lørdag 30. oktober 2010

Veibygging

For et år siden var vi på sykkeltur og snudde da vi kom til slutten av det faste veidekket. Denne turen har vi tatt ofte, særlig siden veien er lite trafikkert. I løpet av siste året har arbeidet med å brosteinslegge veien fortsatt, 9 kilometer og sikkert en million steiner seinere, er arbeidet i ferd med å bli avsluttet, for en uke siden gjenstod det bare en kilometer. Da vil innbyggerne i La Concordia kunne reise langt raskere inn til Estelí. Ruta er den sørligste av de to veiene merket med gult.


Vann

For et halvt år siden passerte jeg en gjeng som holdt på med brønnboring. Spruten stod høyt til værs da de kom ned til grunnvannet. For noen dager siden passerte jeg samme sted igjen. Nå var alt ordnet slik at vannforsyningen til den lille landsbyen fungerte. En enkel hånddrevet pumpemekanisme var montert, og det trengtes ikke mange sveivingene på hjulet før vannet strømmet ut. Og det har herlig kaldt - vi hadde nemlig akkurat syklet opp en lang stigning med sola steikende i ryggen. Temperaturen i lufta og i kroppen tilsa at det var like før solstikk, så dette ble redningen.

Fin på fest

Sonja er flink til å kle seg, og mange her er begeistret for alle de fargerike klærne hun har. Nå har hun oppdaget enda en måte å pynte seg på, nemlig negledekorasjoner. En venn av oss, Heydi, driver med dette, og da Sonja oppdaget det, var hun snar å bestille time. Det tok ikke lang til før alle ti neglene var hissig røde og dekorert med en hvit soloppgang.

Avskjedsfest



Denne uka pakket Kristin sakene sine og takket for seg. Oppholdet i Estelí er over, og nye utfordringer venter. Det kommer til å bli litt tomt etter Kristin. Vi har ledd mer enn en gang av de fantastiske historiene om hva hun har opplevd det siste året. Oppholdet her har selvfølgelig vært preget av alvorlige saker også. Kristins blogg fra Estelí ligger her. Tidligere i uka ble vi invitert på avskjedsfest på barnehagen hvor hun jobbet, og det ble skikkelig fiesta med sang, dans, is og ballonger. Ungene kunne både spanske og norske sanger, og noe av det morsomste var å synge "Hode, skulder, kne og tå" så raskt som mulig.  Snart kom det en barnehage til på besøk, og da var det rundt femti barn inne på området. Det gikk ikke lang tid før kontakten var opprettet og da vanket det både varme smil og skjelmske blikk.


Videreutdanning i musikk

Da vi kom i fjor, startet det ganske umiddelbart et kurs i sang og musikk for førskolelærere. Instruktørene kom fra Barcelona, og Sonja deltok og lærte mange nye sanger. I år var det oppfølging, og som i fjor ble kurset avsluttet med en konsert i aulaen på universitetet, men denne gangen uten at Sonja var med, arbeidsdagene har en litt annen struktur i år.
Det var ikke bare førskolelærere som var med. Noen av de voksne har barn som de må ha med seg på kurs,  og siden kurset handler om barnesanger er det jo naturlig at de deltar. Også barn av ansatte på universitetet deltar. En av guttene der, som er blitt en god venn av Sonja, har deltatt på et utall kurs av forskjellig art, så til tross for at han bare  er 12 år, har han plukket masse studiepoeng. Her sitter alle klar til "Vind og storm. Konsert for oppblåste ballonger", og slik lød det faktisk.

Lek i gata

Livet i gata vår er ganske fritt - så lenge ungene holder seg innenfor de grensene som er satt. Det ser ut til å være kryssene på hver side av kvartalet. Veien gjennom kvartalet er ganske dårlig, det betyr at farta på bilene er ganske lav, og det heller ikke så mange biler som passerer i løpet av dagen. Dermed blir gata en flott lekeplass. På dagtid blir det varmt når sola sendre strålene rett ned mellom murveggene. På kvelden er temperaturen mye mer behagelig, og da samles ungene i krysset for å spille baseball eller leke titten på hjørnet eller andre leker. Det er morsomt å sitte på taket og følge med og høre latteren og ropene - og tenke litt på sin egen barndom som ikke var så forskjellig fra dette.

Gatas favoritt

Det mest brukte tilropet i gata er "Hola Sonja". Det høres om morgenen når hun drar på jobb, på ettermiddagen når hun returnerer, og eller når vi er ute. Og sekunder etter at ropet er hørt, kommer de strømmende til for å snakke, fortelle ting, spørre om det er mulgi å komme inn for å danse, eller om muligheten for arbeid. Her er det Derek, Allison og Axel som forteller litt om hva de har holdt på med i løpet av dagen.

Kollektivtrafikk

Busstilbudet i Nicaragua er godt utbygd. Skal man et sted, går det alltid en buss. Inne i byen er det også busser. De går på kryss og tvers, så en reise mellom to punkter får fort karakter av sightseeing. Bussen durer gjennom barrio etter barrio, motorlyden er kraftig og inne i bussen står musikkanlegget på full styrke. Folk kommer av og på. Billetøren rusler av og til fram og tilbake for å kreve inn penger, billetter brukes ikke. Uansett hvor langt en reiser, betaler en bare 3 cordobas, dvs. rundt 75 øre.

Vinke med handa

Det er viktig i vinke riktig. Måten handa beveges på tolkes nemlig forskjellig fra land til land. Den vanlig norske vinkinga hvor en holder handa flatt framfor seg og "blafrer" med fingrene betyr "ha det". Det er denne bevegelsen vi lærer små barn, og snart kan de stå vinduet og vinke opp og ned med handa når bestefar drar. I Nicaragua betyr denne bevegelsen "kom hit". Fra til annen vinker ungene når jeg kommer syklende hjem, og da vinker en selvsagt tilbake. Da kan det hende at jeg glemmer meg på den norske måten, og selvfølgelig kommer de løpende for å vite hva jeg vil. Kanksje kunne det vanke litt sjokolade eller litt arbeid?

Den rette måten å vinke på her "kongemåten", dvs holde handa rett opp og så bevege den fra side til side. Det betyr "hei". Og når jeg gjør det slik, blir ungene sittende. Da skjønner de at jeg bare hilser tilbake.

onsdag 27. oktober 2010

Sykkeltur

På lørdag var det 70 km på sykkel. Tore, som besøker søstra si, Kristin, er ivrig syklist, og tidlig lørdags morgen la vi av gårde mot La Concordia, en vei jeg har syklet mange ganger tidligere. Nydelig sykkelvær, men sola ble sterk utover dagen, og det var behagelig med når vi kunne sette oss i skyggen og nyte en kald Cola. Veien til La Concordia er brosteinsbelagt. Prosjektet har pågått i lang tid, men når er det bare en kilometer som mangler for den 35 km lange strekningen. Budsjettet har man gjort rede for - helt ned på ti-centavoen.

Og så gikk strømmen!

Jeg har mange ganger tidligere pekt på likhetstrekk mellom livet her og det jeg erfarte i Sandnessjøen på 1950-tallet. På vinterstid, særlig når det var dårlig være, var det ikke uvanlig at strømmen gikk. Stearinlyd og fyrstikker lå alltid klar, og noen minutter etter at det totale mørket hadde senket seg over Matstia, begynte det å lyse svakt i vinduene nedover veien. Akkurat slik er det her også. Noen ganger kan strømbruddet vare i timesvis, men det vanlige er at vi kommer tilbake til vanlige forhold etter et par minutter.
Hvis man er ute og går, kan det være lurt å ha med ei hodelykt. En og annen bil kommer forbi, og kanskje er månen på plass?

mandag 25. oktober 2010

Gammelt nytt - men viktig!

Atikkelen nedenfor ble publisert for et år siden på nettsida til Høgskolen i Vestfold. Jeg var ikke klar over det før nå, men nøler ikke et sekund med å legge den inn her slik at dere kan se hvorfor Sonja fikk jobben her.

Sonja blogger også, men ganske spredt. Hun har mye annet å gjøre, så det tok litt tid før hun kom i gang, men her er bloggen hennes.



Ny HVE-prepresentant i Esteli, Nicaragua klar

Sist oppdatert 29.05.2009 av Jon Olav Skålid

I forbindelse med vårt engasjement i Nicaragua og prosjektet som pågår gjennom Fredskorpset er førstelektor Sonja Kibsgaard tilsatt i ny stilling som fredskorpsarbeider i Nicaragua fra 1. august 2009.

Sonja Kibsgaard og barn i Nicaragua
Sonja Kibsgaard og barn i Nicaragua
- Vi er heldige som har fått en så solid fagperson inn i denne stillingen, sier høgskolelektor Gunnar Aasen, som leder prosjektet ved HVE.
- Sonja Kibsgaard er et kjent navn innen førskolelærerutdanningen i Norge og har skrevet mange bøker og artikler spesielt knyttet til det flerkulturelle området av pedagogikken. Hun er en stor inspirator og er mye brukt som foredragsholder på ulike konferanser rundt omkring i landet.
- Dette fikk hun uttelling for på mandag 25. mai da hun ble tildelt ”Inspiratorprisen” på 50 000,- kroner fra Private barnehagers landsforbund. En vel fortjent pris etter alle år som aktiv førskolelærer og som underviser i pedagogikk ved Dronning Mauds Minne i Trondheim. Hun skal ha permisjon fra Dronning Mauds Minne, for å jobbe for oss her ved Høgskolen i Vestfold i ett år.
- Vi er godt i gang med fredskorpsprosjektet som går ut på å hjelpe Universitetet i Esteli, Nicaragua med å utvikle sin førskolelærerutdanning. Prosjektet er inne i sitt tredje år og trenger nye krefter og ny inspirasjon for å videreutvikle samarbeidet.
I august kommer det to nye fredskorpsarbeidere fra Esteli som skal jobbe ved avdeling for lærerutdanning i et år.
 


Besøk fra Estelí i Norge

Flere av Sonjas kolleger har nettopp vært i Norge. Avisa til Høgskolen i Vestfold skriver om besøket i sitt siste nummer. Jeg nøyer med med å legge ut en kopi av siden her:




HiVe medvirker til ny førskolelærerutdanning i Nicaragua

Sist oppdatert 22.10.2010 av Jon Olav Skålid

HiVe har i disse dager celebert besøk fra Nicaragua. Ramona Rodríguez Perez er viserektor ved Nicaraguas nasjonale selvstendige universitet (UNAN-Managua) som er det største universitetet i Nicaragua, Reyna Isabel Sevilla M. Reyna er dekan for FAREM-Estelí (Regjonale flerfaglig fakultetet) ved UNAN, og Leana Espinoza er leder for førskolelærerutdanningen i Estelí.

Høgskolen i Vestfold har i flere år hatt et samarbeid gjennom Fredskorpset der lærere fra førskolelærerutdanningen i Estelí er utvekslet ved Høgskolen i Vestfold, og der ansatte fra Høgskolen i Vestfold og Tønsberg kommune er utvekslet med personale fra fakultetet og barnehager i Estelí. 
-  Da samarbeidet med Høgskolen i Vestfold ble etablert i 2006, hadde førskolelærerutdanningen i Estelí ligget nede noen år. Nå har vi fire kull i gang, med til sammen 119 studenter, forklarer Leana Espinoza. – Studiet går over fem år, med samling hver lørdag, siden alle studentene er i jobb ved siden av.
Når jeg spør om hva samarbeidet har betydd, forklarer Ramona Rodriguez, som tidligere var dekan for fakultetet i Estelí, at samarbeidet har vært veldig viktig.
- Først og fremst har samarbeidet betydd en modernisering av utdanningen vår. Vi har sendt våre folk hit, og de er kommet tilbake med nye tanker og ideer, med det resultat at vi har fått en mer moderne førskolelærerutdanning.
Isabel Sevilla M. Reyna supplerer: Det at utdanningen er blitt mer moderne betyr blant annet at førskolelærerstudentene ikke lenger har samme krav i spansk og matematikk som ingeniørene. Slik var det nemlig tidligere. Nå tenker vi mer anvendt kunnskap, og differensierer.
De forteller også at førskolelærerutdanningen er midt i en større prosess som skal resultere i en ny utdanning med nytt pensum.
I Vestfold skal de, foruten å møte de to lærerne fra Estelí som arbeider her, også møte rektor og dekan for å evaluere samarbeidet og drøfte en videreføring. I tillegg er de også interessert i å utvide samarbeidet til også å gjelde andre fagområder, for eksempel ingeniørfag.

Musikkinstrumenter

Hvis man ønsker seg en gitar, går man vanligvis på en musikkforretning og kjøper den en ønsker seg. I Nicaragua kan en gjøre det litt mer raffinert. Her kan en dra rett på fabrikken og spesifisere hvordan man vi ha instrumentet, hvis en finner fabrikken, da. Disse to karene holder til i utkanten av Matagalpa. De lager gitarer av ulike typer med relativt enkle redskaper og under arbeidsforhold som en må beskrive som enkle. Det er behagelig å få kjenne på ulike sorter treverk, lukte på dem og få fortalt hvordan og hvorfor akkurat det aktuelle trestykket skal brukes. Flere av de sentrale målene var gjort som hakk i bordkanten, (da trenger en ikke tenke på hvor tommestokken er) , og malene for utskjæring bar preg av lang tids bruk. Her er det ikke spor av masseproduksjon, kun håndverk med lange tradisjoner. Og i bakgrunnen kjenner den svake duften av lakk som er et tegn på at gitarer er klare for levering.

søndag 24. oktober 2010

Sigarer

Mange her i byen har sitt utkomme knyttet til sigarproduksjon. Ved innkjørselen til byen sørfra passerer man den første fabrikken, Scandinavian Tobacco Group. Det er en danskeid fabrikk med nærmere 350 ansatte. Daglig produserer hver sigarruller 300 sigarer til eksport. Hele gruppen er et kjempestort firma som med 9700 ansatte er representert i 20 land. Det er snakk om den nest største sigarprodusenten i verden. Tobakken skal nytes på flere måter. Derfor lager de også pipetobakk. Der er de verdens største.

Hvilken retning?

Noen ganger er det vanskelig å orientere seg. Skal en gå hit eller dit? Høyre eller venstre? Framover eller bakover? Denne palmen i León har fått hjelp til å løse orienteringsproblemene. Det er bare en vei som gjelder - oppover. Dermed står den der i perfekt loddrett posisjon.

Vold mot barn

Vold mot kvinner og barn er et stort problem i Nicaragua. Her er en (Google-oversatt) artikkel som forteller om problemene. Dette er ikke hendelser som er så langt borte fra hverdagen vårt. I går satt jeg og skrev, og hørte plutselig et skrik utenfor. På den andre sida av gata stod en av våre venner, en gutt på 5 år, og hoppet på en fot og hylte. Jeg trodde han hadde hoppet opp på trappa og kanskje sparket ei tå i et av trinnene. Ved siden av stod søskenbarnet og så seg skremt til siden. Da jeg bøyde meg fram mot vinduet, så jeg årsaken til skriket. En voksen person vel 20 år stod med et belte i neven. Det hadde han sveipet over ankelen på 5-åringen. Jeg gikk ut og ropte over gata for å få ham stil snu seg, men han gikk rett inn i huset. Det var et opprørende syn, og det var vanskelig å konsentrere seg om skrivingen etterpå.


Sittende ved skrivebordet, hørte jeg noen minutter senere mannen rope på storebroren på 10. Han stod lenger ned i gata og kom gående forsiktig opp langs husveggen, det så ut som om han hadde tenkt å spurte forbi mannen og inn i huset. I samme øyeblikk som jeg kom ut på altanen for å påkalle oppmerksomheten hans og for å få ham til å besinne seg, startet spurten, men mannen beveget seg raskere og slo ham hardt over tynnleggen, og med et vræl haltet han inn i huset. Ropet var forgjeves. Rak i ryggen gikk han inn i huset, åpenbart stolt over ha disiplinert ungene. Hva de hadde gjort vet ikke, kanskje var de ropt inn til middag og så hadde glemt seg i leken i gata.


Det var umulig å gå å sette seg ved skrivebordet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Gå over gata og banke på, spørre naboene til råds, gå opp til politistasjonen? Jeg ble stående ute på altanen for å få litt mer kontroll over følelsene, og da kom karen ut igjen. Jeg ropte til ham og sa at det var en skam å behandle barn slik, at dette er forbudt i Nicaragua og at slikt aldri førte noen godt med seg. Jeg var så pass opprør at spansken gikk nesten i stå. Det fikk ham til å snu seg og spørre om jeg var nicaraguaner. Som om statsborgerskap spilte noen rolle i denne sammenhengen? Et par venner kom oppover gata. Han pekte opp på meg og gjorde en del grimaser som sikkert skulle antyde at det stod en tulling på altanen og blandet seg opp i ting han ikke hadde noe med og heller ikke hadde greie på.
Litt senere kom ungene ut igjen. Jeg gikk ned for å spørre hvem mannen var. Det var storebroren. En kan jo bare tenke seg hvilken form for barneoppdragelse han hadde vært gjennom.

Jeg ble sittende og tenke litt, og husket på riset som hang over kjøkkenspeilet i Matstia. Det er bare litt over 50 år siden.

Mochanana café

Vår stamkafé er Mochanana, fire kvartaler unna. Menyen er ikke omfattende, men tilstrekkelig: supper, ost, sandwich og selvfølgelg kaffe, pils og vin. Der er det også musikk hver fredag. Enkeltpersoner eller grupper synger og spiller, for det meste nicaraguansk musikk av den mer tradisjonelle typen i tillegg til Mejia Godoys mange sanger. Med andre ord har vi visekveld nesten hver uke. En av våre favoritter er Omar, som sitter til høyre på bildet.
En kveld overrasket eieren Carlos med et standup-show, morsomt for de andre, men vanskelig for meg. Her var det så mye rollespill, så mange hint og språklige finurligheter at jeg ble hektet av. Men stemningen er like god for det.

Nabokaffe

Vi bor i et trivelig nabolag. Det er mest kontakt med ungene i gata, men noen voksne snakker vi jo med, og det er nabodamene. Et par hus lenger opp bor sydamen, og hun har lenge gått og ventet på sjokolade fra Norge. Freia Fruktnøtt er en stor favoritt hos alle her. Da det kom besøk fra Spania på jobben til Sonja, var det naturlig å be dem på kaffe, og med dem også  sydamen. Hun tok like godt med seg et par naboer til pluss en flaske sider, og dermed gikk det ikke lang tid før latteren gjallet fra takterrassen.

torsdag 21. oktober 2010

Gribbene rykker nærmere

Et forferdelig lurveleven på taket en morgen. Det er jo bare bølgeblikk der oppe så det blir skikkelig lyd, og med murvegger i huset forsterkes det godt inne når noe skjer der. Det hender at ungene kaster ting på taket rundt i nabolaget, men huset vårt er så høyt at det var lite trolig.
Oppe på taket satt en gribb og så ned på en annen som satt ved siden av terrassen - noe slukøret i uttrykket. Kanskje hadde de brakt med seg frokost opp og så blitt uenige? Den på taket var utenfor rekkevidde, og den på terrassen var lite lysten på å dra sin kos.  Uansett har jeg ikke lyst at de skal snoke rundt, men ikke før jeg var et par meter unna, valgte den å stikke av.

onsdag 20. oktober 2010

Hvor mange ...?

Hvor mange nicaraguanere trengs for å klippe en hekk? Svaret er to, en som holder stigen, og en som klipper. Naboen på den andre sida av gata har en ganske viltvoksende hage, og nå mot slutten av regntida er det behov for å kutte de grønne greinene på hekken som har lagt seg godt utover gjerdet. Det er enkelt å finne spesialister. Folk går rundt i gatene og tilbyr sine tjenester. De to karene på bildet var utstyrt med hekksaks og stige. Hver av dem holdt fast i sin redskap, og noen minutter var greinene justert og fortauet ryddet.

Spill

Det er mye en kan fordrive tiden med. Noe av det minst produktive er dataspill. På den annen side er det en måte å slå tida i hjel på på bussen eller flyet. Jeg har nettopp lastet ned Angry birds på iPhonen. Det er temmelig tullete spill. Det gjelder, utstyrt med sprettert, å skyte småfugler mot noen griser for å ta livet av grisene. Når oppdraget er utført, går man videre til neste nivå. Dette er like tullete som Tetris (som kanskje krever litt mer tenkning), men det er like avhengighetsskapende. Akkurat nå er vi stoppet opp på på nivå 3-15 og kommer ikke videre. Jeg har ikke taa på hvor mange forsøk vi har gjort for å knekke de fire grønne grisene som har gjemt seg under en stein- og trekonstruksjon. Det går an å ta tre, men ikke fire.

Assistent på kjøkkenet

Fra rid til annen kan vi høre det kvekke oppe i taket, bak gardinen eller borte i ei krå.  Da er det ei av firfislene i huset som prøver å komme i kontakt med noen av de andre. Det kan jo være ulike grunner til det, kanskje ønsket om å treffe en av motsatt kjønn er et av de sterkeste motivene. At noen av forskjellig kjønn møtes, kan vi observere. Fra tid til annen piler en fyrstikkstor liten krabat på korte førte over veggen. En slik hadde gjemt seg blant koppene som stod til tørk. Der drev han/hun sikkert og jaktet på små insekter. De små firfislene er selvfølgelig velkomne i huset, da sørger på sin måte for at mengden av insekter reduseres.

De er sjelden i veien, men en dag da jeg satt og skrev på mac'en ramlet det en klæsj rett ned på styreflata akkurat da jeg skulle flytte fingeren. Resultatet ble at jeg smurte den lille klatten med illeluktende dritt utover. Det tok litt tid å bli kvitt eimen. Fyren som dreit på maskinen, søkte raskt tilflukt i taklampa.

tirsdag 19. oktober 2010

Disse røykerne …

Det er interessant å observere turister som kommer hit fra Europa og USA (det er egentlig unødvendig å angi opphav, turistene er fra disse verdensdelene, en og annen japaner ser jeg riktignok), og som plutselig er kommet til et paradis hvor det heller står "Røyk fritt" enn "Røykfritt". Så vidt jeg vet er det ingen røykelov i Nicaragua, det røykes overalt, på restauranter, kontorer, i køer og så videre. Det er imidlertid ganske lite røyking her, særlig tatt i betraktning av dette er et land som produserer tobakk. Uten at jeg vet mye om det, vil jeg anta at folk ikke røyker fordi det er for dyrt. Det er så mange andre hull en kan putte pengene i. Å la dem gå opp i røyk vil være for dumt for de fleste. Og sigarene som produseres her, ja, de er alt for dyre.

Men det var disse røykerne som kommer fra Europa og Amerika hvor røyking er regulert av røykelover. I Nicaragua er det ingen lovgivning som rammer dem, og da kan de blåse fritt. Vi er på konsert hver fredag. Hvis det bare er nicaraguanere der, er det sjelden at noen fyrer på en sigarett. Er det en gruppe turister eller utenlandske studenter som er på besøk, er saken en helt annen. Da har de ikke fått baken på stolen før tobakken er oppe og røyken blåses utover. Den er jo ubehagelig å få i øynene for røykeren selv, og siden det kanskje ikke er så heldig å blåse den rett i trynet på en som sitter på samme bord, vrenges kjeften nesten rundt hodet og stimen står ut av munnvika en kvart omdreining unna der munnvika pleier å være. Og akkurat der sitter jeg og irriterer meg i røykskyene som siver forbi.

Feig som jeg er, har jeg ikke tydd til andre mottiltak enn å stirre forarget og kanskje himle med øynene, men det kunne vært interessant å spørre hva røykerne egentlig tenker på. Er røykeloven kun til for å plage dem? Kan det være slik at bare de kommer bort fra hindrene hjemme så står det dem fritt å behandle ikke-røykere som de vil?

Skummel epidemi

De siste dagene har avisene skrevet om en epidemi som brer seg heri Nicaragua. Sykdommen er kalt leptospirosis og den var helt ukjent for meg inntil nå. Sykdommen, følger etter den kraftige nedbøren vi har hatt, og den skyldes en bakterie som fraktes med dyreurin som vaskes ut i ferskvann. I Store norsk leksikon skriver Bjørn Myrvang, som Sonja konsulterte etter at hun hadde dengue:

leptospirose, infeksjon som skyldes bakterier  som forekommer hos rotter og mus. Sykdommen er nå meget sjelden i Norge. Mennesker kan bli smittet ved å drikke vann eller bade i vann som er forurenset med urin fra infiserte dyr. Bitt av rotte kan også overføre smitte. De fleste tilfeller av leptospirose forløper relativt mildt. Et mindretall utvikler imidlertid alvorlig sykdom i leveren, nyrene, hjertet og sentralnervesystemet. 

Sist søndag planla vi å dra til Estelí Mar for å bade i elva. Turen ble fluksens avlyst etter at vi leste om 15 dødsfall. Nabolandene Honduras og Costa Rica har nå iverksatt tiltak for å hindre at epidemien sprer seg.


Her er en Google-oversatt artikkel fra La Prensa fra 15.10.2010.

søndag 17. oktober 2010

Cotran Norte

Det er to busstasjoner i Estelí, en for nordgående og en for sørgående busser. Cotran Norte ligger nærmest huset vårt, bare en femminutters spasertur. Her fra går bussene nordover mot grensen og en del i rundt Estelí. På Cortan Norte er det et yrende liv dagen lang. Store busser stønner inn og ut, billettører roper ut reisemål, sjåførene trykker ivrig på gaspedalen, og motorene spyr ut svarte dieselskyer. Firbente passasjer plasseres på taket eller bak i bussen, de fleste tobente sitter eller står inne bussen, bortsett fra dem som har vinger, de plasseres der det er plass. Underveis kommer passasjer på like gjerne gjennom døra framme ved sjåføren, som gjennom ei luke bakerst i bussen.
Holdeplassen yrer av selgere som roper ut varer i øst og vest mens folk står tålmodige i kø og venter. De trenger ikke vente lenge, kollektivtilbudet er særdeles bra når det gjelder avganger og priser, komforten er det så som så med. Setene kan være harde og veien humpete.

torsdag 14. oktober 2010

En slags autopilot

Det er to store busstasjoner  i Estelí, en for for trafikk nordover, den andre sørover. Fra begge går det uavlatelig busser. De lokale stønner seg sakte ut av porten og stopper på hvert minste sted i omegnen, ekspressene jager av gårde mellom de store byene. Alle har det til felles at de er dekorert med bibelske motiver. Maria henger og dingler i frontvinduene og en kan lese skriftsteder og fromme ønsker om reisen. Slik er det også på Somoto-ekspressen som forlater Managua rundt 13 og går nordover nesten til grensen mot Honduras. Her er vi passet på av høyere makter. "Jeg kjører, Jesus viser vei" står det over sjåføren. Vi kom iallfall trygt og sikkert til Estelí.

tirsdag 12. oktober 2010

Til kildene

Vi har ikke sett mye av byen, planen var å dra ut på formiddagen, men så disket hushjelpen Inez opp med en stor lunsj. Dermed ble værende i huset med mye prat om Strømsvik, masse om Copan og mer om alt annet.
Omsorgen har vært grenseløs. Det er imidlertid åpenbart at spansken min fremdeles har store hull. Noen ganger går alt inn, andre ganger kan en slutte seg til hva det er snakk om, og noen ganger er en helt på viddene. Det verste er når en god historie annonseres, og en verken får med seg innhold eller poeng. Skal en da 1) se dum ut, 2) le slik de andre gjør (og samtidig med dem - og kanskje av sin egen tilkortkommenhet), eller 3) be om å få historien forklart. Jeg faller ofte ned på strategi 2.

GeoTagged, [N13.71468, E89.22038]

mandag 11. oktober 2010

Festaften i El Salvador



Vi ble tatt imot med åpne armer på flyplassen utenfor El Salvador.  Hilda,med sine 81 kvikke år, hadde ventet lenge på oss som stod i kø. Sønnen Luis kjørte oss de fire milene inn til huset i hovedstaden. Der var det allerede besøk, den cubanske dikteren Ester Trujillo var på besøk, hun deltok på poesifestivalen i landet. Allerede i bilen fikk vi høre mye om Don Gustavo, og det ble mer etter hvert. Dagen ble avsluttet på restaurant med mye prat, latter og diktopplesning. En utrolig morsom dag med spennende personer!

GeoTagged, [N13.71203, E89.24637]

søndag 10. oktober 2010

Sonja lærer klappeleker

Her er en utrolig flott måte å lære spansk på. Når du møter noen barn, kan du spørre om de kan en klappelek, og det kan de aller fleste. Deretter er det bare å lære regla og klappe mot hendene til den andre personen. Når en kommer i gang, går hendene lynraskt samtidig som spansken lekes inn. Dette er Sonjas spesiale for tida, og stemningen stiger med en gang! På bildet er det ei jene vi møtte på gata i La Toma som lærer bort det hun kan. Og sannelig lære hun ikke noe av Sonja også.

La Toma

Bydelen La Toma utenfor Estelí er egentlig verd en større reportasje i seg selv. Et slikt samfunn vil en trenge lang tid på å komme inn i, tror jeg. Vi var der i dag sammen med Rudy, loddselgeren vi kjenner. Området er er relativt nytt, og det sm slår en når en går inn i området, er hvor fattigslig alt er. Standarden er langt under det en finner inne byen. Boligene her er av svært dårlig kvalitet, men de står i områder hvor en også finner finere hus.

 Området ligger litt i høyden, det er åpent der, så det er frisk bris og god utsikt slik bildet øverst til venstre viser.  I La toma så vi bare 3-4 murhus, resten var av tre, dvs. grovskåret treverk som var lagt vannrett på veggen på en slik måte at vannet ikke skulle trenge inn i husene. Det er ikke kloakk der oppe, men en del av husene har vann. En felles kran kunne stå midt i en husklynge, og så skrudde man sin slange på når man trengte vann. Slangene lå som farget spaghetti ut fra husene. Det er heller ikke politi i området, så lov og orden opprettholdes av tilltsvalgte. På kvelds- og nattestid er det ikke tilrådelig å være der, særlig siden det mangler elektrisitet, men siden var var sammen med en lokalkjent, følte vi oss trygge, og de personene vi snakket med, virket på ingen måte truende. Riktig var det ei ung mor som hadde fingrene nedi Sonjas hofteveske og stod mer nystjålne 20 cordobas da Sonja oppdaget henne. Pengene måtte hun gi tilbake.

Gatene i området er rette, og de enkelte tomtene er inngjerdet med piggtråd. En skole er oppført der, en ny er under konstruksjon, det er også en barnehage der, men ellers er det få tilbud organisert av kommunenen. Samarbeidet med myndighetene er anstrengt, etter det Rudy forteller. Vi møtte noen barn som var på søndagsskole, og vi gikk forbi en gjeng som skulle organisere hanekamp. De som bor der var stort sett yngre folk eter det vi kunne se, men det var også en og annen bestemor og bestefar som gikk rundt.