargene på nordkysten er helt forskjellig fra de vi ser her. Folk er mørkere i huden, mange har afrikanske trekk, husene er malt i pastellfarger, og jorda er rød.

Siden iPhonen er utstyrt med Hipstamatic, kan en få fram litt ekstra effekter slik som på dette bildet.

Skoleuniform

2011-05-18T21:12:00.000-06:00

En måte å viske ut skillet mellom fattig og rik på, er å bruke skoleuniformer. Ifølge Wikipedia er slike uniformer i bruk på 25 prosent av alle skolene i verden, og sannslynligvis er de mer utbredt i fattige land. Når forskjellene viskes ut, blir merkehysteriet borte, og den delen av mobbingen som er knyttet til at barn har feil farge på klræne, gal type klær eller gale merker, blir borte. Skoleuniform brukes her i Nicaragua, og slik mildnes nok motsetningene litt her. En interessant undersøkelse ville være å sjekke i hvilke land og hvorfor uniformene har forsvunnet. Hypotesen min er at ønsket om å komme bort fra uniformeringen er knyttet til at befolkningen når et visst velstandsnivå og faktisk ønsker å vise at det står bra til. Jeg synes de er fine, barna, der de ruler til og fra skolen i hvit skjorte og blått skjørt eller blå bukse.

Flyging i Nicaragua

2011-05-18T21:04:00.000-06:00

Det meste i Nicaragua skjer med et visst prutningsmonn. Mens kontrollen på internasjonal flyging er streng, er den innenlandske transporten litt mer liberal. Det er egentlig påkrevd med pass for utlendinger når en skal ut og fly, men vi har slippet unna ved å vise bankkortet, som ikke har samme status her som i Norge. Vannflasker og annen drikke settes på et bord og går ikke gjennom skanneren når bagasjen skal gjennomlyses. Flaska hentes etterpå. For å ha kontroll på vekta, veies passasjerene også, og dersom flyet blir for tungt, eller skjevt lastet, kastes bagasje av, vår kom ikke før et par dager etter til Bilwi. I Bilwi ble bagasjen lastet av ute på flyplassen, så en måtte selv dra med seg det en hadde. På returen fløy vi med et lite Cessnafly med 9 passasjerseter. Her var det ikke skillevegger mellom cabin og cockpit, så det var som å reise på Widerøe i gamle dager. Det var lett å lese av instrumentene og vi fikk se landingen fra første benk.

Barnehagebesøk i Bilwi

2011-05-18T20:50:00.001-06:00

Under oppholdet i Puerto Cabezas, eller Bilwi, som det heter på det lokale språket, var vi på besøk på en barnehage for å dele ut leker. Barnehagen vi kom til trengte alt, tror jeg. Inne i huset som skulle romme rundt 30 barn på 30 kvadrameter, var det jordgolv, mørkt og varmt. To smale bord var bygd som faste deler av rommet, det ene langs veggen, det andre midt på, og det var så høyt fra sittebenken og opp til bordet, at barna måtte stå hvis de skulle leke der. Enkelt sagt var det bedre å være ute. Avdelingen for de større barna var bedre. Den var inne på skolen, men de hadde ikke mange leker der heller. Sonja hadde kjøpt, Lego, tegnesaker og dyr, og jubelen var stor da dette ble delt i to og fordelt på avdelingene. Til takk fikk vi Fader Jakob på miskito.

CIDCA

2011-05-18T18:08:00.003-06:00

Centro para la Investigación y Documentación de la Costa Atlántica, CIDCA, ligger i Puerto Cabezas. Det er et forsknings- og dokumentasjonssenter med spesielt fokus på minoritetetsgruppene på nordkyster. VI ble vist rundt i biblioteket, og fikk anledning til å kjøpe grammatikker på miskito og sumu, greie framstillinger av språk som på mange måter avviker fra norsk, men de er nok lærbare likevel. Jeg er allerede over halvveis i miskitoboka. Hvis jeg en gang skulle få muligheten til å sitte et sted og skrive, måtte det være her.

BICU

2011-05-18T18:00:00.000-06:00

Bluefields Indian & Caribbean University, BICU, har en avdeling i Puerto Cabezas, og vi var på besøk der. Hovedbygningen var stor og med søyler i inngangspartiet. Aministrasjonsbygningen var noe mer beskjeden. En slitt trapp ledet opp til andre etasje.
Jeg var mest tilskuer da Sonja og Leana ble informert om førskolelærerutdanningen. Det som var mest interessant for meg var forholdet til minoritetsspråket miskitu som brukes i dagliglivet, men som nesten ikke har noen plass på universitetet som undervisningsspråk eller fag. Dekanus var miskito selv, uten at det så ut til å ha noen effekt.

Presidentkandidat

2011-05-15T22:52:00.002-06:00

Sandinistene og Ortega (eller omvendt) ser ut til å dominere det meste av valgkamp her borte. Overalt ser en rosa plakater med Ortegas smilende ansikt og handa løftet mot en bedre framtid. De andre kandidatene vises ikke så mye, og da jeg var i Puerto Cabezas så jeg for første gang et kampanjesenter for Arnoldo Alemán, som var president her fra 1997 til 2002. Etter at perioden hans var over, ble han anklaget for korrupsjon og dømt til 20 års fengsel. På en liste over de mest korrupte politikere i verden havnet han på 9. plass etter å ha ranet statskassen for 100 millioner dollar. Av helsemessige grunner ble fengselsstraffen gjort om til husarrest. I 2009 var han igjen en fri mann idet Høyesterett omgjorde dommen. Alt peker mot at det er inngått avtaler med Ortega. Og nå er Alemán kandidat igjen, og i Puerto Cabezas driver de aktiv kampanje for ham.

De kommuneansatte sier tydelig fra om hvem som er deres kandidat: Ortega.

NRK i Nicaragua

2011-05-14T13:56:00.005-06:00

Jeg betaler NRK-lisensen med glede, og er svært glad for alle digitale ressurser jeg får tilgang til her borte. Radioprogrammer kommer på direkten eller som podcast. Det samme gjelder TV. Her er skjermen som ble vist da Melodi Grand Prix gikk. Ellers klikker jeg meg hit.

Søppel

2011-05-13T23:48:00.000-06:00

Jeg må gjerne bli tatt for å være fordomsfull, men min påstand er at nicaraguanere ikke har samme forhold til søppel som vi har. Her kastes villig vekk flasker, papir og skitt og lort i gata til tross for at myndighetene prøver å endre folks holdninger. Vi gikk langs ei større gate i Puerto Cabezas, og plutselig dukker det opp en skikkelig illeluktende søppelhaug. Et par hundre meter unna, på torget, står et svært oppslag hvor det bes om at alle bidrar til å holde byen rein ved å kaste søppel i søppelboksene. Vel nok kan leseferdighetene være så som så, men dette er da helt unødvendig. Og at ingen føler ubehag ved å ha all skitten så nært innpå livet. Det er gaske billig å gjøre noe med det, skulle en tro.