tirsdag 26. januar 2010

Aguacateeeee!


Dette er det første vi hører om morgen, ropet fra han som selger avokado. Han passerer i 6-tida, gjerne litt før. Deretter kommer det flere gatehandlere med handvogn eller sykkel, noen har kurv på hodet. En får frisk melon av flere sorter, appelsin, ananas og grønnsaker levert på døra. Appelsinene selges til 10-15 cordobas pr dusin, 3-5 kroner, og de gir nydelig,  frisk juice.

Selvfølgelig skal fars yrke videreføres av neste generasjon, så junior er også med, og når vi har fått det vi skal ha,  kan vi høre at det annonseres videre oppover gata:  "Melon, appelsin, ananas", og det  med høye, tydelige stemmer, den ene minst en oktav over den andre.

Investerer i kunst!



En dag fikk vi innbydelse til kunstutstilling på kulturhuset. Jeg kom litt etter Sonja, som plutselig stod badet i TV-lys og ble intervjuet av det lokale fjernsynet - på glitrende spansk, selvfølgelig. Og hun visste hva hun snakket om, i bakgrunnen hang nemlig maleriet hun nettopp hadde kjøpt: Et fargerikt bilde  med motiv fra et blomsterrikt dalsøkk litt nærmere Honduras. Og det var en til som skinte selvfølgelig, han som hadde malt bildet, Ramiro Lopez.

Give me a dollar!

Ungene i gata hilser ofte på oss, fru gringa og herr gringo, med hyggelige tilrop og gode smil.

Noen er litt mer fremmelige og ber om å få en dollar. Det er det nå i ferd med å bli slutt på. Sonja gav beskjed om at penger gir man ikke bort, de byttes i arbeid (en eller annen (Karl Marx?) har jo sagt at penger var stivnet svette), så hvis de ønsket penger, måtte de komme å spørre om vi hadde arbeid til dem. Det gikk ikke mange før de første kom. Natta før hadde noen gatehunder revet sund søppelsekkene til naboen, og det så lite trivelig ut rundt inngangen vår. Ungene fikk utlevert kost og brett, og til vannslange, og plutselig var det skinnende rent, og de kunne løpe hjem med en ekte dollar i neven.

En kveld da vi gikk hjem, stod det en pengelens femtenåring borti veikrysset og spurte om vi hadde arbeid til ham. Det var litt for seint på kvelden til det, men det er tydelig at ryktet har spredt seg til nabokvartalet.

Kona har forlatt meg og hesten min er død


Et av særtrekkene ved bylivet i Estelí er mariachi-orkestrene som drar rundt og spiller på gater og restauranter. 4-5 mann i meksikansk-inspirerte klær med en vihuela (femstrengs gitar), en guitarrón (en svær oppblåst kassegitar type bass (jeg har en slik hjemme)), et trekkspill, en akustisk gitar og et par trompeter skaper fort stemning, og slik var det også da vi var på La Luz en kveld. Stemningen steg i takt med at vi betalte for musikken, og trompeterne fikk etter hvert så mye luft i belgen at de måtte stå ute på gata og blåse inn. Fenomenet resonans ble dermed demonstrert til fulle. Det gjallet skikkelig og sangerne hadde sin fulle hyre med å overdøve knatringen fra trompetene.
Tekstene er romantiske og triste og handler nettopp om at hesten er død og at kona har dratt bort med en annen. Da Sonja i tillegg ba om Nicaragua, Nicaraguita som er sikker slager, og Estelí, Estelí, og vi betalte nok en gang,  ble spillegleden enda større.

Her ligger en demonstrasjon på hva vi kan møte i gatene i Estelí.  For de spesielt interessert ligger det en artikkel her.

søndag 24. januar 2010

Vår mest bråkende nabo

Vi har et forsamlingslokale for pinsevennene i nabokvartalet. Åpningen vender mot oss, og siden de har gått til innkøp av et aldeles utmerket forsterkeranlegg er det ikke til å unngå at vi blir sterkt berørt av menighetslivet. Forsangeren er mer inspirert enn kvalifisert, så det hender at hun klarer å feie innom to toner i harmoni etter hverandre. Stort sett er det skjærende falskt og ulidelig høyt.

Tungetale hører selvsagt med, men det skal ikke stor lingvistisk innsikt til for å skjønne at det som sies har mye sterkest røtter i det menneskelige. Det briljeres i liten grad med avanserte konsonantkombinasjoner og eksotiske diftonger. Det hele serveres med et avgrenset sett av vokaler og konsonanter, og naturlig nok hentes det aller meste fra talerens egentlige morsmål, altså spansk. Det er få y'er og u'er å høre, iallfall. En kveld var det nesten bare a'er og l'er som hadde blitt utdelt av den hellige ånd, og da endte det hele opp som "alalalala". Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var en muslimsk menighet som holdt til der borte. I dag morges var det stort sett b'er og å'er, så det var mye "båbåbåb". Men uansett hva som sies og hva det betyr, så er de like avhengig av forsterkeranlegget. Der sparer man ikke på strømmen.

At denne form for atferd ligger noe fjernt fra det vi vanligvis kaller språk, har vært kjent lenge. Det har vært gjort en del interessant forskning, for eksempel Goodman (1969) som gjennomførte fonetiske analyser av tungetale. For de som er spesielt interessert, ligger en lengre artikkel om tungetale her.

Jeg gikk bortom en kveld for å observere nærmere, da var det over 100 decibel utenfor døra og 20 mennesker inne.

Ah, det var god tobakk!

Nå er tobakken i god vekst. Marker som lå tomme da vi kom, er nå grønne og fulle av meterhøye planter med store blader som suger opp vann og næring og omdanner det hele til nikotin! Når bladene er utvokst, høstes de og tørkes i store låver - som for sikkerthets skyld er merket med "øyking forbudt".

Estelí regnes som en av sigarhovedstedene i verden, og rundt byen ligger det en rekke store fabrikker. En av dem er Scandinavian Tobacco Group som ligger ved innkjørselen østfra, et par kilometer fra oss. Her inne rulles det tobakk etter alle kunstens regler.

Når vi sitter på takterrassen og vinden kommer østfra, stryker den over taket på Cubanica sigarfarbrikk og trekker med seg den deilig sigarduften de hundre meterne over til oss. Det er sannelig godt av jeg er ikke-røyker slik at jeg fullt ut kan nyte den deilige aromaen. Etter revolsusjonen på Cuba, i 1961, forlot Jose O. Padron Cuba etter at familiens eiendommer ble konfiskert av staten. I 1970 etablerte han seg i Estelí. En lang artikkel ligger på nettsiden til det kjente sigartidsskriftet Cigar Aficionado.

Klikk her og se en video som viser litt av sigarproduksjonen i byen, og samtidig litt av livet i Estelí. Det politiske innslaget et stykke uti er jo interessant. Sigarrøyking er en hobby som må opprettholdes av hensyn til arbeidsplassene.


onsdag 20. januar 2010

Nesten 2/3 triatlon

Flere ganger i uka er jeg oppe 0600 for å sette ut søpla før søppelbilen kommer. Deretter er det på med sykkelutstyret og så tur i skog og mark. Først er det et par kilometer asfalt før veien svinger inn i mellom noen gårder og over i utmarka. Det går hele tida oppover bakke, og etter en del sesonger med regn er all sand vasket ut av veien, så turen går på kvass stein i kupert terreng.

Enhver syklist kommer jo stadig nærmere sin neste punktering, og denne morgenen skulle det skje. Omtrent samtidig med at sola kom over åskammen sa det pffffffffff, og dermed var framhjulet flatt. Lappesaker og pumpe var hjemme, og det var ingen hjelp å få noe sted. Det var like langt hjem om jeg snudde som om jeg fortsatte, så det var ingenting å tjene der. Løsningen ble å løpe ved siden av sykkelen 15 kilometer, først på steinete grusvei og deretter på asfalt. Jeg fikk iallfall bevist at både sykkel- og løpeform er bra, men jeg var ikke hjemme før 0830. Siden det ikke ble noe svømming ble det ikke fullstendig triatlon, dessverre, men vi er jo langt oppi fjellet.

Senere på dagen ble slangen lappet, På butikken hadde de ikke mindre enn 48 lapper å selge, så nå har jeg 47 igjen.

Konsert!

To ganger i døgnet er det konsert utenfor huset vårt. Om kvelden samles en svær flokk med sangglade fugler seg i trærne like ved terrassen og synger intenst, særlig like før sola går ned. Hvilken hensikt sangen tjener, vet jeg ikke, men noen ornitologer sier at slikt handler om sex og vold, det vil at fuglene synger for å skaffe seg en partner og for å forsvare det området en har tilkjempet seg. Jeg tror nå at en og annen synger for å prise den vakre solnedgangen.

Så er det stille i 12 timer, men ved soloppgang starter konserten igjen.

Trafikk...

Ute på landet er det ikke så mye motorisert trafikk. Her er det sykler, gammeldagse handvogner, oksekjerrer og ikke minst hester som brukes til transport av folk og varer.

Her er det bare å følge trafikkreglene og passere rytterne på forskiftsmessig måte, dvs. sykle sakte opp bakfra og så gi et signal om man vil forbi.

En av de unge rytterne snudde seg mot en av kompisene da Sonja hadde passert. "Es una vieja", sa han, tydelig imponert over den gamle damen som for forbi i motbakken.

Og på toppen av bakken var det en liten kiosk som solgte kald drikke. herlig!

Bratt!

Det er nesten ikke en dag uten at syklene er framme, og i helgene er det litt mer aktivitet. Her er Sonja på vei opp og ned veien til La Montañita, et fjell utenfor byen. Toppen ligger på ca 1600 meter.

Dagene har vært perfekte for sykling, lett overskyet vær, tørt, men en del vind. Denne turen gå på en til dels dårlig grusvei, men utsikten når en kommer et stykke oppover er upåklagelig, og hjemover er det bare å slippe seg løs. Hadde vi hatt med oss fløte, hadde den vært ristet til smør før vi var halvveis nede.


Den siste motbakken er like før vi kommer tilbake til byen. Her setter Sonja seg i respekt hver dag når hun kommer fra jobb. Rett opp - mot trafikken i enveiskjørt gate!

Nyttårsaften i Havana

Dette er nok den stilleste nyttårsaften vi har hatt på lenge. Etter er godt middag hjemme på Playa, ruslet vi ned til Jorges familie. Der var det allsang, den ene gamle cubanske svisken etter den andre, Alma - alma - alma - var refrenget. Like før midnatt ruslet vi tilbake til Playa. Da var det gamle året i ferd med å bli kastet ut - i form av ei fullvoksen dokke som lå midt i gata. Og rett bak stod oppropet fra CDR eller ungkommunistene eller en annen organsisasjon: "Cuba skal aldri bli koloni under noe land". Det er jo et godt slagord, det hadde vært interessant å vite hva Cuba skulle bli.


Rusler i Havana

fredag 15. januar 2010

Playa, Havana

Når vi er i Havana, bor vi ofte hos venner i bydelen Playa. Huset ligger på et hjørne, det er velstelt og koselig, og det er alltid en glede å være der. Strøket er rolig, naboene hilser, en og annen bil kjører forbi. På den andre sida av gata sitter Komiteen til forsvar av revolusjonen og passer på. De som bråker mest, er faktisk hundene. Bak gjerdet her bor det to som er ivrige vakter, ute i gata reker det stadig løshunder forbi, og de får klar beskjed om å holde seg på god avstand.

På kveldstid er det enda roligere. Når en rusler hjem om  kvelden, kan det skje uten at en ser et menneske. Av og til står en gammel bil parkert ved fortauet, og siden er en er i strøk med eldre bebyggelse, ser en at tida på mange måter har stått stille.

Utdatert ord!


Havana, flyplassen.

På flyplassen i Havana vil man gjerne hjelpe folk med rullestol. Derfor er det satt opp en egen heis. Det er jo bra. Ved heisen står det et skilt - og der står det at heisen er for "minusvalidos", altså de som er "verd mindre".

Det er et annet ord på skiltet som vi kjenner igjen. Vi sier jo "invalid" på norsk også - "uten verdi" - så det er kanskje ingen grunn til å slå seg for brystet og si at vi er kommet så mye lengre.

Det er andre måter å si dette på - både på spansk og norsk.

Cubakø

1. januar 2010.

Havana. Vi mangler brød i huset. Det ble jobbet på spreng i bakeriet da vi gikk hjem etter nyttårsfeiringen. Derfor på med sko og ilmarsj et par kvartaler i sterk sol motsatt vei av den vi kom i natt. masse folk er salmet utenfor bakeriet, med andre ord kø, mne ikke slik vi finner den i Norge, dvs. en lang linje med folk der hver har sin plass. Her står alle i en gruppe på skyggesiden av gaten. Det magiske ordet er "Ultimo?" - "Hvem er den siste i køen". En ungdom som leser nyttårsutgaven av Granma, gir et tegn med hodet stort nok til at jeg skjønner at det er ham. Da har jeg en oppgave, nemlig å holde meg bak ham. Han holder øye med den som var ultimo da han kom osv osv. Langsomt siger det folk ut av kyggen mot luka i veggen på brødfabrikken. De femti som står i kø lager en svært snakkeboble på skyggesiden, de som står først i køen, danne en utløper som krysser gata.

Det går ganske raskt framover. Når det blir min tur, ser jeg skiltet som sier at man ikke får handle med konvertible pesos, bare nasjonale. Jeg rekker knapt å spørre de nærmeste om å veksle før de blir min tur. Ingen av dem kan veksle. Jeg beklager min nød til damen i luka. Ingen fare. Jeg betaler 1 konvertibel peso, får to varme, fjærlette loffer pluss 12 pesos tilbake.

Dette er kjent andre steder i verden. Russeren Vladimir Sorokin har skrevet "Køen". Her er et utdrag

– Hvem er sist, kamerat?
– Jeg. Men det står ei dame i blå kåpe bak meg igjen.
– Så jeg er bak henne?
– Ja. Hun kommer straks. Du kan stå bak meg imens.
– Blir du stående en stund, eller?
– Ja da.
– Jeg må ut en tur nemlig. Men jeg blir ikke lenge …
– Kan du ikke vente til hun kommer tilbake? Hvis ikke blir det jeg som må begynne å forklare hvis det kommer noen … Hun skulle ikke bli lenge …
– Greit, da venter jeg. Har du stått lenge?
– Nei da, ikke så veldig.
– Veit du hva kvota er på?
– Veit da faen … Jeg har ikke spurt engang. Du veit ikke hva kvota er på?
– Jeg veit ikke i dag, men i går var det to.

http://www.flammeforlag.no/katalog/f44/

Revolusjonsjubileum

Cuca 31.12.2009

Revolusjonen på Cuba feiret sitt 51-årsjubileum 1. januar. Stemningen blent dem vi møtte var ikke entusiastisk. Folk sa at forholdene var blitt gradvis verre enn før. Vanlige folk var rammet av det økonomiske krakket. Det tåles mindre offentlig kritikk. Kanskje er dette butikkvinduet fra sentrum av Havana (på den andre siden av parken fra Hotel Inglaterra) symptomatisk for situasjonen. Bildet er tatt dagen før jubileet...

Varadero

Cuba 29.12.2010


Vi var i Varadero i 1996. Jeg husker flotte strender, deilig vann. Vi dro tilbake for å se om det kunne være et passende sted for jubileumsfeiring med familien neste sted. Stranda, himmelen og havet var slik jeg husket det, men byråkratiet som hersket lenger inn på land, var irriterende. Hotellene hadde delt opp området i soner, og hørte du ikke til i sonen, noe som ble demonstrert gjennom det fargede båndet en fikk rundt armen, fikk man ikke handle i strandbarene. Handle er å overdrive, mat og drikke var gratis for dem som befant seg i sin sone, slikv ar det også for oss, men sjarmen med å rusle fra sted til sted forsvant med innføringen av sonene. Vaktene ristet på hodet og beklaget. Pengene våre var gode nok, men de kunne ikke omsettes i noe. Jubileumsfeiringen flyttes til et annet land.

På lufta igjen!

Det har vært en del tekniske problemer med nettet her. Akkurat nå har jeg klart å snike meg inn på naboens nett, og bruker anledningen til å legge ut noe stoff. Det kommer mer!

torsdag 7. januar 2010

Klovnen William


Vår gode venn William arbeider som altmuligmann for Høgskolen i Vestfold. Han er en tusenkunstner som har vært til stor hjelp for oss. I tillegg stiller han opp som klovn i barneselskaper og ved andre anledninger. Her er han på vei på sin spesialdekorerte klovnesykkel til et barneselskap der det skal knuses en piñata og ellers tulles og klovnes litt. Selvfølgelig benyttet han anledningen til å hilse på og synge noen norske barnesanger!

Og klovn på spansk er payaso. Derfra kommer ordet bajas som vi kjenner godt på norsk. Det er vel opptil flere slike i familien?

GeoTagged, [N13.08635, E86.35433]

Pass fingrene!

Vi har terrasse i tredje etasje (merkelige egentlig, ordet er jo  slekt med terra - jord), det betyr at vi der oppe befinner oss i høyde med det ledningsnettet som distribuerer strøm i byen. Jeg vet ikke hva slags regelverk som gjelder her, men jeg har plutselig utviklet en aktsomhet som jeg ikke hadde i Norge. Når jeg står ved rekkverket, er det med stor forsiktighet. Noen desimeter unnå går ledningene. Riktignok er spenningen 110 volt, men jeg føler ingen trang til å finne ut hvordan det er i forhold til 220 volt.

Språkrådet: Hva er forskjellen på en altan, balkong, terrasse og veranda?  

Hanekamp


Før jul ble jeg invitert på hanekamp, en viktig "sport" her  Nicaragua. Det er nærmere 30 år siden jeg så det forrige gang, da på Filippinene, så jeg hadde noen minner om blodige fjærballer som føk rundt mellom tilskuere som heiet på sin favoritt.

Slik også denne gangen. Jeg var knapt kommet innafor døra i den spesialbygde arenaen før det første haneliket ble båret ut. "Rett i suppa", tenkte jeg, men "rett i grønnsakene" sa nicaraguanerne. Kampreglene er ganske enkle. To og to haner slåss. Kampen varer 15 minutter. Enten vinner den ene ved at den andre ender i grønnsakene, eller så blir det uavgjort. Kampen foregår i en ring, ca 5-6 meter i diameter, inne i ringen står de to eierne og dirigerer hanen, en ringdommer følger også med. Rundt ringen sitter publikum og heier på sin favoritt, som de naturlig nok har veddet på vil vinne. I den ene handa holder man pilsflaska, i den andre pengene til veddemålet. Her er det intet tak på veddemålet, du trenger bare å finne en person som vil vedde imot. Jeg satset flere ganger 50 cordobas på noen haner som så ut til å være ordentlige vinnertyper, men de kampene endte uavgjort, så da fikk jeg pengene tilbake. For meg var det like greit, for hanene enda bedre.

Prosedyrene er som følger: Før kampen møtes haneeierne utenfor arenaen for å finne haner som passer til hverandre, en champion ikke kan møte en førstereisgutt, en stor skal ikke møte en liten. Deretter monteres det en liten barberbladskarp kniv på venstre fot på hver av hanene. Dette må skje under kontroll slik at kniven ikke settes inn med gift eller at det ikke er for stor kniv. Størrelsen avpasses etter styrkene på hanene, dess tøffere hane, dess mindre kniv.

Så tas en og en hane inn i ringen. Den spankulerer rundt og inspiserer arenaen før eieren begynner å løpe etter den slik at den får varmet opp lårmuskulaturen. På samme måte som man styler biler, styler man hanene. De er frisert etter alle kunstens regler, glattbarberte lår, glattbarbert rygg, noen uten hår på brystet, noen så ut til å ha fartsstriper på sidene. Når lårene er varme, hentes det fram en "provokasjonshane" fra en kasse. Denne hanen holdes opp foran hanen som skal i kamp slik at aggresjonsnivået skal skrus opp, her skal det adrenalin ut i systemet! Den stakkars hanen fra kassen holder kamphaneeieren i beina og halen i hånd og den blir slengt fram og tilbake i luften foran den andre som blir mer og mer forbannet og virkelig begynner å glede seg til kveldens match. Deretter tas kamphane 1 ut av arenaen og kamphane 2 får samme oppvarming.


Så går dommeren gjennom reglene sammen med eierne, omtrent som før en boksekamp. Hanene settes ned i ringen, men på hver sin side. Selvfølgelig kikker begge etter den ekle jævelen som noen viftet med for noen minutter siden. Dermed får de øye på hverandre, og noen tideler av et sekund seinere begynner det å snø fjær og dun. Det var utrolig å observere aggresjonsnivået.  Folk rundt ble elleville og spratt opp og stod på stolene. De som satt nærmest ringen, slo nevene i veggen. Støynivået var øredøvende og hanene ble mer og mer oppjaget. De føk mot hverandre, hakket med nebbet, sparket, slo med vingene og og kaster begge beina opp i luften foran seg slik at sporene, som de naturlig er utstyrt med, skulle treffe den andre hanen. I stedet kunne det skje at det det kniven som traff, og dermed begynte motstanderens lår og bryst å ligne på blodig hakkemat.



Hanene hadde nok dårlig treningsgrunnlag. Jeg vet ikke hvor mange kilometer de hadde løpt før de skulle i kamp, men kondisen var ikke overbevisende. I tillegg til høye tempoet og den intense kjempingen ble de nok svekket av blodtapet. En hane mistet plutselig et øye og fikk problemer med å koordinere sparkene, en annen kom i klem under den andres høyrevinge slik begge vraltet rundt i klinsj slik boksere gjør.

Til slutt segnet en, kanskje begge, om av mangel på oksygen. Da ble det pause - 20 sekunder - hvert sekund signalisert med pling på ei bjelle. Eierne grep hanene sine, sjekket dem raskt, og skaffet oksygen ved å stikke hele hodet til hanen inn i egen munn for å blåse luft (og liv) i hanen. Det var nesten som å se på noen som blåste opp en blodig ballong med fjær på. Prosedyren med munn-over-hode (for det var verken munn-mot-munn eller munn-mot-nebb) fortsatte til pausen var over. Eieren spyttet ut blod fra munnen, tørket seg om den blodige kjeften sin med skjorteermet og satte ned hanen sin midt i ringen på den ene siden av et lite skjermbrett som dommeren holdt. Den andre hanen ble plassert på den andre siden av brettet. Dommeren løftet brettet, hanene fikk øye på hverandre, og dermed var kampen i gang igjen. Så fulgte noen minutter med mer blod og mer fjær i lufta før det ble behov for mer pustehjelp. Dersom begge hanene var i live etter 15 minutter, endte kampen uavgjort selv om den ene av kamphanene hadde ligget under det meste av tiden.


Hanenes kampstyrke og atferd skal nok si noe om eierne, så det er stor skam å bringe en hane som viser seg å være feig inn i ringen. En hane som kjemper til han dør står det mer respekt av.  En hane innså tidlig at han ikke hadde en sjanse mot den andre, dermed begynte han å løpe rundt i ringen,  og den andre illsinte fjærballen fulgte etter. Feigingen ble med hånlatter og slibrige tilrop da den fortvilet forsøkte å hoppe over det meterhøye gjerdet rundt ringen. Det lyktes nesten. Plutselig fikk den andre hanen inn et velrettet spark, kniven kuttet halspulsåren, og 30 sekunder senere var det eneste sporet av feigingen restene av blodspruten på den hvite arenaveggen.

Etter kampen stelles hanene. Sår desinfiseres og sys uten bedøvelse. De pakkes så i en kasse og fraktes heim til fincaen slik at de kan komme seg. Dersom de gjorde en respektablel innsats, vanker det sikkert en kamp til når sårene har grodd og lårstyrken er trent opp igjen. Jeg spurte en sidemann hvor mange kamper en hane kunne gå i løpet av karrieren. "Maks fire", sa han, "men noen går bare én. Rett i grønnsakene, he-he."

onsdag 6. januar 2010

20 grader er 20 grader

- det spiller mindre rolle om det er over eller under nullpunktet på gradestokken. Vi leser om kulden i Norge og hutrer, men da vi gikk ut i kveld kikket jeg på termometeret etter å ha kledd på meg genser OG anorakk, plagg jeg følte var nødvendig etter å ha stukket nesen ut i den kalde vinden utenfor døra. Termometeret viste 20 grader. da vi kom hjem kl. 10 etter å ha spist på en restaurant hvor gjestene satt inne med toppluer langt nedover ørene, var termometeret falt til 19C, altså enda kaldere. Dette er en såkalt frente frio, en kaldfront. Den forsterkes av en sterk vind.  Kanskje er det en utløper av kulda som herjer i Norge nå? Vi gleder oss til varmere dager.