søndag 25. april 2010

Buss m/action


GeoTagged, [N12.14485, E86.16741]

Vi er på vei til León. For at den 2 timer lange turen ikke skal bli kjedelig er det installert dvd-spillere i de fleste bussene, lydanleggene er ikke til å kimse av, nivået på lyden er betydelig. De aller fleste filmene på bussene handler om slåssing, skyting og bilkjøring, så en er forholsvis ør når en kommer fram. I går ble det satt på en film som sjåføren ikke hadde sett før, han hadde ialfall øynene like mye på skjermen som på veien. Vi kom trygt fram.

tirsdag 20. april 2010

Gatekjøkken

Ordet "kjøkken" er beslektet med "å koke" og "kokk". Normalt regner en jo et kjøkken som en del av huset, som noe permanent som ikke lar seg flytte på. Men så finnes det jo gatekjøkken, da. Og det er det mange av i Estelí. Når de tblir kveld, kan det plutselig dukke det opp en liten vogn på hjørnet der man selger stekt mais, maispannekaker, kylling eller annet godt. Dette er bevegelig kjøkken som trilles til og fra, noen er store og slepes med bil, andre er bare handvogner.

Oppe på markedet står det en virkelig kan kalle et gatekjøkken. Det er murt opp en ovn ute på gata, og her lages det mat så lenge det er aktivitet på markedet. Det fyres med ved og gjennom lukten av deilig stekt mat kan kjennes på lang lei. Den ferme kokka svinger seg i hvtt forkle og roper ut tilbudene mens hun steker og braser. Dersom man ikke ønsker å ta maten med seg, er det et lite rom inne hvor man kan sette seg ned og nyte den nylig lagede og gloheite maten.

Når markedet stenges om kvelden står ovnen der, ute på fortauet, for i motsetning til mye annet er den ikke mulig å ta med seg.

Bokhandler

Det er mange små bokhandler, librerías, i Estelí. De fleste selger papir, penner og skolesaker, noen bøker også. Det er bare en litt større, Rubén Darío, men den har langt fra alt den heller. I Managua er det en universitetsbokhandel, men heller ikke den er imponerende. Kort sagt er det litt magert for en bokelsker her, på den annen side blir det mindre å frakte hjem.

I løpet av det siste året har jeg vært i to bokhandler som gjorde inntrykk. Den ene, som jeg egentlig kjenner fra før, ligger sentralt i Buenos Aires, La Librería de Avila, den har sine røtter tilbake til 1785. Lokalene er ikke store, så første etasje er stappet med alt hva en kunne ønske seg av moderne litteratur på spansk. I underetasjen ligger antikvariatet. Sist jeg var der var det også en bokkafé der. En kunne kjøpe en espresso og sette seg ned å bli i bøker, eller høre på forfattere som ble intervjuet sittende i behagelige lenestoler på en liten scene. Nå var det hele endret, men scenen og lenestolene stod der.


Den andre bokhandelen ligger i Portland, Oregon. Den heter Powell's Books. Sett utenfra er den ganske unnselig, men bak dørene er det et paradis av en slik størrelse at en trenger kart og fargekoder for å orientere seg - og minst en dag. Der selges det også brukte bøker, og det geniale at de brukte og de nye står side ved side i hyllene. Dermed kan en selv bestemme hvr mye en ønsker å betale, 30$ for ei ny bok eller 7$ for den samme som brukt eksemplar.

(De to nederste bildene er hentet fra nettet. Adressene kommer fram ved å klikke på bildene).

søndag 18. april 2010

Kaffetrærne blomster

Nå vokser kaffen som du kanskje får i koppen til neste år. Da vi var i Cusmapa før påske, så vi at noen av kaffetrærne hadde små hvite blomster samtidig som noen også hadde bær (se bildet til venstre). Jeg vet ikke om treet var i utakt med seg selv, eller om det er slik kaffen vokser. Uansett er kaffen her svært god, og når en går på kaffebar, får en virkelig smake hva Nicaragua har å by på.

Mye er forskjellig

Ikke minst utenpå, og ikke alle forskjeller er til å forstå. Uten at jeg har reflektert spesielt over det tidligere, har jeg likevel en fornemmelse av utformingen av norske gjerdestolper er slik de skal være. Spiss i den enden som skal ned i jorda, og falt i den andre enden slik at slaget fra slegga kan plasseres riktig når stolpen skal drives ned i jorda etter at en har jobbet iherdig med spettet.

 Her er det annerledes. Stolpene er spisse i begge ender. Jeg har ikke fått svar på hvorfor. Blikkene jeg fikk når jeg spurte, sa ganske enkelt: "Hvorfor stiller du spørsmål om en så naturlig ting?". Hvordan man kan drive dem ned i jorda vet ikke jeg, men jeg har mistanke om at her tas spaden til hjelp. Det graves først et hull, så settes stolpen i, deretter fylles hullet. Men hvorfor gjøre det slik?

Konsert i Léon

Påsken er definitivt over. Etter at jeg hadde fått plassert mumien i gangen, var det bare å pakke for å dra til Estelí for å forelese for de samme studentene som Sonja har hatt. Det var en brå overgang, men interessant for studentene, håper jeg. León er en varm og vennlig by å være i. Denne gangen kunne jeg legge til enda et godt minne derfra. På en kulturkveld kom en teater- og musikkgruppe fra en landsby utenfor León for å underholde. Ungdommene som spilte gikk rett på sak. Det handlet om kjærester, graviditet, konflikt og drap. Dette er et stykke som spilles rundt på skoler for ungdom og er utgangspunkt for diskusjoner om familievold, overgrep og annet som preger livet til unge mennesker her.

torsdag 15. april 2010

Over Andes

Trailere kommer jo før store begivenheter. Denne får derfor status som oppsummering. Og takk til iPhone - blogging - eller produksjon av Animoto-videoer har aldri vært så lett - når jeg endelig kunne ta blikket bort fra Aconcagua.

Klikk her: Over Andes

onsdag 14. april 2010

Mumien er på plass

Under over alle under! Da jeg landet i Managua kom all bagasjen med samme fly. Dagen etter gikk jeg på flyplassen for å snakke med noen funksjonærer på innvandringsavdelingen for å få vite mer om bakgrunnen for det som hadde skjedd i Copa-skranken i Buenos Aires. Begge de jeg snakket med avkreftet at dette var noe krav fra myndighetene, men heller noe Copa hadde innført for å forsikre seg mot at de ikke måtte fly tilbake illelagale innvandrere.

Mumien til venstre ser jo litt suspekt ut, så jeg er glad den slapp inn.

torsdag 8. april 2010

Avreiseproblemer

GeoTagged, [S34.69157, E58.51736]

Alt var perfekt. Opp tidlig om morgenen etter en noe urolig mage kvelden før da vi feiret avslutningen på dette prosjektet. Den vanlige sterke kaffen til frokost fulgt av sukkerbombet brød, nærmest wienerbrød, og tørr loff med kremost. Kelneren fikk sine tips, vi betalte, fikk gullpenna som bare gode kunder får, deretter taxi til flyplassen.

Som sagt, alt var perfekt inntil da. Per Sander og Inge skulle sjekke inn på British Airways, jeg på Copa. Første problem: Sykkelen kunne ikke sendes slik den var med styret snudd, pedalene vendt innover og setet senket. Den måtte komprimeres mer. Hjulene måtte tas av og settes ved siden av ramma. Etter demonteringen måtte sykkelen pakkes inn i gladpackplast. De andre to fikk samme beksjed og kom med sine sykler. Emballatøren var en virtuos som på kort tid forvandlet syklene til store insektpupper. Vi gikk til hver til våre skranker.

"Kan ikke sende denne," sa damen på Copa. "Det err for mange utstikkende deler." Dermed ble puppen åpnet, styret ble tatt av, setet likeså- Alt ble pakket inn i puppens indre. Tilbake i skranken: "Ikke godkjent." Fremdeles for mange kanter, særlig var bakhjulsgaffelen farlig for annen bagasje.

- "Egentlig skal sykler fraktes i eske."
- "Kan De skaffe en eske?"
- "Nei, det må De finne selv."
- "Hvor da?"
- "Det finnes ikke slikt på denne flyplassen."

Som en ser korrekt tone. Vi var klart dis.

Klokka gikk, halvannen time til avgang. De andre var ferdig innsjekket.

Dermed måtte jeg jakte på esker som kunne træs over de utstikkende delene. I en skranke stod en passende søppelboks i plast, ca 50x50x30 cm. Jeg ba om å få kjøpe den. Dessverre var ikke den til salgs. Jeg fikk øye på en eske med melkepulverbokser. Den fikk jeg. (Hva de egentlig skulle med melkepulver på et bilutleiefirma skjønner jeg ikke.) Full fart tilbake til plastemballatøren som for nye dollar pluss tips monterte esken på sykkelen. Tilbake i skranken: "Ikke godkjent". To steder under sykkelen stakk litt ut. En rullekoffert passerte akkurat forbi på transportbåndet. Jeg pekte på den og så at de harde hjulene under var helt parallelle med delene på sykkelen hva angikk plassering og hardhet. Svaret kom prompte: "Denne sykkelen har ikke slike transporthjul som kofferten har. Ikke godkjent."
Ny runde for å lete, denne gangen utenfor inngangen til flyplassen der jeg øyeblikkelig ble angrepet av ivrige drosjesjåfører som ville kjøre meg både hit og dit for ulike priser. Ingen av dem hadde tomme sykkelesker, selvfølgelig. Inn igjen. Klokka gikk jo hele tiden.
Jeg gikk til emballatøren og ba ham lage store baller av plast som kunne settes på de utstikkende delene. Andre kunder stod i kø, men han var hjelpsom og rask. Flere dollar og tips rant ut. Så rett i skranken: "Godkjent". Så nær var emballatøren fra å få en sykkel som nettopp hadde krysset Andes!

- "Billetter og pass, takk!"
Alt ble lagt på skranken.
- "Hvor er din utreisebillet fra Nicaragua?"
- "Utreise? Jeg skal jo TIL Nicaragua!"
- "Copa kan ikke frakte passasjerer til landet hvis de ikke har gyldig utreise."
Klokka gikk. Gode råd ble dyrere.
- "Gå på checkmytrip.com og se der. Min utreise er 29. juli. Bruk referansene på denne billetten."
- "Det er ikke Internett i skranken."
- "Det er vel wifi her. Jeg kan bruke min iPhone."
- "De må betale for å bruke wifi her. Det kan kun skje med American Express."
Lommene var fulle av kort. Visa, MasterCard, Diners, men hvem i h... har vel American Express? Access denied.

Damen stengte innsjekkingen og kommanderte meg med til sitt kontor i en annen del av flyplassen. Pc'en stod på, det var bare å starte Explorer. Ingen av adressene ble godkjent. NTNUs webmail, gmail og me.com var blokkert.
- "Vi må til et annet kontor. Kom!"
V gikk fort, men ikke så fort som tida. 40 minutter til avgang.
-"Her er det. Det er min fars kontor. Du må hilse på ham."
En herre på min alder reiste seg og talte fram hånden
- "Gleder meg. Hvordan ha De det?"
- "Ikke så bra. Jeg er i ferd med å strande i Argentina fordi jeg ikke har billett fra Nicaragua."
Han gikk.

Vi gikk på pc'en som var knyttet til en forbindelse med sirupsfart. Tiden gikk. Ingen av søkene gav resultater. En siste ide demret for meg: Ring Via Travel som hadde utstedt billetten: Opptatt - opptatt - kontakt. Jeg forklarte raskt situasjonen og ba Via-damen se etter mine billetter. Hun sjekket, men ingen spor av meg.
- "Du sjekket Olaf med "f" slik jeg presiserte?"
Tast-tast-tast.
"Der har vi deg, skjønner du. Nummeret på billetten er ..."
Jeg skrev det ned og Copa-damen tastet det inn. Intet resultat. Jeg fikk flere nummer. Ingen viste til noen billett.
- "Det er ikke noe poeng i å prøve mer. Innsjekkingen er stengt nå."
- "Så jeg må bli her? Kommer jeg med neste fly?
- "Hvis du har utreise fra Nicaragua og hvis det er plass."
Et siste skudd i natten i retning Via Travel. Jeg ba Via-damen sende billetten som e-post til Copa-damen. Det ble gjort. Ingenting kom. Copa-damen presiserte igjen at dette var nytteløst. Jeg kom ikke med flyet. Via-damen meldte samtidig at de hadde hatt dataproblemer hele dagen.
- "Send det en gang til!"

Og der kom den! Rask utskrift, og Copa-damen løp 200 meter til skranken for å prøve å få med bagasjen. Jeg løp mot bagasje- og passkontroll. Der var køene lengre enn lang. Jeg skar tvers gjennom krinkelkroker av bånd, unnskyldte meg overfor førstemann i køen og var gjennom bagasjekontrollen. Passkontrollen var verre. Stressnivået var stabilt høyt, så det var vanskelig å finne pass, billetter, dokumenter, men det gikk. Inne i avgangshallen var alt rolig. Boardingen var ikke begynt. Like bortenfor satt to rolige syklister som skulle reise med British Airways. Alt hadde gått som smurt for Per Sander og Inge. Vi fikk tatt farvel, men den endelige oppsummeringen ble det ikke tid til. Den blir kanskje på Postneset?

I mellomtiden skal jeg forsøke å finne ut hva som ville ha skjedd om jeg hadde tenkt å forlate Nicaragua med buss og ikke fly. Hvordan kunne jeg da dokumentere avreisen?

Forsettelse følger.

Så bærer det hjemover


Turen er over. Vi venter på transport til flyplassen og forbauses over mengden bagasje som skal fraktes. Hvor mye av dette er syklet over fjellet? Ubrukte skjorter, superundertøy, vinterhansker, osv osv.

Hva sitter vi igjen med ellers? Minner om bratte og solvarme bakker, utsikten mot Aconcagua fra 4200 meters høyde, timesvis med nydelig utsikt fra sykkelsetet, kalde pils, tango i San Telmo og mye god latter. Denne turen har vært god for karaktären.

onsdag 7. april 2010

Formiddag i San Telmo

GeoTagged, [S34.60504, E58.37812]

Det er ikke så nye mer å si. Rusletur fra sentrum, en kald pils i sola. Og tango ...

tirsdag 6. april 2010

Evita

GeoTagged, [S34.58613, E58.39158]

Buenos Aires er en svær by med utmerket kollektivtilbud. Vi går. Første del av dagen gikk med til å krysse byen og observere. Målet var graven til Eva Peron, Evita (Don't cry for mr, Argentina). Hun døde i 1952, 33 år gammel, og er et nasjonalt ikon, ikke minst for argentinske kvinner. Hun kom fra fattige kår, ble skuespiller og etter hvert presidentens ektefelle.

mandag 5. april 2010

Las Malvinas

GeoTagged, [S34.60504, E58.37812]

eller Falklandsøyene stod i fokus for 28 år siden. Øyene var og er britiske, men Argentina gjør like fullt krav på dem. Når en ser på kartet, ser en at det er rimelig. Aviser og TV har fokusert på dette de siste dagene. På 5.mai-plassen sitter veteranene fra krigen og deler ut pamfletter.

Hurtigmaling

GeoTagged, [S34.60504, E58.37812]

I løpet av noen minutter ble et maleri til på et gatehjørne. En ung kunster danset til rock, veivet med armene, hoppet og spratt,, brukte bukser og underarmer som palett, skvettet, sprutet og griset, og voila! var det vakre, store portrettet ferdig.

Los vikingos

GeoTagged, [S34.60986, E58.41047]

Vikingene dro nesten verden rundt. Det er en tradisjon vi vedlikeholder. At en av de gamle vikingene har fått samme navn som en av de nye, er bare morsomt.

Tango til middag

GeoTagged, [S34.60986, E58.41047]

Vi hadde knapt satt oss før tangoorkesteret satte i gang. En sanger fremførte klassikere med innlevelse. Høydepunkter var dynamiske dansere som viklet seg inn i og ut av hverandre med stor eleganse. Forførende! Det hele ble avsluttet med klassikeren La Cumparcita.

lørdag 3. april 2010

Teknisk framskritt

GeoTagged, [S32.89486, E68.83011]

Bussen gikk fra Mendoza 1900. Full servering i 2. etasje hvor vi sover i gode liggestoler og blogger fra bussens wifi. Turen til Buenos Aires tar ca 12 timer. Pris: 450 kroner pluss bestikkelser for å få med syklene. I morgen tidlig er det frokost.

Naturen vant


GeoTagged, [S32.90871, E68.79113]

Syklene ble levert på hotellet i går, og da var det flere punkterte dekk enn da vi forlot dem. Javier, som hadde tatt vare på syklene, viste oss hvorfor. Dekkene var fulle av tørre frø med halvcentimeter lange pigger som hadde gått rett gjennom dekk og slange. Vi så disse frøene et stykke oppi dalen og spøkte med at de ikke hadde vært gode å få i sykkelbuksa. De gikk heller i dekkene. Ikke optimalt, men bedre enn det nevnte alternativet ...

fredag 2. april 2010

Vin etc


GeoTagged, [S32.93804, E68.78710]

Sykkelturen er over og vi har falt inn i en annen modus. Første del av dagen gikk med til kleshandel. Etter lunsj besøkte vi en gård der det produseres olivenolje. Deretter et par vingårder. Mye godt å smake, men de var knipne på vinen. Noen av oss har pådratt seg et bagasjeproblem. Hvordan kan man få fin argentinsk vin med seg hjem? Kelneren på hotell Ibis var så generøs at vi fikk drikke vår egen vin til en saftig, tykk blodrød biff.

Neste tur

GeoTagged, [S32.90871, E68.79113]

Vi har snakket mye sykkel underveis, og særlig har spørsmålet om neste tur dukket opp

- Sør-Afrika
- Sri Lanka
- Marokko
- Australia
- Kambodsja
- Deler av det forhenværende Jugoslavia
- Vietnam
- Baltikum og Kaliningrad
- Fra Svartehavet til Middelhavet
- Fra Svartehavet til Kaspihavet

Plan nr. 1 er imidlertid vedtatt: Fra Pyongyang, Nord-Korea til Seoul, Sør-Korea.