søndag 19. juni 2011

Farvel Estelí!

Klokka 1030 kommer Santo. Vi lemper bagene inn i bilen, klemmer alle som er kommet for å si farvel - og drar mot Norge. Nesten to år i utlandet.

Sonja og jeg har vært sammen i mye av tida her - og det har vært ei skjønn tid. Takk for at du tok meg med hit, Sonja!

Takk til alle venner i Estelí. Takk til alle jeg har møtt i Nicaragua! Dere har alle en plass i hjertet mitt.

Det siste jeg ser når jeg kjører ut av byen er skiltet som vil ønske oss velkommen når vi kommer tilbake.


Og til leserne av denne bloggen. Takk for at dere har hengt med. Etter 623 innlegg er det slutt. Så langt ligger jeg på 2279 plass på  Bloggurats oversikt med46 lesere og 5497 sidehenvisninger.

Neste prosjekt for min del blir å rydde litt og så få alt mellom to permer ved hjelp av blurb.

Siste tak

Etter frokost ryddet vi det siste. Folkene fra La Quinta kom for å hente det siste, naboer og venner kom for å si farvel. Mange hadde med mat.  Søppelet bar vi ut på gata i påvente at søppelbilen som kommer onsdager. Plutselig satt det en kar og sorterte søpla, brukte strømper, undertøy  og t-skjorter for seg, plast og metall for seg. Alle poser ble gjennomsøkt, inklusive de innhold vi helst ikke vil nevne.


Dette er en annen side av Nicaragua - det nest fattigste landet på den vestlige halvkule. Han som rensket søpla har jeg møtt tidligere. Det er en hjemløs ungdom som har banket på en og bedt om å få pusse skoene mine. Som tidligere fikk han litt mat  - det som naboene nettopp hadde gitt oss, drikke og penger. Dette livet kjenner vi egentlig lite til, og vi kan reise fra det så lett som bare det.

Tirsdag 14. juni 2011 - siste frokost


Uten møbler, men vi holder fast ved de gamle frokostritualene: nypresset juice, ristet brød, kaffe og te oppe på terrassen. Maten smaker fortreffelig - men jeg kjenner en liten bismak av vemod når jeg tar en siste kikk utover Estelí. Her har vi bodd siden oktober 2009. Nå er det slutt.










Siste gang vi besøkte familien i La Quinta bestemte vi oss for at det meste vi eide skulle gis bort til dem. Dage før avreise, lenge før det avtalte klokkeslettet - og følger totalt ikke-nicaraguansk - ringte det på døra. Bestemor Chile ble så overveldet over alt som ble henne og familien til del, at hun holdt hendene over oss og takket høyere makter for at vi hadde blitt sendt slik at vi krysset hennes vei. Dette er andre gangen i mitt liv jeg er blitt velsignet slik. Forrige gang var på Filippinene i 1982 da en amerikansk muslim med opphav fra Uganda tok meg i handa og sa "May Allah go with you". Det var fort sagt, Chile brukte flere minutter. Deretter for alt ut i lastebilen, og siden det ikke var plass, måtte de komme tilbake neste morgen like før avreise. Vi er allerede invitert på middag neste gang vi kommer til Estelí.

Farvel, Victoria!


Jeg har møtt Victoria over ganger, og en kjapp utregning tilsier at jeg har kjent hennes fuktige, kalde ytre mot håndflaten mer enn 1000 ganger i løpet av oppholdet i Estelí.

Jeg gleder meg til neste møte, Victoria. 

Danser med Sonja

De siste ukene har vi vært på brannstasjonen flere ganger hver uke. Der driver Frank danseskole, og gjennom hard trening og utallige repetisjoner har jeg fått litt sving på salsafoten, særlig når Sonja teller høyt og tylder 1 - 2 -3. Frank kan en utall "giras" - vendinger. Problemet er selvsagt å få den ene til å gli sømløst inn i den andre og så komme ut på rett fot og i takt. Og om ikke øving gjør en til mester, så gjør den iallfall en litt bedre. Her er vi et meget heldig 1/125-dels sekund.

Å knuse en gris


Sonja ønsket seg en bursdagsgave - tilskudd til å kjøpe en stor gryte til prosjektet Barielete i León. Der har Maria omsorg for en stor gruppe barn, og kokkearbeidet ville bli lettere dersom maten kunne lages i en ordentlig stor gryte. På bursdagen sto grisen framme og ventet på tilskudd, og en av de siste dagene ble grisen tatt av dage og pengene talt opp. 

Strikking


Camila er barnebarnet til Sonjas kollega Leana. Hun er snart et år, og er en kvikk liten jente. Sonja har strikket henne kjole, lue og pulsvarmere, og like før vi dro kom hun for å takke for gaven.

Vi har en skapdør som er speil hele veien opp, og det var der hun likte best å stå. Hun var nemlig kjempefin! Strikking er nok ikke så vanlig i Estelí, så denne gaven var litt spesiell!

Byhesten

Vi har sett den hele tida vi har bodd i Estelí. Den dukker opp på uventede steder og til de merkeligste tidspunkt, den hvite hesten. En morgen da vi spiste frokost, ruslet den forbi, og Sonja benyttet anledningen til å ta farvel med den ved å dele ut deilige brødskiver. Hesten var litt skvetten, men da den skjønte at det var vennlige personer som kom, spiste den fra handa. Deretter loffet den videre oppover gata.





Hotel Don Vito

Et par kvartaler fra huset vårt ligger hotell Don Vito. Det er relativt nytt og framstår som velholdt og et hyggelig sted å bo. De fleste gjestene ser ut til å være amerikanskej misjonærer, men også nordmenn på besøk hos oss har bodd der. Utviklingen for hotellet ser ut til å være god for på relativt kort tid er det reist en fløy til. Søyler og vinduer kom på plass, vegger ble pusset og malt, og nå er hotellet dobbelt så stort som det var. Det er vel her vi kommer til å bo neste gang vi besøker Estelí.

Bursdag med piñata


 
Spansklæreren min, Nubia, feiret bursdag, og vi ble invitert til feiring som ellers samlet venner og familie.

Den største forskjellen fra tilsvarende feiringer i Norge var for det første støynivået. En av hennes venner rigget opp to datamaskiner som inneholdet det siste av DJ-utstyr, han hadde en enormt forsterkeranlegg og svære høyttalere, så dermed var det vanskelig å både høre og snakke.

Den andre forskjellen er den obligatoriske piñataen. Det er som regel en menneskelignende figur, en meter høy, som er flyt med godterier. Den skal denges til den går i stykker og søtsakene faller ut med det resultat at gjestene kaster seg på golvet for å raske til seg så mye som mulig. Pappdukka er ofte ganske solid, så det skal skikkelig bank til før den går i stykker. Dess mer meneskelig den er, dess mer grotesk ser dette ut.  

Sonja feires på FAREM, UNAN

Alt har sin ende, slik var det også med Sonjas engasjement i Estelí. Det ble hvisket meg i øret at jeg burde komme opp på universitetet en formiddag, og at jeg burde ha med meg fotoapparatet. Sonja hadde fått noen  motstridene beskjeder, men møtte opp i aulaen der det etter hvert ble ganske folksomt. Og så startet et flere timer langt festmøte med Sonja i sentrum.

Festmøtet, som var flere timer, ble innledet med at et mariachi-orkester viste til beste hva de kunne. Deretter fulgte taler, sang og opptredener,  bidrag fra 1. til 4- årskull av studenter. Sonja ble budt opp til dans av en ung og meget korrekt danser.


Prodekanus holdt en tale hvor han understreket hvilket viktig rolle Sonja hadde hatt i kollegiet de nesten to årene hun hadde arbeidet på FAREM, om hvilke frø som var sådd og hva som kom til å utvikle seg i tiden som kommer. Jeg var meget stolt der jeg satt i salen og gjorde opptak av alt som foregikk, og klumpen i halsen var til dels stor.

Det hele sluttet med at Sonja holdt takketale og sang "Vem kan segla" oversatt til spansk. Deretter var det tusen klemmer,  hilsener og gode ønsker om framtida.









søndag 12. juni 2011

Femicidio

Forleden så jeg et ord i avisen som jeg ikke har sett før - femicidio - og det slo meg straks at dette er et av de ordene som bidrar til å heve bevissthetsnivået. Ordet stod i en artikkel som omtalte drap på kvinner i Nicaragua. I 2011 er det ved utgangen av mai 40 kvinner som er drept. I fjor på samme tid var antallet 20. Økningen er altså dramatisk. Noen av disse drapene har funnet sted i Estelí, og mange av de skyldige går ennå fri. Drap omtales daglig i avisene, men det er først når det brukes ord som dette, dvs. ord som peker på at det er kvinner som er ofre, at problemet framstår tydeligere.

En vanlig engelsk betegnelse på drap er "homicide, og på www.etymonline.com er opphavet til ordet forklart slik:


homicide Look up homicide at Dictionary.com

"the killing of another person," early 13c., from O.Fr. homicide, from L. homicidium, from homo "man" + -cidium "act of killing" (see -cide)."the  The meaning "person who kills another" (late 14c.) is also from French, from L. homicida, from -cida "killer."


Betegnelsen "femicide" finnes ikke der. Wikipedia har imidlertid et oppslag for ordet, og det viser seg at det er over 200 år gammelt, laget i 1801 nettopp med betydning "the killing of a woman". Google gir 113000 terff på spansk, 464000 på engelsk, og to irrelevante på norsk.




"Machismen dreper" står det på plakaten..



Ny verdensrekord på sykkel!

For noen dager siden ble det satt hastighetsrekord på sykkel her i Nicaragua. En tysker ved navn Markus Stöckl rulle ned vulkanen Cerro Negro med en fart av 164,95 km/t. Dette ble naturligvis slått opp i avisene (hvor bildet er hentet fra), og også på YouTube. Innledningen av videoen inneholder noen bilder fra León. Cerro Negro ligger like utenfor byen.





Fire statsmakter

Når vi Norge snakker om den fjerde statsmakt, mener vi gjerne pressen. I Nicaragua er den fjerde statsmakt en konstitusjonell realitet. I tillegg til den dømmende, lovgivende og utøvende makt, finnes enda en, nemlig den som er knyttet til valgsystemet. Personer som sitter her har selvsagt makt, og avhengig av hvem som sitter der, vil praksis variere noe, ser det ut til. For å stemme må folk være registrert og ha et bestemt dokument. Nå nærmer det seg valg og avisene skriver om folk som har problemer med å få en "cedula"som gir dem mulighet til å stemme. Det ser ut til at det særlig er sandinistenes motstandere som har dette problemet. Folk henvender seg på det kontoret de trodde de sorterte under, men får beskjed der om at de må gå til et annet kontor og der kan man få beskjed om å gå til et tredje. På denne måten kan velgere bli holdt utenfor valgprosessen selv om de legger stor innsats i å få være med. Det er ikke alle som er enige i at den fjerde statsmakten forsterker demokratiet, slik skiltet til venstre sier.

Olsen


Kortspillet Olsen er enkelt. Det gjelder å bli kvitt kortene en har på handa fortest mulig. En må følge sort eller kortverdi. Åtteren er imidlertid et spesielt kort, men den på handa kan man velge hvilken sort nestemann skal legge ut. Hadde live bare vært like enkelt! Når en kom en vanskelig situasjon, kunne en bare spille ut en åtter og velge en ny retning for livet. Jeg fant to åttere i en rennestein en dag. Kanskje var det som var heldig og hadde muligheten til å velge en ny framtid, men så valgte litt dumt første gangen, og så ombestemte seg?

Prosjekt crocs


Jeg ba kollegene på jobben om penger for å trykke opp noen bøker som skulle deles ut til ansatte på barnehagene. Byråkratiet rundt dette var litt vanskelig, så prosjektet ble omgjort. Det er regntid, og da er det kjedelig å ødelegge kanskje det eneste skoparet en har i gjørma i barnehagen. Crocs er en type sko som tåler vann og søle, så det ble løsningen.

 Jeg hadde cirka 3000 kroner til disposisjon, og gjennom besøk i alle byens skobutikker lyktes det meg å samle sammen 200 par sko i alle størrelser fra 23 til 38, noen ansatte ba nemlig også om å få sko. For å være sikker på at alle fikk, måtte barnehagene besøkes på forhånd slik at jeg fikk skostørrelsen til hvert enkelt barn - og barnets kjønn (gutter vil ikke haa rosa sko). Det var et enormt puslespill, men det gikk opp til slutt. Og så mange glade blikk og gode klemmer jeg fikk!





Først til mølla …

En vanlig aktivitet om morgenen er en kjapp tur til mølla for å male maisen som skal brukes til tortillaen. Ut med ei bøtte fersk mais, vente noen minutter, og så hjem med ei bøtte malt mais. Først til mølla, så frokost.

Mobilhjem

Skal man bo, trenger man et husvære. Det fleste bygger seg hus, her i Estelí er det aller meste laget i betong. Ved den sørlige innfarten til byen står en annen type hus. En par kontainere er koblet sammen og tjener som både bolig og business.  Det en trenger når en skal sette opp vegger eller lage vinduer og dører, er et sveiseapparat og en skjærebrenner.

En liten sjekk på nettet viser at denne måten å lage hus på slett ikke er uvanlig. Hva sier norske bygningsråd til dette? 

Chocopiña

Ungene liker is, men den er vanskelig å lage selv. Da er chocobanana og chocopiña et alternativ. Man rensker frukten. Bananene brukes som de er, ananasen skjæres i mindre stykker. På butikken får man kjøpt ispinner av tre. Disse stikkes inn i frukten som så legges i fryseren i kjøleskapet. Da er alt stivfrosset. Så tar man fram sjokoladepulveret man kjøpte samtidig med ispinnene, heller i litt vann, og har klar en sjokoladegrøt som den frosne frukten skal dyppes i. De legges på en rist slik at overflødig sjokolade drypper av, dypper en gang til hvis det er mer av blandingen igje. Så på rist og i kjøleskapet, og vips så har man iskald fruktis. Alt dette har Lexiana lært oss.

Bakere på besøk


Vi har igjen hatt besøk av ungene i nabolaget. Bolledeigen stod klar de de kom, og pakken med kokosmakronblanding fra Norge likeså. Så gikk vi gang med å elte og kna og forme runde boller. Deigen var klebrig så det måtte atskillig med mel til for å få den slik vi ønsket. Ungene, som neppe hadde gjort dette siden de var hos sist, var ganske rådville med store klumper av klebrig masse på hendene, så hver og en måtte skrapes ren flere ganger.

Bollene og makronene kom ut av steikeovnen sammen med en herlig aroma, og vi spiste og koste oss med ost og syltetøy. Deretter ble restene fordelt og ungene sprang hjem med nybakte, varme boller.

Ryktene går ennå om hvor gode boller vi laget den kvelden.

Miljøvennlig grill

Denne grillen stod utstilt oppe på universitetet. En gruppe studenter hadde laget en solgrill. Etter nøyaktige matematiske beregninger hadde de skisser klar til en grill der solstrålene sendes inn mot det punktet der maten er plassert.  Jeg fikk ikke se den i praksis, men ettersom selve solfanger er et par kvadratmeter stor, må det bli bra med varme (Jeg brukte et lite lommelyktglass for å svi vinkork da jeg liten, og det glasset var bare 5cm i diameter). Miljøvennlig grill: Ja. Tramsportvennlig? Nei.

Trapp

Jeg vil komme med en generell påstand: Nicaraguanere kan ikke gå i trapper! Vi har to trapper i huset, og når vi har besøk tar turen ned trappene atskillig lengre tid enn turen opp.  En ung dame kommenterte sine manglende ferdigheter, og det glapp ut av meg at hun var dårligere i trapp enn både min 90 år gamle mor og mitt yngste barnebarn.

Voksne går slik små barn gjør: Først en fot et trinn ned, deretter andre fot ned på samme trinnet. Så første fot ned et trinn til, og andre fot etter til samme trinn. Alt dette skjer mens personen holder seg godt fast i gelenderet. Vi satt nylig på en restaurant som lå i andre etasje og kunne se gjester som ogs brukte denne metoden når de skulle opp. Dette gjaldt personer i alle aldre. Jeg har aldri sett en person som har løpt i trappa.

Fotball!

Estelí har nettopp vunnet den nicaraguansefotball serien. Den siste kampen ble spilt på hjemmebane i et enormt regnvær, uten at det la noen demper på stemninga. Billettene var utsolgt lang tid i forveien, og stadion var stappe full da kampen gikk. Vi så kampen på TV. Da seieren ble feiret, gikk rakettene til værs over byen og det var feiring natta lang.

Det er en serie her parallell til det som var Royal League i Skandinavia. Dessverre er stadionanlegget i Estelí så dårlig at de ikke kan spille hjemmekamper mot internasjonale lag her.

Jeg har jo ikke særlig greie på fotball, men for meg ser det ut til at nivået her ikke er all verden. Honduras og Costa Rica er bedre, tror jeg, og det er/har vært noen spillere fra Costa Rica i den norske serien. Kanskje kan seieren føre til at nivået blir høyere her i byen, og at det kommer en spiller herfra til Norge?

Sonja fyller 60!




Den 26. mai feiret Sonja stor bursdag i Estelí. Festen ble arrangert på Café Mochanana der vår gode venn Carlos hadde alt klart. Mange kom til rett tid, andre til Nicatid.



Gjestene ble møtt med aperitif, deretter var det treretters middag med taler og sang. Sonja framførte en spansk versjon av "Vem kan segla" på spansk, og klumpen satt i halsen på alle rundt bordene, tror jeg. Deretter var det åpen bar og musikk ved "Grupo Tabaco", våre gamle favoritter som var innleid for anledningen. Snart var gjestene på gulvet, og det ble danset og jublet og ledd. En flott feiring for en flott 60-åring!

lørdag 11. juni 2011

Veiskilt



Det sies at tyskere stjeler norske veiskilt, særlig de trekantede med bilder av elg. Her i Nicaragua er det også en del skilt som kunne være av interesse. På hovedveien utenfor Estelí varsles det om beltedyr og firfisler. Sjåførene blir bedt om å ta henyn til dyr som måtte krysse veien. Jeg håper at de gjør det. På Omotepe står det rikelig med skilt om fluktveier i tilfelle vulkanutbrudd.  Kanskje er det ikke så mange tyske turister her?