onsdag 11. august 2010

Nicaragua i norske nyheter

Det er ikke mye om Nicaragua i norske medier. Her er imidlertid en artikkel fra Dagbladet.


- DELER AV VENSTRESIDEN har i alle år forsvart autoritære og totalitære regimer, skrevMorgenbladets Frank Rossavik i en kommentar nylig. Hna fortalte at han selv hadde støttet sandinistene i Nicaragua, selv om kritikere sa at revolusjonsheltene kom til å skape et nytt diktatur, denne gangen rødt og med støtte fra Sovjetunionen.

- Det kunne også ha skjedd, men nicaraguanerne og jeg hadde flaks. (...) I dag er Nicaragua fortsatt et demokrati, skrev han.

MEN ER DET BLITT bedre i Nicaragua, over 30 år etter at de revolusjonære sandinistene kastet ut den beinharde diktatoren Anastasio Somoza

Vel, det er tilbake ved makta. Og opposisjonen kaller president Daniel Ortega for reinkarnasjonen av diktatoren han selv var med på å styrte. De mener marxisten er blitt en konservativ, udemokratisk og korrupt president som går i antidemokratisk retning. 

- Det er to partier som konkurrerer om makten, men samtidig samarbeider de. De møtes i røykfylte bakrom, politikken foregår i det skjulte og ikke i parlamentet. Elitene blir enige privat. Den reelle politikken er ikke den du ser, sier førsteamanuensis Einar Berntzen ved institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen til Dagbladet.

I FORRIGE UKE møtte sjefredaktør Eduardo Enriquez i opposisjonsavisa La prensa opp i den amerikanske kongressen for å informere om hvordan Ortega manipulerer rettsvesenet, grunnloven og parlamentet.

- På det ytre, formelle plan er regimet demokratisk, men demokratiet som styringsform, det vi kaller et liberalt demokrati med rettsstat, politisk kontroll av de militære, rettsvesenets uavhengighet, det er fraværende. De politiske elitene både på høyre - og venstresiden fortsetter å spille det politiske spillet slik de alltid har gjort. Det er toppstyrt, stormenn styrer gjennom klientelistiske avhengighetsbånd, de erobrer makt og bruker den til å stjele av lasset, sier Berntzen

NICARAGUA ER et lutfattig land, fortsatt lever rundt 70 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen, slik har det vært de siste tiårene. En tredel av BNP kommer fra internasjonale donasjoner og hjemsendte penger. 

På Transparency Internationals indeks lå landet i fjor nede på 130. plass av 180 land. Korrupsjon er et omfattende problem. 

VALGENE HAR vært karakterisert som forholdsvis rettferdige. At det ble maktskifte i Nicaragua i 1990, etter at sandinistene tok makten i 1979, er blitt fremholdt som et tegn på at demokratiet lever. Først da Ortega vant valget i 2006 kom sandinistene tilbake, etter å ha tapt alle valg på 1990-tallet.

- Sandinistene har ikke latt noen anledning gå fra seg til å understreke at demokratiet i Nicaragua ble mulig fordi de overraskende tapte valget i 1990, godtok valgresultatet og ga fra seg makta frivillig, riktignok motstrebende, sier Berntzen. 

MEN VEIEN TIL MAKTEN i Nicaragua har ikke vært vakker. 

Politikk i Nicaragua dreier seg om å erobre og holde makten og å ta for seg av landets ressurser. Allerede i 1990, da sandinistene måtte gå, sørget de i all hast for å overføre store eiendommer til seg selv.

Politikken i landet har etter revolusjonen i 1979 vært totaldominert av to politiske blokker.

- Hverken Ortega eller De liberale ledet av Arnoldo Alemánutmerker seg med sitt demokratiske sinnelag. Den demokratiske opposisjonen er forsvinnende liten, de to fløyene har delt opp statsinstitusjonene seg i mellom. Politiseringen av institusjonene betyr at demokratisk kontroll ikke eksisterer, alt er gjenstand for forhandlinger. Rettsvesenet blir brukt i den politiske kampen, sier Berntzen. 

I 2000 INNGIKK Ortega den omstridte «Pakten» med sin hovedfiende Alemán, som da var president. Målet med den, hevder kritikerne, var til syvende og sist å hjelpe Ortega til makten igjen. 

Utgangspunktet var at begge de politiske lederne hadde trøbbel med loven. Alemán, omtalt som Nicaraguas mest korrupte mann, hadde rundstjålet staten, anslagsvis tok han rundt 100 millioner dollar. Alemán fryktet han ville bli straffet ved sin avgang. Grunnloven tillot ham ikke å stille til gjenvalg i 2001.  

Ortega hadde også problemer, stedatteren hans anklaget ham for seksuelle overgrep. 

- De hadde felles interesse i straffefrihet. Pakten innebar at de to partiene som til sammen hadde flertall i parlamentet fikk kontrollen med utnevnelsene til viktige organer. Sammen politiserte de høyesterett, det øverste valgrådet, riksrevisjonen og en rekke instanser, sier Berntzen.

Etter at Ortega kom til makten i 2006 ble den 20 år gamle korrupsjonsdommen mot Alemán forkastet av Høyesterett, noe som førte til mistanker om en hemmelig avtale mellom de to.

I DAG ER rettsavgjørelser i virkeligheten politiske kalkyler, dommerne er politisk styrt. Anklager om lovbrudd kan føre frem, men bare om det er politisk ønskelig. 

- Dette er tragedien i Nicaragua. Måten å drive politikk på er ikke blitt endret. Pakten mellom Ortega og Alemán ligner tidligere pakter. Ortega og Alemán forsøker å monopolisere og kontrollere politikken gjennom denne avtalen. Under Samoza hadde vi også en pakt mellom regjeringspartiet og opposisjonen, sier Berntzen. 

Den gamle diktatatoren ga i 1950 opposisjonen en avtale om at de fikk en tredel av setene i parlamentet uansett valgresultat i bytte mot at de holdt seg rolig. På samme måte ble sandinistene mens de var i opposisjon tilbudt offentlige jobber og privilegier, noe som ga Alemán mulighet til å styre uten effektiv opposisjon. 

SOM EN DEL AV PAKTEN innførte de to erkefiendene også Latin-Amerikas strengeste valglov.

- Dette ble rettferdiggjort med behovet for å redusere partipolitisk fragmentering, men så gikk man lenger enn man hadde trengt. De to partiene ble enerådende, sier Berntzen. De egentlige demokratene har i dag få muligheter.

Endringen i valgloven var også sentral da Ortega ble gjenvalgt i 2006. Det ble tilstrekkelig å få 40 prosent av stemmene for å vinne presidentvalget, eller 35 prosent om nummer to var mer enn fem prosent bak. Tidligere var kravet 50. 

Ortegas problem var at han aldri hadde havnet over 40 prosent i alle valgene han tapte på 1990-tallet. 

- Med den nye valgloven hadde han en sjanse. Ortega fikk 38 prosent av stemmene, samtidig som motstanderen fikk vel 28 prosent. Back up-versjonen av valgloven ble redningen, sier Berntzen. 

I tillegg hadde Ortega flaks. De liberale ble splittet i to på grunn av Alemáns autoritære styre, noe som også muliggjorde Ortegas come back. 

MEN OGSÅ PÅ SANDINISTISK side oppsto splittelse. Misnøye med Ortegas autoritære lederskap lå bak. Ortega likte det svært dårlig da sandinisten Herty Lewites utfordret ham som presidentkandidat, og ekskluderte likegodt Lewites fra partiet. 

Lewites brøt ut og stilte som reformistsandinistenes (MRS) kandidat i valget i 2006. På meningsmålingene lå han og Ortega likt, men noen måneder før valget døde Lewites av hjerteinfarkt. Opposisjonen mistenkte forgiftning, men det finnes det ingen beviser for. 

- For første gang siden Ortega tapte valget i 1990 hadde han en reell og farlig motstander i reformsandinistene. Men til sist reddet Ortega seg, seg sier Berntzen.

KIRKEN OG USA er også temmelig overraskende kommet inn i den tidligere så røde Ortegas vennekrets. Før presidentvalget i 2006 konverterte han til katolisismen.

- Det var en kald maktkalkyle, han ville ha støtte fra Den katolske kirken. Det er helt i tråd med måten å tenke politikk på i landet. Prinsipper ofres ofte i den politiske maktkampen, sier Berntzen.

Ti dager før presidentvalget i 2006 innførte landet totalforbud mot all abort, inkludert ved fare for mors liv med den tidligere aborttilhengeren Ortegas støtte.

I juni kom Amnesty med sterk kritikk av myndighetene fordi voldtektsoffer må bære fram barnet. Human Rights Watchrapporterer om at forkjempere for fri abort er blitt utsatt for politietterforskning. Ni medlemmer i kvinnebevegelsen Rosita, som hjalp en niåring som var voldtatt av stefar til abort, ble arrestert og rettsforfulgt. Statsadvokaten henla saken nylig.

«LENGE LEVE SANDINIST-REVOLUSJONEN» ropte Ortega etter valgseieren i 2006, men mannen er rød bare når det passer.

Både Chavez og Bush ringte for å gratulere med seieren, for Ortega er venner med begge. Det var derfor sandinistene stemte for å ratifisere en frihandelsavtale blant annet med USA, CAFTA-avtalen.

- Sandinistene som i festtaler er motstandere av nyliberalisme, USA og imperialisme stemte for en avtale som er et uttrykk for en nyliberal økonomisk ordning, sier Berntzen.

Men samtidig opplyste Ortega at han hadde innlemmet landet i Hugo Chávez' økonomiske samarbeidsorganisasjon for sosialistlandene i Sør-Amerika ALBA, Det Bolivarianske Alternativ for Amerika.

- De er med i begge deler! Dette var i Ortegas interesse, han kunne høste ideologiske poeng og vise at han støttet et sentralt og viktig venstreinitiativ, både anti-USA og anti-neoliberalistisk. Det som den gang sto på spill var subsidierte olje- og gassleveranser fra Venezuela. Ortega får både i pose og sekk. Landets økonimiske avhengighet begrenser det politiske handlingsrommet. Derfor får vi motsetninger som ALBA og CAFTA, sier Berntzen.

I ET INTERVJU i fjor sa Ortega at han kunne tenke seg å endre konstitusjonen slik at han kunne stille i presidentvalg igjen. Han skal etter planen gå av i 2012.

Høyesterett innkalte til møte hvor en del medlemmer var forhindret. Ortegas støttespillere bestemte at regelen brøt med Ortegas rettigheter som borger, og sa at gjenvalg nå var mulig. Ortega erklærte at han kunne gjenvelges, mens andre viser til at det bare er kongressen som kan endre grunnloven.

- Det har ikke kommet noen endelig avgjørelse. Siden regler ofte brytes og manipuleres er det vanskelig å spå, mye kan skje før valget i 2011. Sannsynligvis er dette bare et ledd i et spill, Ortega kan bruke vedtaket som et forhandlingskort, sier Berntzen. 

DET ER FÅ Å STOLE PÅ i dette politiserte byråkratiet.

- Institusjonene er der, men de er tomme skall, pervertert av den stadige politiske maktkampen mellom elitene. Endring av spilleregler er en del av det politiske spillet, forklarer Berntzen.

- Er det like ille i Nicaragua som under Samoza?

- Nei, det går det ikke an å si. Politisk er landet et demokrati, selv om pakten mellom Aleman og Ortega forhindrer demokratisk konsolidering. Økonomisk har andelen av fattige ikke blitt minsket i tråd med forhåpningene. Det er mange grunner til det selvsagt, Contrakrigen, blokade, motstand fra USA også videre. Men for de mange fattige er det en mager trøst, sier Berntzen. 

- Hva driver Ortega som allerede er svært rik?

- Makt og rikdom er sin sak. Han har nok også behov for å skape seg et ettermæle. Han har hele tiden insistert på at sandinistrevolusjonen ikke var mislykket og at de tapte makta i 1990 på grunn av Contrakrigen og USA. Og selv om de har innrømmet feil, har de ikke innrømmet feil med prosjektet. Målet i etterkant har helt tiden vært å komme tilbake for å ta opp tråden og avslutte sin historiske arv. 

Og maktspillet fortsetter. Nylig offentliggjorde Alemán at han stiller som presidentkandidat i valget i 2011.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.