lørdag 31. oktober 2009

Torpedo

Første gang jeg erfarte konseptet elektrisk dusjhode var i Russland, i 1994. Der het den Torpedo, og den betegnelsen har jeg brukt siden. Jeg var litt skeptisk da jeg gikk inn i dusjen første gang. En forventer ikke å finne ujordete strømledninger så nær vann. Siden har jeg erfart dette dusjhodet flere ganger, og jeg har til gode å få støt. Dusjingen blir disiplinert og rask.

Nå har vi en slik i huset vårt. Det er produsert i Brasil og heter Lorentzetti. (Se også ulike design her). Prinsippet er enkelt. Inni er det en varmekilde på 4-5kW som det inngående kalde vannet passerer. Temperaturen reguleres ved å øke/minske vannmengden, og det er en behagelig dusj. Slangen som går ned har en slags bryter, dermed har man en fotvasker/bidet også.

Fordelen? Jeg har ikke regnet på hvor mye strøm den bruker i forhold til vannmengden som må gjennom en bereder, men jeg vil vedde på at dette er bedre. Det blir aldri slik at varmt vann blir stående rørene mellom bereder og kran og kjølne av, slikat det må tappes ut før varmtvannet kommer ut i dusjen. Med andre ord er dette en ressursvennlig løsning. Men det var dette med strøm og vann, da. Ledningene ser litt skumle ut.

Jeg tviler på at elektrisk dusj blir en slager i Norge, men den som har næringsvett kan jo starte import.

PS: Hva med oppvasken på kjøkkenet? Den skjer med skrubb, kaldt vann, sterkt såpe og mye skylling.

Lesestoff

Vi har med oss bra med lesestoff, og det er god til lesing om kveldene. Jeg er nettopp ferdig med Ringdals biografi over professor Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne, kanskje den mest internasjonalt kjente norske språkviteren. Boka, som er på 800 sider, har mye langhalm om reiser i Persia, India og Afghanistan (faktisk dukker mange av dagens aktuelle steder opp). Det er to ting som har vært interessant å lese.

1. Jeg er dårlig oppdatert på norsk språkvitenskaps faghistorie (finnes det noen samlet framstilling?). Her får en en liten presentasjon av ledende språkvitere innenfor ulike underdispliner, og innsikt i faglig utviklng og strider av ulikt slag.

2. Det lyser nærmest adel av etternavnet, og skildringen av Morgenstiernes oppvekst gir et interessant innblikk i livet i de ledende klassene i Oslo.  Morgenstierne og hans familie opplevde vel en kan kalle deklassering, noe som også kan leses som sosialdemokratiets triumf. I den første delen av boka dukker folk med samme etternavn (særdeles ofte inneholdende bokstavene  c, q, z, w, x og med dansk og tysk eler annet opphav) i de viktigste samfunnsmessige posisjonene. I slutten av boka (Morgenstierne døde i 1978), er disse mekanismene stort sett avviklet. Navnene med de sjeldne bokstavene, erstattes nå av navn på -sen og annet. Folk rekrutteres nå til ledende posisjoner fra alle samfunnslag.

Wikipedia-artikkel om Morgenstierne
Aschehougs forlags egen omtale
Klaus Johan Myrvolls omtale av boka i Dag og tid

En kontrast til livet i Morgenstierne-familien kan en finne i biografien over Elias Blix. Han vokste opp i  Gildeskål i Nordland under særdeles magre kår. Her var virkeligheten en helt annen!

fredag 30. oktober 2009

Morsom ortografi

Dette skiltet står nesten midt i byen. Hva betyr det? En blanding av engelsk og norsk skrevet på litt slarkete spansk (You - svar!).

Neida. Det er helt greit ord som vi også har på norsk, men kanskje er dette en så moderne forretningsidé at det ikke er så mange av dem.

La oss ta det litt for litt. Bokstaven "j" står i spansk for en h-lyd. Hvis en skal si en j-lyd, brukes "y" (det spanske ordet for "jeg" er "yo") . Spansk har en b-lyd, men den skrives på to måter med "b" eller "v". Hvilken som skal brukes er noen ganger svært uklart. Jeg har fått papirer hvor det ha stått "Husvi". For å skille de to bokstavene bruker man her "stor b" om den vanlige b'en. "V"-en her står altså for en b-lyd.

Men da er jo alt på plass: "yusvar" er altså "Jusbar". De selger frisk, nypresset saft i fine farger.

torsdag 29. oktober 2009

Spanskkurs

Tre ganger i uka er det spanskkurs. Vår lærer Leana møter opp kl. 9 i godt humør, og vi stiller godt forberedt. Gårsdagens aviser er gjennomlest, det er skrevet resymeer av artikler og vi har plukket ut et grammatisk tema som vi ønsker  gjennomgått. For tiden er det overskyggende temaet Ortegas nylig iverksatte forsøk på å bli gjenvalgt for tredje gang, noe som hittil har vært umulig slik loven har vært tolket. Sonja har alltid et eget tema knyttet til sine forelesninger som hun ønsker å diskutere.

 Jeg har tidligere nevnt at jeg ønsker å få tak på hele verbsystemet, særlig konjunktiv, og etter hvert sitter fraser som "hubiera ... habría ...". Men det er mye mer, og det enkleste burde være å lære seg verbformene utenat. Jeg vet ikke hvor mange verb det er i spansk, men når alle har like mange former som 'aprender' - 'å lære' ovenfor (50 bøyningsformer!), blir det en tour de force å få alt inn i skallen. (Og for interessert: Med alle konstruksjoner ved hjelp av hjelpeverb, er tallet egentlig nærmere 70! Se f.eks. http://www.lingolex.com/spanver.htm).

Treet


Det er et tre jeg husker spesielt godt, et mangotre. Det er nærmere 30 år siden jeg så det første gang, og i 2001 så jeg det igjen. Jeg arbeidet i flyktningeleiren PRPC på Bataan-halvøya på Filippinene i 1982-83. Flyktninger fra Vietnam, Laos og Kambodsja kom, og dro videre. På det meste kunne det være 17000 mennesker i leiren, i tillegg kom filippinske funksjonærer og internasjonale staber - et samfunn på nærmere 20000 mennesker et godt stykke fra sivilisasjonen.

De som skulle reise videre ut i verden, og skape sin egen framtid i Nord-Amerika eller Europa etter å ha forlatt stedene de vokste opp, og etter å ha overlevd en dramatisk flukt som berøvet mange livet, samlet seg på en åpen plass i leiren, busser rullet inn, navn ble sjekket etter lister og de gikk ombord og reiste inn i sin framtid. Denne prosessen tok lang tid, hele dagen, og mens vi ventet, satt vi som var lærere og våre elever under skyggen av det svære mangotreet og pratet om hva som hadde skjedd og hva som skulle skje. Kanskje kom vi aldri til å møtes igjen? En ung gutt på 15, Tung, uten foreldre, men sammen med en yngre bror, gav meg en liten metallfløyte  gjennom bussvinduet idet kortesjen startet i retning Manila og sa: "Når du blåser i denne, vil du huske meg." Jeg har den fløyta ennå, og egentlig trenger ikke å blåse iden, men jeg gjør det fra tid til annen.  For 12-13 år siden var han på besøk hos oss, da som veletablert ingeniør på rundt 30 år.

Da jeg var tilbake i det som var igjen av den nedlagte PRPC i 2001, var det meste av leiren borte, naturen hadde tatt over det meste. Men midt i det store villnisset stod fremdeles det svære mangotreet som et monument over de som hadde berget livet og bare var ett trinn fra å etablere seg på nytt.

Så var jeg på sykkeltur en morgen her i Estelí og kom rundt en sving på vei ned fra Miraflores - og plutselig så jeg treet på bildet rett foran meg. På et sekund kom hele alle de gamle historiene fra PRPC for meg, jeg var i 1982, det var busser, styr og ståk, venner som skulle reise, omfavnelser, tårer og lykkeønskninger.

Dette treet er et helt annet tre, det har en annen form, jeg er nå i en annen tid og på et annet sted, men treet som stod i utkanten av tobakksåkeren gav samme inntrykk av trygghet, varme og beskyttelse.  Jeg gleder meg til å ta samme rute en gang til. Jeg kommer til å stoppe og tenke litt da også.

En liten sjekk på Google Earth viser at treet på Filippinene er så stort og tydelig at en lett kan lokalisere det:

E: 120° 18' 15,67''
N:  14° 43' 11,60''

Og det er nesten direkte på andre av jorda fra der jeg er nå (riktignok på den nordlige halvkule). Google-bildene fra Nicaragua er foreløpig av for dårlig kvalitet.

Farger







Innbyggerne i Estelí må være glad i farger. Når går gjennom gatene og tar seg litt tid til å se, er det mange detaljer som trer fram. Fargene er sterke, men ikke skrikende, og til sammen gjør de støvete (og bråkete) gater langt mer hyggelige. Utvalget er hentet fra hele regnbuen og mer til.

Vår venn Abdullah i Marokko så noe klokt til oss: "Det er viktig at øyet får hvile på noe pent."

onsdag 28. oktober 2009

Noen ganger er et minutt nok


Noen opplevelser kommer fra intet, varer kort tid og så er de borte. En ettermiddag ble det plutselig mørkt, et tegn på at det trolig vil komme regn, så gikk lyset brått over i rødt, og så fikk vi en praktfull solnedgang - bare noen minutter.

VI steller hagen


En dag banket det på porten. To menn med machete stod utenfor. De hadde slått plenen hos de forrige leietakerne og ville gjerne fortsette. Den ene var lett å forstå, den andre, som viste seg å være storebrorern, var særdeles uklar i uttalen - bortsett fra når vi skulle forhandel om prisen. Så gikk de i gang, en halvtime senere var alt prikkfritt, graset var virkelig slått - med kniv. De kommer igjen om tre uker. Prisen? 30 kroner.

I bakhagen spirer det. Vi venter nå på å få fersk basilikum. Etter to dager kom de første frøbladene opp. Varme og sol gjør underverker.



tirsdag 27. oktober 2009

Trafikantenes sikkerhet

Det er ikke første gang jeg ser det, men når jeg ser folk stå eller sitte på lasteplanet på biler som suser forbi, tenker jeg alltid  tilbake på barndommen da jeg fikk sitte på lasteplanet på bestefars grønne 1947 Chevrolet lastebil (folk fra Ssj. som leser dette, bør trykke på lenken foran. Mange husker nok denne bilen. Bildet viser en annen, men nesten likedan lastebil).

I Norge er dette totalforbudt for massevis av år siden. Vi reimer oss selv og ungene fast på beste vis for å være på den sikre siden i tilfelle noe skulle skje. En skulle jo tro man visste bedre her, men kulturen og tenkemåten er en annen. Bildene viser en lastebil på vei gjennom gata vår, og nabojentene Debbie og Camilla som snart skal ut på en liten tur med pappa - stående på lasteplanet.

Egentlig synes jeg at jeg er heldig som fikk oppleve turene på bestefars Chevrolet, selv om jeg verken visste eller forstod hvor farlig det kunne være.


Sikkert som banken


Her står pengene trygt i branken. Nesten daglig passerer jeg denne karen som er armert med metalldetektor og pumpehagle og enhver som skal inn i banken sjekkes nøye. Her skal alle uttak foregå på foreskrevet måte. Da jeg spurte om å få ta bilde, svarte han positivt og smilende, rettet seg opp og fant fram et vennlig uttrykk.

Andre vakter i andre banker har tilbrakt mye tid på treningsstudio (hvor man får kjøpe litt av hvert for å utvikle muskulaturen), og de ser atskillig mer skremmende ut enn denne karen.

En par språklige detaljer

Det spanske språket har en del fellestrekk med norsk, men samtidig en del forskjeller. Mange vet kanskje at man skriver bokstaven  "h" i ord som "hasta la vista", men at "h" ikke uttales her. 

Spansk har imidlertid lyden /m/, som i "muchas gracias" og "muy bien".  Det som er interessant er at denne lyden - /m/ - ikke kan stå i slutten av ord. Følgelig blir det vanskelig for spansktalende å uttale ord som "fem". Det blir fort til "fen". Vår venn William, som kona Carmen selvfølgelig kaller "Willian", er interessert i norsk, og han lærer noe fraser hver uke. Da han skulle lære "Kom!", ble det til "kong", så strever han med å lære forskjellen mellom "kong (Harald) og "kom (hit)". Først må han høre den, så kan han uttale den. Bildet viser skiltet utenfor adventistkirken oppi i gata. I takt med reglene for spansk heter den selvfølgelig "Jerusalen" og ikke "Jerusalem".

Den andre detaljen er også litt morsom. I norsk har vi kombinasjoner av /p/ + /s/ ("tips"), /t/ + /s/ ("vits"), /k/ + /s/  ("boks"). I spansken her er det bare den siste som er mulig, og ord som inneholder /ps/ og /ts/ slås sammen med dem som har /ks/. Derfor går folk på restaurant og bestiller "piksa". Til den drikker de gjerne "Peksi Cola".

søndag 25. oktober 2009

Magesjau

Var på byens fineste restaurant i går og møtte alle diareers mor. Sengeliggende i dag. William var her og så elendigheta. "Vasker du hendene ofte" spurte han, "Si, cada mes", sa jeg og prøvde å le. Han så spørrende på meg og trodde vel at spansken min hadde begynt å skrante etter en dag i senga. Han oppfattet åpenbart ikke pasientens forsøk på spøk. "Du mener vel "cada vez"?, sa han. "No, cada mes", gjentok jeg. Han smilte litt. Han hadde sikkert hørt ordspillet før. Det hadde ikke jeg, og ikke aner jeg hvor jeg tok det fra oppi all kvalmen.


For de ikke så spanskkyndige:  cada = hver, vez = gang, mes = måned (De to siste ordene rimer her hvor vi oppholder oss.)




Prøvde denne, men den var til liten hjelp. Gikk rett gjennom, tror jeg.

lørdag 24. oktober 2009

Samfunnsfag


Nicaragua er det største av de sentralamerikanske landene. Arealet er vel 1/3 av Norges areal. Folk  lever først og fremst av å eksportere lamdbruksprodukter. Tradisjonelt har det vært etablerte og rike familier som har dratt størst nytte av dette, for eksempel Somoza-familien som med støtte fra USA satt som diktatorer fra 1937 til sandinistrevolusjonen i 1979.
            Sandinistene startet et jordfordelings-program, og området jeg var på sykkeltur i for et par dager siden, Miraflores, er et slikt område.  I tillegg startet de programmer knyttet til helse og utdanning. Sandinistene vant valget i 1984 med Daniel Orteg som president. Den venstreorienterte politikken som fulgte, med forbindelser til Cuba og Sovjet, ledet til en kontrarevolusjon støttet av amerikanerne. De finansierte Contras, en gruppe av flere tusen opprørere som opererte fra baser i Honduras. Amerikanerne innførte handelsblokade og minela havner. Sandinistene tapte valget i 1990. Landet var da satt kraftig tilbake.  I 2006 ble Daniel Ortega på nytt valgt som president etter å ha vært ute siden 1990.
            En ny vekstperiode startet på nittitallet, men orkanen Mitch, som kom i 1998, gjorde 20 % av folket hjemløse og førte til enorme skader.
            Turistindustrien kommer sannsynligvis til å spille en viktig rolle i framtida. Her finner en regnskoger, vulkaner, strender og byer og tettsteder i klassisk kolonistil.


fredag 23. oktober 2009

Frisk og rask om morgenen!

Annenhver dag er jeg opp i sekstida, en halvtime etter at det har begynt å bli lyst. Så er det  frokost og aviser på iPhone før jeg legger ut på sykkeltur. Forrige tur gikk opp i høyden mot Miraflores. Kompis Olav punkterte på den svært dårlige grusveien, men av en eller annen merkelig grunn skjedde det ikke med meg som vanligvis er den som blir utsatt for slikt. På dårlige veier er en teknikk bedre enn alle andre, nemlig stor fart. Dermed var det bare å gi på alt i morgensola. Snart kom jeg inn i to kilometerlange bakker a la Steinberget. Underlaget var knyttnevestor stein og massevis av hull. Deretter flatet det ut i ca 1100 meters høyde, og en nydelig dal med god vei åpnet seg.


Det lå en gård der oppe. Der var de i ferd med å melke kyrne, og den første melkespanna stod klar til bussen skulle komme. Dette minner meg om barndommen da melkespannene stod på ramper fra gårdene til Tysnes, Meisfjord og Karlsen på Sandnes og hele veien utover på "landet".

Her fikk jeg en reise i både tid og rom.

Naboen

Økonomien i Nicaragua er preget av krise. Land som er så fattige som dette, rammes mye hardere enn land med mer solid økonomi.

Naboen driver et lite firma. Når vi kikker inn gjennom porten, kan vi se et rom fullt av skinnende varer. Det ser ikke ut til å være særlig omsetning der. For et par dager siden økte imidlertid salget dramatisk. Tre store kolli ble båret ut og plassert på en bil og kjørt bort. Naboen var sikkert glad for at salget gikk i været, men jeg tviler på at kjøperne var særlig glade. Naboen selger nemlig kister til begravelser.

torsdag 22. oktober 2009

Mygg

Vi hadde jo besøk av militæret for en tid siden. De drev en kampanje for å bekjempe dengue-feber. Etter det begynte vi å høre den velkjente hyletonen i øret. En natt våknet jeg ved at jeg hadde fått et stikk midt på tommelen, og det klødde noe så besatt.

Løsningen er enkel: Myggnetting.


Murales

Murmalerier, murales, er kanskje den eldste kunstformen vi kjenner. Maleriene i Chauvet i Frankrike regner man med er ca 30000 år gamle.

I Latinamerika er det også lange tradisjoner for slike malerier, og flere av verdens mest kjente kunstnere kommer herfra.  En av de meste er Diego Rivera, mannen til Frida Kahlo.

Her i Nicaragua ble murmaleriene spesielt populære etter revolusjoneni 1979. I dag brukes murales som offentlige oppslagstavler, som personlige kunstneriske uttrykk, som politisk virkemiddel - påminning eller kommentar - og  som reklame, jf. den røde veggen som reklamerer for Claro, et telefonselskap.


.
Her er en lenke til en web-presentasjon av nicaraguanske murales

onsdag 21. oktober 2009

Penger

Vi lever godt her. Én córdoba koster 27 øre. Når pilsen koster 20 córdoba på restaurant, blir det altså ikke mer enn kr. 5,40.

Tidligere når jeg har vært her, har jeg alltid gått rundt med krøllete, lett sundrevne og fillete sedler  i lommene. Pengesedlene var rett og slett av dårlig kvalitet.

Det var derfor virkelig overraskende å få de nye sedlene av året i handa. Etter det jeg kan forstå må de være mer avanserte enn de norske, iallfall når det gjelder materiale. De er laget av et kunststoff, et plastlignende materiale, og er så seige at de ikke lar seg rive i to. På det nederste bildet kan man se at seddelen har en svart flekk. Det er et hull der plasten er gjennomsiktig, en kan rett og slett kikke gjennom seddelen. Sedlene finnes som 10, 20, 100 og 200 córdoba.


Pengesedlene får nok et lengre liv enn tidligere, men de passerer like raskt gjennom min lommer.

Spesielt interesserte finner mer her.

Men hva betyr ordet "Nicaragua"?

Det er alltid spennende å lete etter hva ord betyr. Ofte ligger svaret langt borte fra hva en kunne forvente seg. Kanariøyene har for eksempel ingenting å gjøre med kanarifugler, men med hunder. Navnet kommer fra latinsk canis som betyr hund. De som reiser dit reiser altså til Hundeøyene.

Hva så med Nicaragua? Her dumper vi borti en annen type svar, nemlig at betydningen er usikker. Det er to teorier.

Den ene sier at ordet er sammensetning. Den ene delen er navnet på en høvding som de første spanjolene møtte, Nicarao. Den andre delen er det spanske ordet for vann - agua.

Den andre teorien sier at Nicaragua betyr "omgitt av vann" på et innfødt språk. Det er uklart om vannet det refereres til er de to innsjøene Lago de Nicaragua (som er den 19. største i verden,  tre ganger så stor som Mjøsa) og Lago de Managua, eller om det er Stillehavet og Det karibiske hav.


Vannet kommer igjen i flagget som har to blå striper - hav - som omgir en hvit stripe - land. Inne i flagget står nasjonalsymbolet, en trekant somsymboliserer landet (kartet viser tydelig at det er trekantet. Inni trekanten er det mange symboler, mest interessant er kanske de 5 vulkanene som symboliserer de fem latinamerikanske landene i det som en gang het  Sentralamerikas forente provinser, dvs. Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica. Det er nesten som om det norske flagget skulle inneholde symboler for f.eks. Danmark, Island, Færøyene og Grønland.

En finner de samme symbolene i mynten cordoba, som er oppkalt etter den spanske oppdagelsesreisende Fransisco Hernández de Córdoba (1475-1526). Han regnes som grunnleggeren av Nicaragua.






mandag 19. oktober 2009

Hagestell

Med så gode vekstvlkår skulle det bare mangle at vi ikke forsøker å få fram vår egen grøde. Oppi gata er det en som selger keramikkrukker, og på veien mot universitetet bor Eduardo som selger jord. Vi har besøkt begge, og i går var den store plantedagen. Så nå vanner vi og venter på at ringblomster, basilikum og rosmarin skal spire.

Sykkel



Sykkelen er blitt vårt viktigste framkomstmiddel her. På lørdag var vi igjen ute på Funarte og da bar det utover Panamericana med trafikken ganske nær innpå. William og Elian kom like før vi skulle dra, så de slo følge. William tråkker og Elian er passasjer på en gammel sykkel uten bremser. Det er like greit, mener William, ingen vil stjele en så dårlig sykkel. Ligner ikke denne på en Apache, en slik som Rune hadde?




Hjemmekontor

Siden vi har trådløst internett, har jeg rigget meg til med hjemmekontor på et skyggefullt sted i patioen. Her ute er det mild bris, sola skinner på blomstene hvor kolibriene og sommerfuglene flagrer, og oppå blomsterhekken sitter småspurven og kvirer. En slik arbeidsplass skulle alle ha.

Men i dag skulket jeg. Olav stilte med sykkel 0700 i morges og så bar det innover dalene nordover på til dels veldig dårlig grusvei. Første del er under utbedring finansiert av EU, og der er det utmerket, men den siste delen var elendig, og når stigningene er en kilometer lange og 10%, merkes det. Vi syklet ca 70 km og hadde over 1000 høydemeter. Når nyveien blir ferdig må levekårene for folk på mer avsidesliggende steder blir utrolig mye bedre.

søndag 18. oktober 2009

Her bor vi

Ringen på bildet nedenfor viser hvor vi bor. Noen kvartaler nedenfor kirken i et rolig og sikkert område. Når Sonja skal på jobb, hopper hun på sykkelen og sykler rett opp gata, forbi kirka, og et par kilometer til ut av byen (ut av nedre venstre hjørne) og litt opp i høyden. 10 minutter tar turen.

Ved parken foran kirken er det marked fredag morgen. Der får en friske grønnsaker av kjente og ukjente typer. Gata som går fra venstre mot høyre hitom parken er Avenida Central. Et stykke borti den, mot høyre bildekant, ligger supermarkedet der de blant annet selger lettmelk, så melketørsten min tilfredsstilles hver dag. Den store veien i bakgrunnen er den panamerikanske hovedveien som jeg har skrevet om tidligere. Til høyre bærer det sørover mot Managua.

Estelí ligger ca 850 meter over havet. Byen har nærmere 100000 innbyggere. Bildet er bare et utsnitt av en by med lav begyggelse som er spredt over et stort område. (Bildet er lånt herfra).


Hengende hager

Dette er vel noe som har sitt opphav i Babylonia hvis jeg husket folkeskolehistorieboka rett. En finner det også i Estelí og andre byer med rett klima og nok strøm- og telefonledninger.

Jeg skjønner at en slik vegetasjonsklump etter hver utvikler vekstvilkår. Blir den stor nok, kan den holde på vannet etter at det har regnet, noen planterester råtner og blir til humus, og en og annen fuglebæsj kan vel gjødsle godt. Men hvordan det første frøet som dannet hver av disse klumpene fant ut at det skulle slå seg til nettopp der opp, og hvordan det fant feste, det forstår jeg ikke.


Stamkafé?

Kanskje er vi i ferd med å få en stamkafé. Et par-tre kvartaler unna ligger Cafe La Luz. Her har vi vært en del ganger, og vi trekkes stadig tilbake dit. God mat, kald Toña, god stemning, stille og rolig, et typisk Lonely Planet-sted. En finner da også følgende i boka som er en bibel for mange backpackere:

Café La Luz. Pop into this hip coffee house where the burritos and fajitas have som kick, and the hummus, lentils and chicken curry look good too.

Det står litt mer på www.cafeluzyluna.com/cafe_luz


Når en har så fint sted å gå til, er det desto hyggeligere å ha med kjæresten. Vi får nok mange hyggelige stunder der.

lørdag 17. oktober 2009

Godt til kaffen

Franskmennene har sin konjakk, skottene sin whisky, i Nicaragua er det Flor de Caña som gjelder. Det er er en rom som kommer i flere varianter. Jeg kjøpte en flaske Gran Reserva som var fatlagret i sju år. Hver kveld er det et lite glass med denne sammen med kaffen.

Noen av dere har nok smakt den hjemme hos oss, men det er ingen tvil om den er best når den nytes der den hører hjemme - en varm, mørk kveld i patioen med temperatur rundt 25 grader i lufta.

For spesielt interesserte står det mer her.

Kveldsbesøk

Jeg satt ute i patioen da jeg hørte et rop fra kjøkkenet, noe stort for fram og tilbake i rommet. Det kunne nesten se ut som ei flaggermus, men bevegelsen var litt andre. Til slutt satt den seg i gardinen - ei stor flott gresshoppe, over 10 cm lang! Nydelig skapning som vi selvsagt måtte hjelpe ut i den frie natur.

fredag 16. oktober 2009

Kjøkkenhygiene

Om vi ikke tørker av kjøkkenbenken heime på Stavset, skjer det ikke så mye. Men her blir det action. Det tar ikke mange minutter før maurene, som holder til et eller annet sted i veggen, får ferten av søtsaker som frukt, sjokolade eller sukker, og da dannes en en linje av maur som kommer for å hente mat og bringe tilbake til heimen. Dette er bittesmå karer, knapt en millimeter lange, og de er lynraske og  uhyre effektive når de går i gang.

Vi kan selvsagt ikke ha slikt på kjøkkenet, så vi gjør vårt beste for å holde de reint, men en liten forglemt epleskallbit er nok til at alarmen går hos maurene. Det er jo stadig en og annen speider å se på vei, og han varsler fort. Stort sett går det bra med en fuktig klut, men det hender vi må bruke litt kraftigere saker får å få bort lukten av det som dufter så godt og lokker dem fram

Vi har en katt i taket

I natt skjedde det igjen, men nå visste vi var det var. Klokka 3, i stupmørtna, dundret det plutselig to fyrer over taket i rasende fart, først den ene veien, så den andre. Sist vi hørte det, var vi opp på noen sekunder og sprang nakne ut og slo på lyset. Var det innbruddstyver som sprang over taket og hoppet ned i patioen?


Nei, det var nabokatten. Den hadde oppdaget inntrengere på området sitt, og gikk til angrep for å jage dem borte. Etter lyden å bedømme skulle en tro det var voksne folk på taket.  Husene her er jo for det meste tekket med blikktak, og da skraller det godt når kattene hopper bortover.

Katten bestyrer også et område til, nemlig rommet mellom himlingen og det ytterste taket, så noen ganger hører vi den luske rett over senga på soverommet. Hvis det kommer inntrengere dit, regner jeg med at det virkelig skal bli bråk.

Jeg hadde eller en samtale med den en ettermiddag og ba den ta det med ro om natta. Den kunne ikke love det. Den måtte passe på området, i tillegg måtte den holde borte mus og annet uvesen. Her sitter den utenfor inngangen til rommet mellom yttertaket og himlingen.


torsdag 15. oktober 2009

Andre dyr i Calle 2 NE

En morgen da jeg stod opp i grålysningen lå det en svart sokk i nærheten av utgangsdøra. Jeg bøyde meg ned for å ta den opp, men da rørte den på seg. Og det var jo rimelig nok, da lyset kom på, så jeg at det var ei feit padde som hadde klemt seg under inngangsdøra. Den må virkelig ha anstrengt seg, for det er ikke stor åpning der, et par centimeter kanskje, og åpenbart så trangt at den ikke ønsket å gjøre turen en gang til. Ved hjelp av et vaskefat og en kost fikk jeg loset den ut i hagen, og siden har ingen sett den. Jeg kunne selvsagt ha kysset den, men siden jeg allerede har en prinsesse i huset, fant jeg det klokest å la være.








William, som er kontakten vår her, mente at det var en god løsning siden paddene her kan være giftige. Når de blir skremt, kommer det skum ut av vortene på ryggen, og slikt skum vil jeg helst ikke ha i barten.